Høflige barn og det å si takk :-)

[Maud]

Storebror her i huset er i hovedsak en høflig fyr. Spør pent, takker for maten, håndhilser på ukjente... Her om dagen så jeg ham holde opp døra for en eldre dame som bemerket til sin venninne "Han er så høflig den gutten!". Hun så ikke meg, ikke han heller og morshjertet mitt svulmet.

 

Nå har minstemann begynt å ta etter. Hvis vi spør ham om noe, svarer han med ja takk eller nei takk. Hvis han får noe, sier han takk. Vi har ikke mast om dette, har tenkt at han er liten, men han tar visst etter storebror. Han er jo den store helten. Da får det heller være at minstemann av og til bruker det i overkant. "Nå skal du bade" "Nei takk, mamma". "Kom nå skal vi gå i barnehagen" "Ja takk".

 

De er jammen søte de små trollene våre :-D

[Gjest]

Ja, er det ikke koselig når de små klarer å være høflige. Og så positivt de blir møtt av andre mennesker når de oppfører seg bra.

 

Har hatt den diskusjonen mange ganger med min kjære og hans eks, ang dere datter. Og etter x antall bursdager med frekke og høflige jenter, så er vi enige om å være nøye på dette med høflighet.

 

Men akk, det tar lang tid å innføre. Noen tips om hva du har gjort?

[Attpåklatten :-)™]

En god ting kan som kjent ikke sies for ofte:-)

 

Eldstejenta her også takket kanskje litt i overkant en periode, helt til hun ble så stor så jeg kunne forklare at det ikke alltid er forventet eller nødvendig å si takk.

 

Har lært alle tre å si takk, helt fra de er ganske så små. Takk takk, eller dakk dakk som lille rosa sier, er koselig å høre fra dem:-)

 

Handler nok mye om at vi voksne rundt dem er flinke til å takke tror jeg. Noen er vant til det, andre ikke....

 

Men vedr fjortisen, hun har en periode som tydeligvis ikke innebærer mest takk, men jeg er litt overbærende og tenker at det er en periode....altså, hun takker høflig når hun skal, men kunne nok vært litt mer ydmyk i enkelte situasjoner........men så husker jeg jo meg selv også, heldigvis:-)

[Karomamma]

Fiiiiine småttiser

 

Det eneste rådet jeg kan komme på, er å takke selv når noen fortjener en takk. Snuppa vår er også litt i overkant ivrig til å takke (her er det nei takk til å skifte bleie for tida...). Foreløpig er det jo bare søtt, heldigvis...

[Tokatter_USA]

Ute blant folk må jeg minne Snups på å takke når hun får noe, og da sier hun det som regel ("thayou!" med et smil men med veldig lav stemme.)

 

Men hjemme takkes det overstadig for de minste ting. Hun kan finne på å takke meg for at jeg feier gulvet: "Oh, THANK you, mamma! I want to give you a hug and a kiss." Og så får jeg kyss og klem fordi jeg feier kjøkkengulvet. Ganske fint!

[Gjest]

Åh, det er så nydelig med veloppdratte og høflige barn. Kan tenke meg at morshjertet ditt når bristepunktet til tider:)

 

Flinke barn og flink mamma:)