barn med enn mann som overhode ikke kan elskes(ble litt langt dette)

[IngerLiseRmed2barnog1spire]

var mye her inne for 10 mnd siden jeg gikk fra mitt barns far og ble sammen med eksen igjen. koplisert historie dette. eksen jeg er nå sammen med var jeg sammens med i 5 år, før jeg traff barnets far. det ble slutt og jeg traff en annen gutt, jeg ble gravid etter 4,5 mnd med han og jeg var ikke for abort i det hele tatt jeg trodde livet var rosenrødt og alt var som jeg dømt om, men der tok jeg grundig feil, jeg hadde altid sett for meg selv med en mann resten av livet og alle barn med en mann, men den mannen jeg fant og som jeg fikk barn med var et menneske som hadde opplevd mye, og som ikke hadde det så lett, han var musikker og det sier se jo selv. Han hadde angst og deprisjoner og var avhenging av harsj, men jeg viste ikke at utgangspunktet var så dramatisk. jeg gikk hele graviditeten og var kjempe redd for fødsel og alt som følger beskymringer når man går gravid, og jeg gikk og var beskymret for mannen jeg var sammen meg og var far til barnet, han bodde langt unna og jeg bodde 1,5 time unna med fly, han flyttet aldri helt inn hos meg, han bodde hos moren sin og var 30 år jeg var den gang 22. Så etter barnet ble født var han 2 ganger hos meg og det varierte fra 2-3 uker hos meg også reiste han hjem. siste gangen jeg var hos han var i jula 06 og etter det traff jeg mannen jeg bor sammens med nå og som jeg har 5 års lang historie med fra før. Jeg vet med meg selv at hvis jeg ikke hadde gjort det slutt med barnefar så hadde jeg sikkert blitt alkohollikker, og jeg gjorde det som var best for barnet mitt faren røyka harsj vær dag. ++masse nærveproblemer. og jeg hadde blitt deprimert med angst og dritt selv og det ville jeg ikke utsette barnet mitt for og meg selv.Jeg opplevde noe meg min nåværende kjæreste som jeg ikke har opplevd før med mitt barn han tok seg av han som om det skulle hvert sitt egent fra dag en jeg så han og foreldrene hans er som en bestemor og bestefar for sønn min helt enestående alle sammen. men min instilling har hvert alle barn med en mann er sikkert jeg som er dum og teit, men jeg siktet for livet med all lykke og alt som følger med, jeg har selv opplevd en traumatisk barndom der min egen far tar sitt eget liv. og nå vil jeg og min kjærsete få vårt eget barn og jeg er så redd for forskjellsbehandling. og hvordan det blir egentlig hva skal jeg si til lillegutt når han blir store nok. faren hans har ikke tatt så mye kontakt kan du si og han venter et nytt barn allerede i januar, han fant ei ny en etter 3 mnd og de har hver liket lenge sammens som hun er på vei. og sønn min kaller min kjærste for pappa selv om jeg ikke har kalt min kjæreste for pappa så jeg syns alt er veldig vanskelig, hva skal man si og jeg har hatt veldig mye dårlig samhvitighet over min sønn da jeg har tenkt over ting når han var baby tok jeg ikke han opp nok koste jeg ikke nok med han alt gjør så veldig vondt enda jeg tenker veldig mye på barnets far og om hvordan vi kanskej hadde hatt det nå. elsker jeg mitt barns far eller er det bare for vi har et barns sammens, selv om jeg vet han ikke er noe bra for meg. hvordan har det gått med dere andre mødre som har hatt det sånn eller lignende. Min samhvitighet er ganske så full føler jeg har gjort så mye galt når det gjelder mitt barn og mitt barns far men jeg har tenkt på mitt barns beste og jeg elsker den ungen over alt på denne jord og jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk han, han er verdens hærligste unge og min kjærsete er helt fantastisk meg han

 

klem fra meg

[Rypefest-2imagen sprekkferdig]

Hva med å snakke litt med kjæresten din om dine tanker, eventuelt ha han til å lese innlegget ditt. Viktig at dere begge ønsker et barn til og at dere er obs på dette med forskjellsbehandling. Det kommer sikkert ikke til å skje, men det kan være lurt å snakke om det.

[volvo-mamma]

kan ikke si at jeg har vært i en lignende sistuasjon, eneste som kan sammenlignes er at jeg har et barn med en annen mann enn den som jeg bor sammen med og som barnet kaller pappa...

 

Ble sammen mad min nåværende mann da barnet var under et år, han har fungert og blitt kallt pappa av dette barnet alltid, noe de fant ut av selv!

Vi har nå et biologisk barn sammen og et på vei, det er ikke noe forskjells behandling hos oss, tror det er fordi at ingenting er påtvingt.

Ikke for øvrig familie eller her hos oss.

 

Hadde lenge dårligsamvitighet for at mitt første barn ikke hadde kontakt med sin biologiske far, men i dag tenker jeg ikke på det.Barnet vet om at pappa ikke har vært med å lage seg og at det var en anene mann som var kjærester med mamma da barnet ble laget men at det er pappa som er pappa netopp fordi at den andre mannen ikke villle være pappa.

Kommer langt med sanheten

Barnet føler seg elsket og har det trygt og godt, kunne ikke fått det bedre!

 

ta det med ro slapp av ting ordner seg og ikke legg så mye press på deg selv.

 

Håer du fikk noe ut av dette...

[Gjest]

Flott at du har kommet deg ut av et forhold som åpenbart ikke er heldig for verken deg eller barn. Det at han er faren til barnet ditt spiller faktisk ingen rolle så lenge han ikke er i stand til å ta vare på seg selv, ei heller andre og i allefall ikke et barn. Det er vel heller ikke et tema å bli sammen med ham? Han har jo en annen?

 

Ta vare på det gode forholdet du har nå med din kjæreste. Hva du har gjort før av godt og vondt er fortid: ta vare på nåtiden og fremtiden. Du må ta ansvar, bli voksen og jeg vil IKKE råde deg til å få flere barn akkurat nå til du har fått snakket skikkelig om dette du tenker med kjæresten din. Hva tenker HAN om dette her?

 

[IngerLiseRmed2barnog1spire]

Jeg har ikke sakt noe til han enda er litt redd for hvordan han vil ta det, og nei er ikke snakk om og bli sammen med barnefar igjen nei, er egenltig ganske lettet over at han har en annen og skal ha barn med henne for da henger han ikke i kjørtene på meg for og si det sånn, han gjorde nemelig det, før han fra hu, også håper jeg vel egentlig at han lar meg og sønn min være i fred når det barnet blir født for sånn som det er nå med så korte besøk og så skjelden så kunne guttungen hvert for uten. selv om det har gått lang tid så er det fremdeles vanskelig for meg, men mest av alt for dårlig samhvitighet over lillemann selv om jeg inners inne vet at jeg har gjort det rette og, at det var best for både han og meg selv. og enda han har ny dame og enda et barn på vei så bor han fremdeles hjemme hos sin mor. så jeg tror nok han aldri kommer til og forandre seg for noen

 

 

Tusen takk alle sammen for svar det har hjulpet

[Lykkeliten på vei]

Du har nok gjort helt rett i å bryte forholdet med han.Det beste er nok som andre også skriver å ta godt vare på kjæresten du har nå og samtidig vente med å få flere barn til dere er trygge på at det er det dere begge vil. Du er jo ung og har mange år å få barn på enda:) Kos dere imellomtiden med sønnen du allerede har:). Lykke til masse!!

 

Og PS jeg syns det er så flott at dere med denne type problemer skriver inn om dem, du skriver at det har hjulpet, og det er jo fantastisk at man kan føle seg hjulpet på denne "lettvinte" måten . Bare å få skrive ned tankene sine er en viss terapi og selvransakelse i seg selv.

[IngerLiseRmed2barnog1spire]

tusen takk for fine og jeg setter utrolig stpr pris på at dere ville svare meg

 

 

klem