Hjelp, hva skal jeg gjøre? :((

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har det ikke bra sammen. Vi krangler masse og blir lett sure på hverandre. Jeg er konstant sliten og sover veldig dårlig. Vi har ikke delt seng på et halvt år ca. Begynte med at han snorket, men når orker jeg ikke dele seng med han uansett.

Vi har vært sammen i åtte år snart og har et barn. Samboer var vekke på reise i tre dager nå, og da fikk jeg energien tilbake. Orket å rydde, vaske og styre på. Ting jeg vanligvis er for utslitt til å gjøre. Samme dag han kommer tilbake er jeg sliten igjen. Hva er det som skjer?

Jeg vet ikke om jeg elsker han. Men vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi har hus sammen og stor gjeld.

 

Har møtt en kollega som behandler meg utrolig fint. Aldri møtt en mer snill mann. Han er bare en venn og ikke noer mer. Men jeg er redd det kan bli til følelser. Tenker masse på han og drømmer om han om natten. Blir sjalu hvis han snakker om andre jenter osv.

Noe jeg ikke blir hvis samboer gjør.

 

Uff, ble veldig rotete dette, og dere må tro jeg er skikkelig ond.

Men vi har prøvd mange år nå, til og med familieterapi.

Men for barnet sin del vil jeg jo holde ut.

 

Samboer elsker meg overalt..

 

Hjelp!!!!

[Meg + 2 prinsesser]

Jeg vet hva jeg synes du skulle gjort, men det er absolutt lettere sagt enn gjort, det vet jeg veldig godt.. Ta en alvorlig prat med samboeren din, finn ut hvor problemene ligger. Har dere kjærstetid sammen? Finner dere på ting bare dere to. Behandler du han som kjærsten din (regner ikke med du gjør det nå, men gjorde?) Etttersom du er i tvil, så regner jeg med du vil prøve igjen med han du bor sammen med?

 

Jeg ville ihvertfall funnet ut hvor jeg stod med samboer før jeg evt gjorde noe mer ut av det med kollegaen, du er kanskje enig der;)

 

MEN det er ingen som sier at barnet har det bedre med foreldre som krangler og ikke viser kjærlighet til hverandre, da har det nok bedre med dere boende hver for dere, som lykkelige.

 

Hvorfor tror alle at barnet tar mindre skade av foreldre som flytter fra hverandre, enn foreldre som krangler så busta fyker og aldri er koselige mot hverandre? Kan liksom ikke skjønne...

 

Uansett, du må finne ut hva du vil og hva du føler. Du kaster bort livet ditt his du fortsetter i den tralten her, og det gjør ikke hverdagen bedre for noen..

 

Masse lykke til, du finner ut av det:)

 

[Mage Mi Sa Jo]

vanskellig situasjon det der.

 

vet ikkehva jeg skal rådedeg til, du er nødt til å sette deg ned og finne ut hva du virkelig ønsker å vill. det er ikke godt for barnet deres at mamma er sammen med pappa bare for hennes skyld. du må ha følelser i forholdet også.

 

denne kollegaen din. er du forelsket i han, hva slags følelser har du for han egentlig. kan dine følelser for han være noeav årsaken til at du ikke har lyst til å dele seng med mannen din? sier ikke at det er hovedårsaken men om ikke du hadde kontakt med denne kollegaen hadde situasjonen vært helt lik?

 

kansje du burde distansere deg fra denne kollegaen, og se hvilke følelser du har for mannen din du sier dere har prøvd alt. det er ikke retferdig hveken for deg eller mannen din at du blir hos han om du faktisk ikke elsker han. selv om han elsker deg så er ikke det nokk følelsene bør være gjensidige.

 

finn ut hva som er problemet og velg om du vil jobbe med dette eller ikke. vil du ikke jobbe med det lenger må dere bryte. vil du jobbe med forholdet så bør du nok ikke ha kontakt med denne kollegaen eller andre som får deg til å bli småforelsket eller betatt av de. dette handler ikke om barnet deres men om deg og din mann. og dere fortejener at du faktisk setter deg ned og tar noen besluttnigner for deg selv og forjholdet dit til mannen din.

 

 

ønsker deg lykke til uansett hvilke svar du måtte finne.

[-Hengebuksvinet-]

prøv heller å nøytralisere denne kollegaen mest mulig.Unngå situasjoner der du kommer tett innpå han, dvs sånne øyeblikk som man gjerne søker når man er litt betatt, og prøv å ikke vise interesse for kollegaen. Da vil gjerne han også holde litt mer avstand. Så må du finne ut av forholdet du er inne i, noe som tar tid. Uansett om dere går fra hverandre eller fortsetter, vil dere alltid måtte forholde dere til hverandre. Derfor er et rent brudd av stor betydning.

[Anonym bruker]

Takk for svar jenter

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, selvom jeg vet det innerst inne.

Og det er å finne meg et eget sted til meg og sønnen min.

Er så sliten og lei av all kranglingen og sutringen

 

Har vært sånn i mange år nå. Og nå føler jeg det er nok

 

Jeg tror jeg begynner å bli forelsket i kollegaen min ja. Jeg tenker på han hele tiden. Og savner han når jeg ikke er med han. Tiden med han flyr. Han er bare så herlig, det snilleste og mest tålmodige menneske jeg har møtt..

 

Føler meg ond for å tenkle slik. Men det verste er at jeg ikke har dårlig samvittighet for det

[ragna]

for meg virker det som du kanskje er mer forelsket i selve forelskelsen enn i denne kollegaen? det høres nok spennede ut med alt det du ikke klarer å finne igjen når det kommer til forholdet til mannen din. kriblinger i magen, det spesielle glimtet man får i øynene, den ekstra piften til å gjøre ting man normalt ikke gjør..

for meg virker det som om du har tatt ett valg allerede. lenge før du skrev dette innlegget. du får absolutt ingen sympati fra meg, fordi jeg ser på dette som en lett utvei. du er voksen nok til å skjønne at man ikke svever på en rosa sky etter så mange år isammen. husk nå endelig å tenke på barnet ditt oppi dette. ikke hast inn i ett berusende forhold, men bruk tid og krefter på barnet ditt, slik at han finner seg tilrette i den nye livssituasjonen.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at jeg ikke får noen sympati. Det forventer jegi kke heller.

Men jeg føler jeg har holdt ut masse for barnet sin del. Men hvor lenge skal man holde ut?

Jeg har ikke hatt følelser på ca 3 år nå. så det er ikke bare et innfall. Men jeg er livredd. Har vært sammen så lenge, så kan ikke se meg hverdagen uten han heller..

[Gjest]

Ikke ofte jeg har store sympatien med NN, men du fortjener det nå.

Det som skjer med en når en ikke får visse ting som, omsorg, sympati og forståelse, Man går i en modus slik at vi går i den samme sirkelen dag inn og dag ut.

Så isteden for å gjøre noe med det, blir dager til mnd og mnd til år.

Da kan hvem som helst komme å gi deg en klapp på skulderen og man mister nesten pusten, du kan få ros og forståelse fra en annen og man blir betatt.

 

Grunnen er fordi du mangler dette i din hverdag og helt uten å vite det søker man det. Vi mennesker bygd slik og vi trenger nærhet.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg holdt denne andre på avstand fram til du har fått en orden på dette hjemme. Det er viktig for dun egen del og for den du fortsatt bor sammens med. Dere kan velge å avslutte dette eller ta imot time på familie kontoret. Fungerer ingentin er det kun en ting å gjøre.

Men tro meg, velg å avslutte det du har før du drar andre inn, for din egen del=)

 

Lykke til=)

[Anonym bruker]

Tusen takk Angelica...

 

Vi har vært på familiekontor flere ganger.

Sist var jeg alene, og da sa hun at jeg burde finne ut hvilke muligheter man hadde som alenemamma. regner med det ikke er ofte de sier dette.

Kanskje hun så det ikke var noe håp mellom oss?

[Anonym bruker]

Uff, jeg er små kvalm og skikkelig deppa pga. dette nå.

 

er sååå fortvilet. vil bare rømme og forsvinne fra alt

[Gjest]

Husk all motgang gjør deg sterke. Tro meg=)

[Anonym bruker]

Vi har vel egentlig bestemt oss for å ta en pause, og han er forsåvidt enig, og forstår situasjonen.

 

Og jeg tror jeg begynner å bli seriøst forelsketi min kollega. Har aldri følt noe sånt før.