Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2007 #1 Skrevet 26. oktober 2007 For 2år siden ble jeg sammen med det jeg trodde var drømmemannen min.Jeg ble så oppslukt av han og av oss at jeg så på oss som en familie og jeg lot han stille opp som pappa for mitt barn.(h*n har aldri sett sin biologiske far) Tiden gikk og hverdagen begynte å sige på..Vi flyttet sammen i februar i fjor og begynte planleggingen av et lite nurk.Januar 2007 stod jeg der med en positiv test i handa og lille spire fikk termin i september. Da jeg fortalte han nyhetene svarte han bare: "kødder du?" og var ikke særlig blid.Han følte seg lurt og var ikke klar.6mnd uten prevansjon og han er ikke klar??! Det smalt hardt hos meg og det var "deilig" at han dro på hyttetur helga etterpå.Forholdet hanglet voldsomt og vi kranglet høylydt i noen uker pga at jeg ikke ville ta abort.Eller at jeg ikke en gang vurderte det. I begynnelsen av februar kastet han oss ut.Jeg hadde investert alt jeg eide i huset han eide før vi flyttet inn og jeg hadde solgt møblene mine. Jeg stod der med en datter i handa og en spire i magen,men totalt uten husvær.Etter mye krangling fikk jeg tilbake de kronene jeg hadde lagt inn i huset vårt.(Her burde man ta lærdom av min dumhet og skaffe seg samboerkontrakt selv om man er bombesikker på at man bor sammen med mr.right.) Vi har rotet og holdt kontakten stort sett hele svangerskapet og han har holdt meg på gress(eller for narr) hele tiden siden bruddet ved å si ting som "jeg har ikke lukket døren for oss" og "jeg håper vi skal bli gamle sammen". Hvor dum går det ann å bli? Jeg har nå gått å ventet på han siden februar og jeg har funnet meg i myye.Vi skulle gå i terapi for å klare opp i problemene og vi skulle begynne der til uken.I går slapp han nok en bombe."det vil aldri bli deg og meg.Jeg har gått videre.." Jeg bare griner og griner..Jeg har nå 2 barn med 2 forskjellige menn.En som ikke vil se barnet sitt og en som vil ha barnet sitt 100%. Jeg føler meg så skitten,så brukt og så utrolig tråkket på.Hva skal jeg gjøre? Jeg sa i fra at jeg nektet å gå i terapi med han når han,men da klikket han i vinkel.Bør jeg gå? Vi har jo samværsavtale på babyen og forholdet er jo ferdig,så jeg skjønner ikke hva vi skal der. Det hører vel med til historien at vi ikke er enige om noe om dagen,så vi har vært til mekling med advokater for å få til en samværsavtale for minste babyen.han vil helst ha babyen 100%,noe jeg mistenker er for å såre meg,for han har i grunn ikke deltatt særlig etter at babyen ble født. Barnet jeg har fra før som han "adopterte" bryr han seg null om og han sier han får gåsehud hver gang barnet kaller han for pappa for han vil ikke lengre at h*n kaller han det. Veit jeg ikke kan tvinge han til å ta seg av et barn som ikke er hans,men fy så vondt må være for barnet at den mannen h*n ser på som sin pappa plutselig synes h*n er rar og prøver å overse h*n. Jeg trenger ikke masse tilbake mld på at jeg burde ha tenkt på dette før jeg fikk barn,men begge disse mennene har jeg vært sammen med og bodd sammen med i mange år. Veit i grunn ikke hvor jeg vil med dette heller,jeg trengte vel i grunn bare å fortelle noen historien og kanskje få noen tips eller råd.Føler jeg vil bare dø,men selvsagt så kan jeg ikke det for jeg har jo 2 skjønne barn som trenger meg.Vi bor på et skrekkelig lite sted hvor ryktene allerede florerer etter jeg fikk førstemann for 4år siden.Orker ikke lengre å gå i byen å bli kalt "hore,ludder,psyko" osv. Har såå lyst til å flytte bort og starte på nytt.
Gjest Skrevet 26. oktober 2007 #2 Skrevet 26. oktober 2007 Hvis du skal ha min ærlige mening så er den at jeg synes ikke at 2 barn med 2 forskjellige fedre er mye. Men 3 barn med 3 forskjellige fedre og du enda er singel, det er litt i overkant! Men alle har jo sin historie, og jeg synes HVERTFALL ikke at det er rart/teit/dumt (eller hva du vil kalle det) at du har to barn med to fedre når du har ei slik historie. Ellers har jeg dessverre ikke så mange gode råd til deg. Kanskje bare at du må prøve å glemme de dumme fedrene. DU er ikke dum selv om de er det. Lykke til! Skriv gjerne pm om du vil prate..
Gjest Skrevet 26. oktober 2007 #3 Skrevet 26. oktober 2007 min mor har fire barn med tre forskjellige menn.. hun er vel litt i overkant hun da....
Gjest marie-s Skrevet 26. oktober 2007 #4 Skrevet 26. oktober 2007 Vet du, jeg synes at det å flytte til en annen plass høres ut som en god ide, joda sikkert mange som er uenig med meg når det gjelder samvær med far, men jeg mener det er like så viktig at mor har det bra. Og bor du på en liten plass så skal det mye til å bli kvitt et dårlig rykte og dette kan forfølge både deg og barna senere og en krangel med barnefaren er nok ikke med på å forminske det ryktet for i slike situasjoner kan alle finne på å bruke alle slags midler. Men tenk god gjennom situasjonen før du flytter sett deg opp en liste med fordeler og ulemper med flytting, jeg har selv flyttet ganske langt med et barn og jeg angrer ikke i det hele tatt. Eneste grunnen jeg kan tenke meg at han nå vil inn til terapi er fordi advokaten hans har rådet han til det og at du vil bli sett på som lite sammarbeidsvillig om du ikke vil møte. Så for all del bare møt opp til terapi og hør hva han har å si, du får heller virke litt likegyldig, tenke på hva dere skal ha til middag osv;-) Ellers så får du ha lykke til.
Matja Skrevet 26. oktober 2007 #5 Skrevet 26. oktober 2007 Ja, hvor dum går det an å bli? Du spurte om det selv, men jeg regner ikke med at du har svaret? Et forhold på 2 år er ikke mye, og dere planla barn etter ganske kort tid. Når du i tillegg hadde barn fra før av så gikk det kjapt syns jeg... Men det var dagens skjennepreken (som jeg sikkert får masse pepper for, men det var min ærlige mening).... Jeg syns du skal flytte vekk fra plassen du bor på hvis det å gå ut gjør at du blir kalt for hore og psyko! Om ikke annet så må du tenke på barna dine! Jeg blir så forbanna altså! Hva er det med bygde-Norge som gjør at de behandler medmenneskene sine på den måten? Du trenger jo ikke akkurat det da! Kjenner at jeg blir skikkelig irritert her! Vi er så stygge med hverandre istedet for å gi en stakkars støtte! Og hvorfor skal faren ha 100% omsorg for barnet? Da burde han vel ikke kastet dere ut, vel? Hvis han ikke blir med på mekling så har du vel en bra sak? Nei, flytt langt vekk! "Evig eies kun et dårlig rykte", vet du! Du kommer til å få masse støtte og nettverk hvis du tør å bosette deg på et større sted. Bor du i nord, sør, øst eller vest? Mange fine byer i alle regioner, vet du. Stå på!! Du er kjempetøff!!!
guttebassen Skrevet 26. oktober 2007 #6 Skrevet 26. oktober 2007 Fy f.. for en drittsekk sier jeg! Litt lik min Drittsekk! Vær sterk for barna dine! Tenk og fokuser kunn på dere tre! Ikke la en dritt som han ødelegge for en viktig tid for barna dine. stakkars eldste.. Blir dårlig av hvor mange drittsekker som finns. Dem fatter ikke hvor tøft vi har det. Hvor i landet bor du nå?
:::) Frøken Velferdsrett Skrevet 26. oktober 2007 #7 Skrevet 26. oktober 2007 hei. du bor på en plass hvor du ikke trives. du har 2 barn. 1 av barna har tilknytnig til en mann som ikke vil ha kontakt med h*n fordi han pluttselig fikk kalde føtter. 1 av barna skal få sterk tilknyttning til denne mannen. om du flytter får sistnevnte kansje se faren sin sjeldnere, men da få den første også se mannen som h*n trodde skulle være der sjeldnere. så det går vel i gunn opp i opp? + at om du flytter så får du det bedre, da får barna det bedre, det er udiskutabelt. du kan ikke leve et ullykelig liv, for barna dine fortjener en lykkelig mor. at stivasjonenen er som den er i forholdt til at du har 2 barn med 2 menn får du ikke gjort så mye med, bortsett fra og glede deg over hvor fantastisk heldig du er som fikk akkurat disse 2 nydelig barna. å det hadde ikke godt uten disse to fedrene. vær sterk, for en bedre dag skal komme :-)
Gjest Skrevet 26. oktober 2007 #8 Skrevet 26. oktober 2007 Heilt einig med mortilgunnar den flate _____ Lykke til uansett kva du bestemmer deg for!
Anonym bruker Skrevet 28. oktober 2007 #9 Skrevet 28. oktober 2007 Tusen takk for svar alle sammen..Nå veit jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre,for jeg føler meg så ubrukelig slem når jeg vurderer å flytte vekk,samtidig som jeg helt klart bare ser fordeler med det for ungene og min sin del.Alle sier jeg bør flytte.. Jeg tar den timen i familieterapi med han til uka.Må ta opp en del ting som flytting,bidrag,nytt samvær osv.(ting han blir mega sur hver gang jeg hinter om..)
Matja Skrevet 28. oktober 2007 #10 Skrevet 28. oktober 2007 Her er et tips: Når dere er på mekling så hold deg rolig og saklig!! Bestem deg for det, øv deg på det, og hold på det! Hvis han da begynner å rope og skrike og sure, så forhold deg rolig! Da vinner du, og han taper! UTROOOLIG VANSKELIG, men det er snakk om en time av ditt liv, så man deg opp! Hvis de ser at du forholder deg rolig overfor ham, så klarer ikke han å overbevise så veldig, vel?
Odd Molly Skrevet 28. oktober 2007 #11 Skrevet 28. oktober 2007 Du skal holde hodet ditt høyt, jenta mi. Du har da ingenting å skamme deg over! Å få barn med en mann etter et år eller to er vel helt vanlig? Skjønner godt at du så for deg et trygt og godt liv med denne mannen. Han har sviktet deg og han har sviktet grovt barnet som kalte han for pappa. Vet du jeg fryser på ryggen når jeg leser det du skriver! At noen kaller deg stygge ting, sier MYE om dem og ingen ting om deg. Jeg synes du er tøff jeg, du bærte fram babyen din, selv om drittsekken av en mann prøvde å overtale deg til noe annet. Jeg synes ikke du skal la barna dine vokse opp på et sted hvor du blir kalt for stygge ting. Flytt, det betyr jo ikke at faren til minsten ikke skal få se barnet sitt, det finner dere sikkert en ordning på. Gå på mekling og hold deg rolig, som hun over skriver er det den som blir hissig som viser frem sine dårlige sider! Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 29. oktober 2007 #12 Skrevet 29. oktober 2007 jævla menn.... vi har en gutt på snart to år, og er gravid med nr 2. Forholdet vårt har vært kjølig, og for å si det mildt ikke fungert i det siste. på fredag sa jag at vi måtte snakke litt sammen (løse problemene tenkte jeg), og han buser ut med at han vil vi skal flytte fra hverandre, og har egentlig villet det lenge... men, det har han jo ikke fortalt meg da... selv ikke når vi snakket om å få barn nr to.. jeg ønsker å gå til rådgivning å løse ting, i allefall prøve, men han tror ikkehan har lyst til å prøve for han er nå innstilt på å skilles. han går med på en time familieterapi, så nå sitter jeg her å prøver å få kontakt med kontoret på tel.. jeg kan bare gjenta: JÆVLA MENN
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå