Innrømmelse

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg kommer til å få masse pes nå. Men nå er jeg så lei og har gjennomgått så mye vondt pga situasjonen, så jeg kan trygt si at ; "Ja, jeg er en stemor som ønsker barna hans laaangt vekk!!" Jeg ønsker meg langt vekk selv også, men når alt kommer til alt så elsker jeg denne mannen veldig veldig høyt. Hadde jeg bare ikke gjort det, så hadde det ikke vært noe problem å gå.

Jeg har alltid vært tolmodig med dem, og alltid satt meg selv i bakerste rekke. Svelget mange tunge kameler, og grini meg i søvn mer enn en natt. Alt føles som et puslespill som aldri vil bli ferdig!!

Plutselig en dag så våknet jeg opp å innså at : Jeg er jo ikke lykkelig i denne situasjonen. Jeg lever for ANDRE, og ikke for meg selv.

Jeg pakker kofferten min å drar. Dette klarer jeg ikke mer.

Jeg beundrer virkelig dere som klarer det!! Det står respekt av dere!!

[Anonym bruker]

Sjønner akkurat hvordan du har det!

Bare at jeg har ikke nådd til det steget at jeg har fått pakka kofferten ennå.. Men den står klar! Er utrolig slitsomt, og i perioder føler jeg meg dypt ulykkelig.. Også kommer de gode periodene som overskygger alt det onde..

Men det sier seg vel selv at det ikke kan gå i lengden!

 

Jeg forstår deg godt, og ønsker deg virkelig lykke til, uansett hva du velger å gjøre!

[Anonym bruker]

Signerer denne, jeg....blir så lei av alle forstå-seg-på`ere her inne, som sender "skjeve" blikk til oss som faktisk ikke er de fantastiske stemødrene som de fleste andre synes å være her inne.

For det er ikke noen lett oppgave, og nårt alt går en imot sier det til slutt STOPP - nok er nok!!!!! Øsnker deg masse lykke til, og takk for at du var så tøff å tørre og skrive dette her.

[Lassi83]

Jeg dømmer deg ihvertfall ikke!

Jeg har mange ganger tenkt som deg. Jeg og min sambo krangler en del, og det er som regel om situasjonen.

Og i mine mørkeste stunder tenker jeg hvor mye lettere det hadde vært om han ikke hadde hatt barn fra før.

Jeg har også vært like ved å dra, men som sagt her i et annet innlegg "det fine overskygger", så jeg holder ut litt til..

Dette er IKKE lett, og jeg ønsker deg lykke til uansett hva du måtte bestemme deg for. Tøft av deg å innrømme dette.

Go-klem.

[Anonym bruker]

skjønner akkurat hvordan du har det ja.

redd jeg selv våkner opp en morgen og finner ut at jeg ikke er lykkelig mer.

føler meg har måtte svelgt mange kameler selv,og mange tårer har kommet. så nei, jeg dømmer deg iallefall ikke.

mange ganger hadde jeg ønsket jeg hadde valgt om igjen.

jeg og min sambo krangler ofte, pga stebarnet. men føler man ikke kan reise da man er gravid osv.

føler det er endel finere ting som overskygger det å reise fra faren, så jeg blir vel jeg og, og enn så lenge.

men tøft at deg å innrømme dette. det står det virkelig respekt av.

[Anonym bruker]

Hei, HI !

Hvordan går det med deg? Har du dratt?

Håper det går bra med deg, uansett hvor du er og hva du gjør:)

Klem.

[Anonym bruker]

Dersom mannen din lar barna ha den fullstendige kontrollen, og du bare er en slags Nanny for ham, så ville jeg også dratt. Da er han ikke den rette for deg, og du er tydligvis ikke den rette for ham. (Hadde du vært den rette for ham, så ville han ikke latt deg være utenfor, men i stedet på lik linje)

 

Håper du kommer fort over ham, og til slutt finner den rette. KLEM

[Anonym bruker]

Hei alle sammen. Takk for svar! Huff, jeg så virkelig mørkt på det den dagen. Jeg dro til moren min, og sov der to netter. Jeg fikk virkelig grått ut! Jeg orket ikke snakke med kjæresten min. Han ringte og sendte meldinger, og var nok veldig fortvilet. Samtidig skjønte han nok at jeg trengte litt tid for meg selv.

Det jeg ikke nevnte i innlegget er at jeg er gravid. Jeg er nok veldig hormonell oppå det hele også. Mer enn vanlig ihvertfall.

Jeg og min kjære har snakket masse. Noe er vi enig i, og andre ting ikke. Men det begge to er enige i er at slik som dette kan det ikke fortsette. Jeg kan ikke gå å grue meg til annenhver uke når de kommer. Jeg kan ikke gå å føle at jeg er i fengsel i mitt eget hus. Eller hans hus er det jo da. Så vi har også funnet ut at vi kanskje skal se etter et nytt sted å bo også. Der det ikke eksen henger igjen i veggene. Kanskje det hjelper å finne et hus der vi starter med blanke ark i den grad det er mulig. Jeg vet ikke. Han er virkelig villig til å ofre for meg. For at jeg skal kunne se lyst på ting.

Jeg føler ihvertfall at jeg mister meg selv i denne situasjonen, og selv om det er mange lykkelige stunder, så er det for mange ulykkelige.

Min mormor sa en gang at "Finn deg en du kan være lykkelig med. Det er alltid utfordringer i et forhold, men er det flere utfordringer enn gleder, så er du i feil forhold."

Jeg elsker denne mannen høyt! Han i seg selv er det beste som har hendt meg. Trodde aldri bagasjen hans skulle ta så "stor plass" og ødelegge så mye.

Så nå sitter jeg her, men vårt barn i magen. Det er ei lita jente Det er mitt første barn. Alt er jo så nytt og spennende. Men føler han legger en mørk skygge over det hele. Skulle ønske det var nytt for han også. At han syntes det er like spesielt som meg.

Hva som skjer fremover vet jeg ikke. Har ikke sovet og spist så mye de siste døgnene. Jeg savner han så. Savner å legge meg inntil han om kvelden. Savner å våkne opp med han om morgnen. Savner smilet hans, og de trygge armene. Blikket som sier at han elsker meg. Savner han.

Jeg vil klare dette. Jeg vil klare dette for oss. For jenta vår som snart kommer. Men hva hvis jeg ikke klarer det....... Frykten sitter i meg hvert sekund og tårene bare renner.

Skulle ønske noen kunne kommet å redda meg. Flydd meg langt vekk,-bare for en stund. Til den gamle jenta er tilbake.

 

[Anonym bruker]

hei du HI

 

 

Synes fryktelig synd på deg jeg. Det må være tøffe tak å dra fra en du elsker, pga situasjonen med barna hans.

Du lurer på hva som skjer hvis du ikke klarer dette. Selvfølgelig klarer du dette. Det er kjempe tøfft, og jeg vet at det vil komme mange tunge stunder før du er ferdig med dette.

 

Men er du nå sikker på at problemene ikke lar seg løse? At han snart begynner å ta deg på alvor?

[Gjest]

Kjære deg HI,

 

Jeg får veldig vondt av deg for jeg har vært der selv. Det å føle seg "sviktet" av sin kjære når man er gravid er en forferdelig vond følelse. Jeg følte også den gangen at barna hans, som jeg hadde hatt et meget godt forhold til i mange år endret atferd overfor meg uten at min kjære reagerte. Jeg vurderete også å gå fra min kjære for hele situasjonen med barna hans og X- ble periodevis tung å håndtere.

 

Som gravid følte jeg nok at jeg ikke hadde mye valg enn å bli i forholdet mtp den lille i magen - jeg måtte jo uansett forholde meg til min kjære gjennom fellesbarnet og kom frem til at det beste for fellesbarnet ville være å ha begge foreldrene under samme tak. - Ja, et forhold går i bølger og livet med andres barn og X er vanskelig.

 

Jeg er glad, tross alle kjempekameler jeg har måttet svelge opp gjennom årene at jeg ble i forholdet. Vi har senere fått flere barn sammen og jeg ser nå at jeg kan leve med min familie på mine premisser tiltross for at annenhver uke er tung når stebarna er tilstede pga utfrysing osv.

 

Jeg kan bare gi deg et råd om jeg har brukt selv: DU er hovedpersonen i DITT liv. Hvis du elsker mannen din er det ingen grunn til å "ofre" deg og barnet dere venter for at stebarna skal bli "lykkelige". Alle må tilpasse seg situasjonen når man stifter ny familie. La din kjære ta seg av sine barn og så konsentrerer du deg om deres. Ikke tenk så mye på at han har opplevd dette før - dette er like stort for ham som for deg for dette opplever han med deg for første gang.

 

Begynn å legge premissene for en god hverdag for deg selv sammen med din kjære og deres barn - jeg vet det kan være tungt i blant men du må jobbe aktivt med det. Gjør ting som gjør deg lykkelig og prioriter dine ting når stebarna er hos dere.

 

Stebarn og X tar den plassen vi stemødre gir dem - jeg bestemte meg på et tidspunkt å kutte dem ut av livet mitt, når de ikke ville ha noe med meg å gjøre - etter mange år med slit har jeg endelig gjenfunnet "lykke" og selvrespekt.

 

Jeg kan love deg at deres fellesbarn vil gi deg meningen med livet selv om det til tider er både sårt og vanskelig med hans barn fra før.... FOM i idag kan du begynne å velge dine kameler med omhu.

 

Det er ingen som setter pris på oss stemødre om vi ikke setter pris på oss selv!

 

Ønsker deg masse lykke til med kjærligheten og den lille i magen.

 

klemmer fra meg

[Anonym bruker]

Kjære Hi...

 

Jeg gråter når jeg leser inngget ditt!

 

Jeg føler det på akkurat samme måte, alt er vanskelig og veldig trist.Selv har jeg ikke kommet så langt at jeg har reist ennå. Jeg har pakket kofferten en gang, og reist til min mor. Men det endte med at jeg kom tilbake til min samboer når barna hadde reist hjem. Vi snakker også mye om den håløse situasjonen, men vi kommer aldri noen vei. Han sier at han ikke kan "ofre" sine barn. Mens jeg er kjeme ulykkelig...

 

Eneste jeg kan gjøre er å ønske deg lykke til, jeg tenker på deg. Selv har jeg bare 14 dager igjen til termin, så jeg har jo noe fint å se frem til.

 

stor klem...

 

 

Marie.

[Anonym bruker]

Hei igjen. Tusen takk for mange koselige svar. Det varmet virkelig!!

Godt å høre at jeg ikke er alene om situasjonen, selv om jeg samtidig ikke unner noen den.

Denne uka har jeg og min kjære vært sammen. Han har ikke barna, og da har vi det jo så fint!! Er som nyforelska. Men så har jeg jo alltid i bakhodet at "nå er uka snart slutt..." osv. Klarer nesten ikke nyte "av-uka", for jeg vet at "snart begynner neste uke..". Det er helt forferdelig å tenke slik. Man ødelegger så mye verdifull tid.

Men nå har jeg ihvertfall kommet meg litt, og fått tilbake noe overskudd. Det trenger man!

Godt å ha dere her inne som jeg kan få ut følelser og frustrasjoner innimellom. Tusen takk:) Og tusen takk for at dere ikke dømmet meg!

Man føler seg jo litt svak og "smålig" oppi en slik situasjon. Tror ikke man vet helt hva det er snakk om før man er oppi det.

Vi får tenke positivt, dere, - så klarer vi det nok! Stor klem til dere, og tommelen opp til alle som holder ut

 

[Anonym bruker]

Og Marie, - LYKKE TIL MED DEN LILLE!! Nyt det, - det kommer ikke i reprise!

Klem

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg så godt. Tanken på å reise har vært der mange ganger. Vi har svært få problemer utenom situasjonen, men desto flere krangler og dikusser om den. Det overskygger til tider alt. Det går på penger, på tid, ferier, høytid, på hvordan vi skal bruke rommene i huset, rett og slett på all politikk. Vi som voksne skal jo fordel godene og byrdene i vårt lille samfunn, og vi to har helt ulike prioriteringer virker det som.

Han vil alt det beste for sine særkullsbarn, og det er jo fint og flott, men da sitter vi som bor her fast kun igjen med det som er til overs, våre barn inkludert. Det er ikke lett. Jeg fremstår som den onde, den strenge som aldri unner dem noe godt, og han fremstår som den egoisten som forskjellsbehandler barna sine. Dessuten får jeg ekstra minus poeng når jeg av og til ønsker å bruke tid, penger og plass på meg/oss, da stiller jeg jo svært lavt, som våger å sette først noe som ikke har med barna å gjøre.