Hvorfor er det slik?

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Når vi møter menn på byen som sitter i rullestol, trekker vi oss (iallefall jeg meg) unna) av frykt.

Kjenner en som er veldig oppmerksomhetssyk og som forelsker seg i jenter og får den ideen om at de skal han ha og lignende.

En annen en er helt klar i hodet, men er lam fra livet og ned, og prater heller ikke.

Han er veldig innpåsliten..

 

(Bor på et lite sted og disse er nesten naboene mine....)

 

Jeg har IKKE noe imot folk som sitter i rullestol, men tror det er noe me denne frykten for at de sitter i rullestol.

Vet ikke helt hva, men vet me meg selv at jeg ikke snakker mye me rullestolbrukere.

 

De er nok helt flotte mennesker de også. Men som utenforstående kan det (for meg) være vanskelig å forstå den situasjonen de er i.

Hva skal man si? Gjøre? Skal man hjelpe???

Tror det er der min frykt ligger.

 

Også tenker jeg på Dagfinn Enerly.

Ingen "frykter" han liksom.

Jeg skulle gjerne møtt han og hørt hans historie.

 

For hans del var det skikkelig tragisk, hvordan kan man egentlig tro at en person kan bli lam på en fotballbane?

Skjer det i trafikkulykker er det mer "forståelig".

 

Han har vært en offentlig person på et fotballag i mange år, er det derfor jeg føler slikt at "han kan jeg prate me"??

 

Jeg syns det er litt trist å føle det slik, for jeg tar me meg av svake mennesker.

Har alltid vært den som gikk mellom når den psykisk utviklingshemmede jenta ble skadet på skolen og gråt og lign.. (En gang på et diskotek hvor min klasse arrangerte, ble hun plaget fra gutter i en anne klasse. De sa hun ikke var flink til å danse og lign.. Jeg ble så sint, stoppet musikken, kastet ut guttene og lot, kaller henne, "Sara" få danse ferdig og ga henne en premie for beste dans...) , når rullestol-jenta som var blitt lam pga kompl. ve fødsel hadde blitt glemt av voksne og lign..

 

Jeg syns det er viktig å hjelpe andre, men hvorfor klarer jeg ikke å snakke med voksne rullestolbrukere?..

 

Fordi de ikke er kjent og man ikke kjenner pågansviljen deres, motet deres.

Åssen de er som personer..

Fordi jeg rett og slett er feig???....

 

Huff....

Setter et lite støkk i meg når jeg tenker på det..

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Kommer kanskje ann på åssen denne personen er utad?

 

Siden du nevner Enerly, så har jo han alltid vært åpen om sin situasjon, han har sagt akkurat det han føler, og han har en utrolig humor oppi det hele..

 

Kanskje derfor man synes det er lettere å kunne snakke med slike personer, enn de som er litt mer innadvendte og som ikke har sagt noe om sin situasjon?

[ana baroma]

Mannen min kunne vært en "dagfinn", men han var heldigere.

Jeg kjenner flere som sitter i rullestol eller har andre funksjonshemminger privat, og de har sitt å slite med, ellers er de som de fleste andre.

Så gi folk en sjanse uansett hudfarge, religion, politisk parti eller funksjonhemming. Om kjemien stemmer blir det kanskje din neste venn? Dumt å la sjansen gå fra seg pga en stol, liksom...

[Vålerenga12 m/ 3 små]

 

Han har vært en offentlig person på et fotballag i mange år, er det derfor jeg føler slikt at "han kan jeg prate me"??

 

Ja, han har vært åpen om dette, men allikevel gjør det meg litt trist at jeg ikke kan føle det for andre.

Hvorfor må man vite hvordan personen er, før man tør å snakke me de..?..

[jordbærsjokolade]

Det har jeg aldri sett på som noe problem. Det har nok vært veldig tillfeldig at de rullestolbrukerne du kjenner har vært innpåslitne, det har ikke noe med stolen eller lammelsen å gjøre!

 

De fleste rullestolbrukere trenger ikke hjelp, de klarer seg godt på egenhånd og syntes ofte det er irriterende (selv om man mener godt) at vi "andre" skal hjelpe med alt mulig. Klart, ser du at h*n strever skikkelig med ett eller annet, så hjelpe selvfølgelig men ikke med hverdagslige ting. Og hva du skal si...tja, det du hadde sagt til hvem som helst annen.

De er helt normale personer, bortsett fra at kroppen ikke fungerer helt som den skal:)

[Makka Pakka]

Greia er å ikke se rullestolen, om du skjønner. Hvis du er veldig fokusert på at personen sitter i rullestol, og at det er det han ER, så blir det vel vanskelig å forholde seg naturlig til denne personen.

 

Jeg har gode kollegaer og kompiser som sitter i rullestol. De har like mange positive og negative egenskaper som alle andre. Rullestolen er jo bare et transporthjelpemiddel fordi beina ikke virker som de skal.

 

Altså, ikke tenke på at personen sitter i rullestol, og at DET er fokuset ditt. Legg merke til personen. Og om er fyr er ekkel og innpåsliten OG sitter i rullestol, så er det ikke stolen som gjør han slik. Det er fyren, og det er lov å si i fra!