Jeg er så deppa...

[Anonym bruker]

Den siste uka nå har vært helt forferdelig synes jeg.. Vi har nettopp flyttet,liksom ikke kommet helt i gang enda.. Føler at alle vennene mine bare har forsvunnet,iallfall veldig opptatt med sitt!

Mannen har jobba seint hele uka,og blir sånn denne uka og..

I tillegg så er jeg arbeidsledig,og får foreløpig ingen penger pga at jeg sa opp jobben (pga psykisk helvete) så må jeg vente 8 uker før jeg får penger...

Jeg føler at alt bare blir så sinnsykt tungt! Tiden går sakte.. Vanskelig å skjønne at i februar kommer det ei lita jente som skal berike livene våre..

Huff,det var godt å få ut litt! Noen andre som også føler seg deppa??

 

[Anonym bruker]

Uff, kjedelig og leit at du måtte si opp jobben. Håper dere klarer dere økonomisk de 8 ukene?

 

Jeg depper også litt. Synes også vennene forsvinner mer og mer. Jeg er i god form og med på det meste, men det virker litt som de tar det for gitt at jeg ikke er interessert, eller så gidder de ikke "drasse" på en gravid...

Kanskje jeg overdriver og er litt ekstra sår, men det er nå sånn jeg føler det.

Så jeg er mye alene, eller sammen med kjæresten min.

 

Kommer ei jente i februar her også forresten:)

[Anonym bruker]

Jeg er også deppa. Men bare innimellom, så siger det over og jeg blir glad igjen. Men så kommer den tunge sorte skyen sigende på meg igjen.

 

I dag har jeg en skikkelig drittdag. Har grått flere ganger og bare vært i senga og trukket meg inn i meg selv. Da klarer jeg ikke glede meg over babyen heller. Og jeg tror at jeg aldri kommer til å bli glad igjen.

 

Jeg har mistet en gutt. Jeg visste at jeg skulle miste han og tok farvel hver gang jeg gikk fra han. Likevel kom det som et sjokk da siste farvel var et faktum. Aldri mer skal jeg få holde rundt ham, aldri kjenne de lubne små hendene hans som stryker meg på kinnet. Aldri mer se håret som krummer seg i nakken. Eller høre stemmen hans, latteren hans. Det er så mye som er aldri mer.

 

Han ønsket så inderlig å bli storebror, og han ønsket seg ei lillesøster. Han hadde så mange tanker om alt han skulle lære henne. Om fisketurene der han skulle lære henne å kaste med stang, sette på mark og ikke minst skulle han hjelpe henne å ta av fisken. Nå få han ikke oppleve at hun blir født. Hun får ikke oppleve den fine storebroren sin. Livet er så forbanna urettferdig iblant. Men hun skal få bli kjent med storebror gjennom meg. Jeg skal inkludere han som en naturlig del hele veien.

 

 

[Anonym bruker]

Uff, nå følte jeg meg dum. Her klager jeg over at de jeg trodde var vennene mine kanskje ikke er så nære venner ilkevel. Det blir så lite i forhold til et liv som har tatt slutt.

Skal skjerpe meg og sette mer pris på det jeg har.

 

Håper de tunge dagene kommer sjeldnere for deg!

 

Sender deg en klem!

[Gjest]

Hva med å skaffe seg en hyggelig hobby?

Du kan lage en søt babybok med dagboksnotater f.eks. Scrapbooking er jo morsomt, og det trenger ikke koste så mye

 

Selv har jeg kjøpt litt stoff og skal sy baby/lappeteppe til vogna og senga. Tror dagene kan gå litt fortere når man holder seg litt opptatt med noe.

[Anonym bruker]

Jeg skrev ikke svaret for at du skulle føle deg dum. Jeg depper, og jeg blir glad igjen, akkurat som deg. Men det hjelper å få ting i perspektiv, helt klart. Det har hjulpet meg mange ganger å lese om andre som har opplevd enda verre ting. Sorg er en relativ ting, og man kan gjøre den lettere å bære ved å tenke rasjonelt om sorgen. Selv om jeg ikke klarer det på sånne dager som i dag, så vet jeg jo at dette går over og det titter en sol ned på meg også. Jeg skriver mye når jeg er nedfor, det hjelper. Når jeg har gode dager fokuserer jeg all energi på det som er positivt. Blant annet babyen. Så får jeg mindre dårlig samvittighet for at jeg ikke alltid klarer å glede meg over at hun er underveis.

 

En som har hjulpet meg mye, er en dame som har mistet fire barn. To i krybbedød, og to som følge av infeksjoner. Hun har mistet en svigersønn i en bilulykke, og mannen sin av hjerteinfark. Vi har snakket mye sammen og det var hun som lærte meg å tenke rasjonelt og sette sorgen i perspektiv. Og hun lærte meg at alle har rett til å vær lei seg, selv om akkurat jeg har opplevd noe som er verre.

 

Så vi har alle vårt eget ståsted, og ut fra det ståstedet tenker og føler vi. Da kan noe som for deg føleg urettferdig og forferdelig, virke som en bagatell for meg. Sånn er det bare, men jeg har ingen rett til å dømme deg for det. Du har lov til å ha deppedager du også. Men ikke grav deg ned i det. Ta med deg det perspektivet du fikk i dag og bruk det til å komme deg lettere opp av neste dype dal. Gjør noe nytt og søk nye venner i samme situasjon som deg.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svaret ditt.

Jeg synes du virker som en sterk jente! Håper alt går bra med deg og den lille i magen!