finner ikke noe overskrift jeg....

[tonebf]

jeg driver og ser at bestefar dør fra meg....

i går når vi var der var jeg sikker på at han skulle gå bort... han hadde fått så mye morfin at han var ikke seg selv... han bare "nå svimer jeg av" jeg løper ut og skriker til en sykepleier... vi må ut, blodtrykk osv måles og han er ikke bra så vi må gå!

jeg hadde med min sønn på 2, han skjønner ikke så mye men skjønner nok til at han ikke vil ta på oldefar eller kose han.... mamman min har en gutt på 5 som også var der og han skjønner mer, sier at bestefar er så stiv og bleik, klarer ikke holde flaska si selv....

 

er så vondt!

kan noen fortellle meg at dette blir bedre?

 

orker ikke ha det sånn, den mannen betyr så mye for meg... jeg har aldri hatt noen pappa, det har vært han!!!!!!!

 

i dag har jeg og mamma ryddet ut av leilligheten hans, vi tenkte det er lettere når han enda lever enn når han er borte fra oss!

 

jeg finner masse fotoalbum av meg og han, jeg sitter og bare griner... tok med meg noen gensere som var hans som jeg ikke klarer og slutte og lukte på.... jeg må bare føle at han er her!

og nå lever han jo... jeg kan jo bare besøke han.... men hva skal jeg gjøre når han dør? da har je ingenting, bare en genser??? jeg vil jo ha han....... ikke en genser!!!!!!!

 

sykepleieren sier at kreften spiser han opp innvendig.... at han ikke tåler en sykdom som lungebettenelse osv.... nå går det mot vinter... jeg er så redd!

 

jeg kan ikke ta med sønnen min dit noe mer.... han orker ikke det!

 

bestefar kjenner meg ikke igjen... hvorfor ikke, jeg har altid vært prinsessa hans..... han har vært min og jeg er hans! det er oss!

 

mamma sier at jeg ikke må skru tlf på lydløs noe mer, de kan ringe når som helst og si at vi må dra inn... mamma nekter og være i rommet når han dør.... de takler hun ikke!

jeg takler det IKKE, men han skal ikke dø alene... og kan ingen andre være der.... da er jeg der... han skal ikke forlate denne verden uten at jeg har sakt at jg elsker han..... jeg må bare holde han i hånda.... selvom han ikke merker det.... men jeg er der.... det må jeg!

 

folk sier at det er vanelig at gamle folk dør, at det er verre når unge dør... joda mista tanta mi da hun var 34, var tøft som bare det... mista en kamerat for en mnd siden og han ble bare 22... men alder er da ikke noe? bestefar blir 79 i morgen og det er like tung og miste han og ikke verre for meg... men hvorfor kan folk være så følelsesløse og si.... det er livets gang, gamle skal dø..... det er vanlig det, alle opplever det!!!!!

blir forbanna..... han kunne levd lenge til hadde det ikke vært for den stygge, helvetes kreften....

 

 

 

dette her ble sikkert altfor rotete og teit men jeg er så lei meg og deprimert om dagen at jeg bare må få det ut....

har ingen og prate med, ingen og lene meg til.. må være oppegående for sønnen min........

 

 

uff tårene bare renner... er helt rådvill!

 

[Gjest]

Det blir ikke bedre desverre,, har hvertfall ikke blitt det for meg enda (litt over et år siden pappa døde) Klart det blir enklere å takle sorgen og det at han ikke er her, men bedre er det hvertfall ikke, jeg er så trist at jeg nesten blir gæærn til tider. Vondt å se andre sammen med fedrene sine, særlig trist å se svigerfar sammen med søstrene til min kjære, eller sammen med snuppa.. Er selvfølgelig kjempe glad for at svigers og Talie har så godt forhold, men det knuser meg at hun ikke kommer til å huske pappa.. Gruer meg også til at svigerinnen min skal gifte seg til vinteren fordi da må jegs e på at svigers følger henne ned midtgangen, og det er atpåtil i samme kirke som vi hadde begravelsen til pappa. Gleder meg til resten av bryllupet da, men akkurat den biten kunne jeg nok klart meg uten.

Jeg har også tatt vare på masse av pappas klær, men de begynner å miste lukten nå

 

Vil bare gi deg mange klemmer jeg, du har en tøff tid i møte..

[Rogalandsjente -og lillegull:)]

huff...nå triller tårene mine! ikke noe greit, har vært i nesten i samme situasjone selv... min morfar hadde svulst i lillehjernen, og vet på en måte hva du går igjennom nå... vet ikke helt hva jeg skal si, vil bare gi deg en god klem!!

[Har byttet nick !]

Sender deg mange klemmer i tunge stunder. Vet hvor vondt du har det, og at jeg ikke kan si noe som gjør det bedre.

Det er vondt å stå som pårørende uten mulighet til å gjøre han bedre. DVS du gjør det bedre for han. Du er der for ham. Og det er viktig.

Det er ikke noe bedre at eldre dør, enn yngere. Men eldre mennesker er ofte "mett av dage" og har ikke den samme dødsangsten som yngre har. Det kan gjøre det bedre for han.

Og du, jeg tror han kjenner deg igjen jeg, men at medisiner gjør han litt susete. Innerst inne vet han at det er deg som er der.

Når han er borte har du minnene. Og det vil ikke hjelpe noen verdens ting i begynnelsen... Men du vil sette stor pris på de etterhvert som tiden går. Og minnene vil holde han i live på ett vis.

 

Er vanskelig å vite hva man kan si, for ingenting gjør egentlig din situasjon bedre. Men sender seg all den omsorgen jeg kan.

 

 

[tonebf]

uff orker ikke dette...

 

tårene bare triller....

 

orker ikke gå igjenom dette nå!

vil ikke!

han skal ikke reise fra meg....

jeg er ikke klar!

 

 

hater kreft så sterkt at jeg har ikke ord, det er en djevel sykdom....

 

hvorfor skal man miste noen som man er så glad i?

hvorfor skal ikke han få være her lenger så han opplever at jeg gifter meg? at han får flere oldebbarn?

 

nå sitter jeg bare og venter på en tlf om at vi skal komme så han dør.... vil ikke det jeg...

 

men helt ærlig, tror dere han merker at jeg ikke er der nårh han dør?

veit rett og slett ikke om jeg orker og være der sammen han.... tror ikke jeg er sterk nok.....

 

men vil jo være der....

 

noen her som har vært tilstede når noen går bort? får man hjelp av noe leger eller noe?

[Gjest]

Tror nok ikke han merker det nei,, pappa var så dopet ned og rørete de siste dagene at han til tider ikke kjente oss igjen, i tillegg til at han ble blind den siste dagen også. De siste timene fikk man ikke kontakt med han i det hele tatt. Eneste måten å se at han levde var at han pustet litt nå og da.

[Rogalandsjente -og lillegull:)]

jeg var til stede da min morfar døde, det var faktisk nesten hele familien hans... det gjorde grusomt vondt akkurat da, men er veldig glad i ettertid for at jeg var der med ham...

 

vi fikk ikke noe hjelp etterpå, sykepleier kom inn og la ham slik han skulle ligge til båra kom og snakka litt om morfar og sånn..

 

jeg kan ikke vite om han merker noe til om du er der eller ikke når han går bort, men her jeg bor, når noen ligger på dødsleiet, er der alltid en sykepleier som sitter hos vedkommende, for at ikke han/hun skal dø alene...

 

men jeg tror, hadde jeg vært deg, at jeg hadde vært der for ham.. er redd du kommer til å angre seinere hvis du ikke er der...

 

[tonebf]

uff sitter med så mange tanker....

 

jeg vil være der når han går bort, for jeg har altid vært der... han skal ikke være med ukjent og alene..... han skal dø og vite at jeg er der for han.... så jeg må bare.....

 

men de minste barna får ikke se han mer.... det er bestemt!

egentlig vil ike jeg mer heller, orer ikke se han dø foran mine øyne....

taler ikke dette litt egang....

 

dette er "min pappa"

den beste i hele verden!

så hvorfor skal kreften ta han?

hvorfor skal de ta noen?

 

 

hat!