Vanskelig...

[liljekonval]

Jeg er stemor til en liten jente på 8 år og mannen min (pappa'n hennes) og jeg har to barn sammen. Jeg har ikke barn fra før.

 

Når jeg kom inn i bildet skulle og ville jeg være den perfekte stemoren. Det skulle ikke finnes snev av ambivalente eller vonde følelser i meg. Vi skulle bli en perfekt familie, der alle ble inkludert (inkludert biomor) i alt og alle var like glad i hverandre til enhver tid. Jeg skulle investere meg i jenta om jeg så slet meg selv ut.

 

Vel, jeg har investert meg og desverre slitt meg selv ut. I alle fall har jeg slitt ut litt av gløden, tolmodigheten og drømmene. I tre år har jeg redd opp sengen hennes hver gang hun har vært her, ryddet rommet hennes, ommøblert rommet hennes, kjøpt nye klær og sko til henne, handlet inn jule- og bursdagspressanger, hentet på skolen, gjort lekser med henne, dusjet henne, gredd håret hennes, trøstet henne, ledd med henne, laget matpakker, pakket skolesekk, husket å legge klærne som hører til hos mamma i en pose. Jeg har laget middager, kjøpt favorittpålegget, favorittyoghurten, pusset tenner, tørket rompa hennes (når hun var mindre), sunget sanger, lest bøker, rigget til bursdagsfester, blåst ballonger, klappet i hendene, leid filmer, funnet frem klærne hun skal ha på, brettet dyna over henne, malt, bakt boller og kaker, tegnet, laget kalendere og pyntet juletre med henne.

 

Hvor har pappa'n vært? Han er her han óg, hjelper til til litt her og litt der, tar livet med ro og bistår med fellesbarna. Han er en god pappa. Men han anstrenger seg kanskje ikke så veldig, sikkert fordi han vet og forventer (selv om han ikke inrømmer det) at jeg er her, er alltid her, og strekker meg lengre enn jeg sikkert burde.

 

Til tider føler jeg meg som en usynlig hushjelp/barnepasser som kun er til for at familien skal fungere på best mulig måte uten at noen noen gang legger merke til det. Spesielt ikke stebarnet mitt.

 

For etter all denne hederlige innsatsen ville man kanskje tro at jeg fikk en haug av kjærlighet og takknemlighet tilbake. Men sånn er det ikke. For sånn er det ikke med barn...Ikke dette barnet i alle fall. Vi har et godt og nært forhold, men faktum er at når alt kommer til alt så er det bare to personer i hele verden som gjelder for jenta: mamma og pappa. Mamma og pappa kan være strenge, kjiipe, de kan skuffe henne. De kan sende henne på rommet, heve stemmen holde henne hardt i armen, glemme det de har lovet...hun forguder dem likevel.

 

Jeg vet at blod er tykkere enn vann og at mamma'r og pappa'r er urokkelige for et lite barn...Men av og til tenker jeg: Hva gjør jeg her? Hvorfor gidder jeg alt dette?

 

Noen andre stemødre der ute som har følte det samme?

 

 

[freebird]

Som deg er jeg stemor og veldig engasjert i stebarnas ve og vel. Barna bor her 50 % og jeg bestemte meg tidlig for å være en aktiv del av deres liv, for meg hadde det fungert veldig dårlig om jeg ikke skulle være tilstede for to barn som bor så mye i mitt hjem. Jeg kunne sikkert endt opp som deg, en som gjør "alt" og som blir tatt litt for gitt. Jeg har en tendens til å ta på meg ekstra mye, spesielt om jeg synes det er gøy og jeg elsker barn. Men her kommer nok forskjellen mellom oss, min mann har aldri latt meg ta helt over. Når han synes at jeg tar i for mye setter han meg pent til side og ordner med barna selv. Det er jo tross alt hans barn!!! Han er veldig glad for at jeg er glad i barna hans og setter enormt stor pris på at jeg hjelper til, men det er ikke til å komme unna at han er pappa og at hans ekskone er mamma.

 

Jeg skal ikke stikke under en stol at frustrasjon flammer opp i meg fra tid til annen, både mannen min og jeg er ikke fornøyd med en del ting som moren gjør med og mot barna. Allikevel snakker de om henne som om hun er en helgen... Men jeg vet at alle barn ser opp til sine foreldre og elsker dem uansett, sånn var jeg jo selv som liten. Det var tøft å lære at de hadde en del feil, men selv om jeg nå ser dem med litt andre øyne så er jeg jo fortsatt glad i dem. Og dette forventere jeg jo av mine stebarn også, de kommer alltid til å elske sine foreldre akkurat som foreldrene vil elske dem. Jeg har aldri hatt noen ambisjon om å ta denne plassen, mitt mål har vært å være en voksenperson barna kan stole på og respektere, at de har blitt glade i meg ser jeg på som en kjempe bonus! Men jeg går ikke på akkord med meg selv for at de skal fortsette å være glade i meg, jeg irettesetter dem når det trengs og tar noen kjipe beslutninger når det bare er meg tilstede. Jeg ser jo at barna kan reagere forskjellig på min og min manns håndteringer, men sånn må det bare være noen ganger. Jeg forsøker å være veldig bevisst på min håndtering av barna og prater ofte med dem i etterkant for at de skal forstå hvorfor man bestemmer det ene eller det andre osv. Dette tror jeg er viktig som steforeldre, hvis ikke kan nok barna gå med en tanke om at "stemor liker meg ikke".

 

Du sier at du har et godt og nært forhold til stebarnet, men at det er mamma og pappa som gjelder. Jeg tror ikke du kan forvente noe mer enn dette og at du skal være glad for at kontakten med stebarnet faktisk er så bra! Det du kanskje burde fokusere på er å gjøre mannen din litt mer bevisst på å ta del i barna og familiehverdagen og foklare at du føler deg oversett.

[Gjest]

Hei.. ville egentlig bare si til deg at du har et hjerte av gull og du vil en dag få lønn for strevet.

 

Jeg er også stemor og min manns datter er 8 år. Jeg engasjerer meg masse i hennes liv og hverdag, iom at hun er her 50 % av tiden. Av og til føler jeg at jeg snakker til døve ører og at i bunn og grunn teller jeg ikke.

 

Men innerst inne så vet jeg at jeg er en viktig person i denne lille jentas liv. Hun ser opp til meg, om enn ikke på samme måte som sin mor, og hun respekterer det jeg sier. - Blod er tykkere enn vann, men du er mammaen til hennes søsken! Og det er viktig for henne!

 

Det jeg har begynt å gjøre er å se på de små tingene som blir sagt og gjort, som et tegn på at jeg gjør en hederlig innsats og at hun er glad i meg. Som de gangene hun kryper opp på fanget mitt og sier at nå er det jammen lenge siden vi koset oss med te og fotmassasje.. Eller når hun spør om jeg har tenkt å bytte ut pappaen hennes for hun er redd for å ikke ha noen som kan kjøre karuseller sammen med henne.. Eller når hun tar meg i hånden når vi er ute på shopping sammen og sier at det er deilig å være alene med meg litt ogå!

 

Sånne ting gjør at jeg får motet tilbake og behandler henne som hun skulle vært min egen, den tiden hun er hos oss. Hun er en del av familien!

 

Og jeg er sikker på at om du tenker etter så forguer hun deg også!

 

 

[liljekonval]

Tusen takk for svar. Det er "godt" å se at jeg ikke er helt alene og at andre har vært i lignende situasjoner.

 

Jeg er fullt og helt klar over at jeg ikke kan forvente at jenta er like glad i meg som hun er i mamma'n eller pappa'n sin. Noen ganger har jeg bare følelsen av at hun er så glad i meg som hun kan være og at enten jeg gir mye eller lite av meg selv, enten jeg investerer meg 150% eller 50% så ville det ikke ha så mye å si for hun kan rett og slett ikke bli særlig mere glad i meg enn hun er. Hun kan bli mindre glad i meg, men ikke mere glad i meg.

 

Kjærligheten fra et barn til sine foreldre er grenseløs, uansett hvor godt eller dårlig foreldrene oppfører seg. Men kjærligheten fra et barn til en stemor er jo ikke det. Det er bare slik det er...men det betyr ikke at det bare er lett å akseptere for en stemor som ville stått på huet og ropt "kykkeliky" i gatene for stebarnet sitt.

 

Men dere har rett. Jeg bør fokusere på de gode stundene, for de er det tross alt mange av. Og som du skriver "Seier & Glede" så vet jeg at jeg betyr mye for henne, selv om jeg må akseptere at jeg aldri vil nå foreldrene hennes til anklene.

 

Igjen, takk for fine svar! Blir glad for å se at det finnes mange gode stemødre der ute!

[Attpåklatten :-)™]

Jeg blir også glad for å se at det finnes gode stemødre der ute:-)

 

Og forstår at det ikke alltid er like lett å være akkurat det:-)

[Sunshine2222]

Denne tråden var kjempefin å lese! Så fine svar og så godt som det ble satt ord på en haug av de følelsene vi bonusmammaer sitter med!!