Gidder jeg dette? hjelp!

[Anonym bruker]

Ikke noe dere kan svare på sikkert, men allikevel er jeg nå nødt til å lufte en del ting med dere. Svar mottas med takk, bare de ikke er av en slik karakter av de dømmer meg nedenom og hjem. Husk: jeg er bare et menneske jeg også, selv om jeg er stemor.

 

Egentlig har alt gått bra helt frem til nå. Men nå har plutselig stebarna mine begynt å ta seg nær av meg og min væremåte. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt. Hun ene påstår jeg er urettferdig og streng. Hun andre sprang til faren sin og sa noe om meg som ikke helt stemte (var tatt ut av sammenheng). Og til alt overmål så føler jeg nå at faren deres, som er min kjæreste, begynner å stille spørsmål rundt meg og min væremåte rundt barna hans. Dette føler jeg er dypt krenkende. Jeg har aldri gjort barna hans noe, utenom å kjefte litt, og være litt sur innimellom. Men stebarna vet og ser, at det er slik jeg er. Jeg behandler stebarna slik som mine egne barn. Jeg er ingen supermor, men er god mor. Jeg prøver så godt jeg kan. Er ikke det bra nok?

 

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker dette stort lenger. Kjæresten min har det så travelt. Vi bor på landet, og når barna hans er her (50 %) så er det jeg som kjører de hit og dit, jeg som vekker de og sender de til skolen hver eneste dag. Jeg som lager middag hver eneste dag. Jeg som stort sett bor i bil slik at stebarna hans skal få tilbrnge tida med sport, venner og etc. Han jeg bor sammen med, han gidder nesten ikke å snakke med barnet mitt fra tidligere forhold. Han overser henne stort sett, og snakker kun til henne hvis han lurer på noe. Han stiller overhodet ikke opp på noe som har med henne å gjøre, fordi han har aldri tid. HVorfor er det da slik, at jeg som er kvinne, automatisk skal leke mor hver gang hans barn er her? Hver gang barna hans er her, så føles det som om jeg mister fullstendig kontakten med mitt eget barn fordi stebarna hans krever oppmerksomhet 24 timer i døgnet nær sagt.

 

Jeg har snakka med faren deres om dette. Han sier at han ikke kan snakke med barna sine, fordi da kan han støte barna sine fra seg. Derfor lar han barna ha litt for stor kontroll i huset. Lørdagskvelden satt hans datter på 13 opp til 12 og så film. Vi voksne var trette og sa hun måtte gå og legge seg. Tilslutt, etter at hun nekter å gå og legge seg, sier faren til 13 åringen at vi voksne må gå og legge oss, og at hun får ansvar for å slukke lys og lignende. Da satte jeg foten ned, vi er voksne, vi er nødt til å litt voksen tid for oss selv, for det har vi aldri. Skal en trettenåring få lov til å overta kontrollen fullstendig i huset? Hun sitter stort sett foran TV'n, og bestemmer hva som skal være på tv'n, uten at faren gjør noe vesen ut av det.

 

Jeg føler meg som en fremmed i huset. Exen hans sin brudekjole henger her fortsatt, han har ikke kvittet seg med alle tingene og brevene som ligger her og slenger etter henne. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg kan fortsette å leve her i huset, slik som det er nå. Jeg skal da føle at det er mitt hjem også, skal jeg ikke?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

selvfølelig gidder du det. Det var du som valgte dette, var det ikke?

[Gjest]

Hvor lenge har dere vært sammen da? Han høres ut for meg som en meget selvsentrert person uten empati for andres følelser. Klart du skal ha like mye du skal ha sagt i deres hjem. Hvis det er slik at du gjør alt for stebarna som for dine barn og likevel ikke er likeverdig i hjemmet deres så ville jeg gått til "streik".

 

Nå setter jeg det litt på spissen, men min kjære fikk respekt for meg først da jeg nektet å stille opp for barna hans. Jeg sa det rett ut: "hvis du ikke kan få de til å oppføre seg som folk, får du ta deg av alt som har med dem å gjøre". Nå lager han middag alle dagene de er hos hos, kjører til fra aktiviteter ++++ men har ikke fått endres deres atferd - jeg får da frigjort tid og overskudd til å følge opp våres fellesbarn og er mindre frustrert fordi ingen inkluderer meg i livet til stebarna. Det virker kanskje litt rart for andre, men hos oss fungerer det å leve to parallelle liv med fellesbarn og stebarn (tenåringer) da vi har helt forskjellige behov.

 

Min drøm om å leve som en "storfamilie" ble dessverre ikke oppfylt, men jeg er da lykkelig med min kjære, som er det beste som har hendt meg. Utfordringen min var nok å få definert plikter og rettigheter - jeg mistet alle mine rettigheter i mitt eget hjem etterhvert som stebarna ble tenåringer - da fant jeg heldigvis ut etter noen tunge perioder at da trengte jeg strengt tatt ikke gjøre "jobben" heller.

 

Hvis han er drømmemannen din, så ville jeg helt klart definert og fordelt oppgavene rundt respektive barn - det gjør hverdagen så mye lettere for deg som stemor.

[Anonym bruker]

Nei, i all verden. Han har jammen vært heldig med valg av samboer.

Samboer eller tjener??

Tenk på datteren din og hvordan hun opplever dette, i tillegg ser hun at hans barn får trampe frem når de er der, hvordan føles ikke det i en voksen kropp og da spesielt i en ung en.

[Anonym bruker]

Tenk på barna dine, var det ment å være, det var kanskje han som hadde døtre...