Jeg føler meg helt låst......

[pops;)]

og begynner nesten å bli helt desperat. Jeg bor på en plass som jeg overhodet ikke trives på. Bor her på 5.året ...greier rett og slett ikke å slå meg til ro at jeg skal være her. Jeg har prøvd lenge nå synes jeg, men det funker rett og slett ikke. Kjenner nesten ingen her heller..synes det er vanskelig å bli kjent med folket her. Mannen er herfra, og ville egentlig gjerne ha vært her. Men jeg savner familien og vennene mine - men det koster en hel formue å besøke dem....så det blir til at jeg reiser hjem kun en gang i året... kanskje to, hvis jeg reiser alene. Saken er at vi har egentlig bestemt oss å flytte herfra. Men nå har både jeg og mannen min søkt på litt jobber på andre plasser..men ting tar sånn tid. Jeg vet ikke om jeg greier en dag til her..... (selv om jeg vet at jeg må) Så hvis man får seg jobb, da har man i tillegg 3 mnd oppsigelsestid.. det er jo en hel evighet. Vet ikke hvorfor egentlig jeg skriver om dette her, men det er bare godt å få det ut.....

Har vært sykemeldt en periode nå, pga jeg har hatt det veldig tungt pga mange ting (som jeg ikke har lyst å komme inn på nå) Noe som ikke er noe godt utgangspunkt når man søker på jobber heller...Har egentlig bare lyst å si opp jobben nå og håpe på at jeg finner meg en ny innen 3 mnd. Har ikke lyst å være her lengre... det er så tungt.

Er det noen som har hatt det sånn? Evnt. hvordan kom dere ut av denne vonde sirkelen? Alle svar mottas med STOR takk.

 

 

[Mamma jei]

Jeg skjønner deg SÅ godt! Jeg bor også et sted jeg ikke trives. Vi har ikke økonomi til å flytte ennå, og det føles helt uutholdelig!! Jeg kan vel egenlig ikke gi deg råd for hvodan du kan komme deg ut av dette, men du har min fulle sympati! Vi får vel bare vente og håpe på at muligheten for forandring kommer snart.

 

*Trøsteklem

[pops;)]

Ja det føles helt uutholdelig.

 

*Sender en trøsteklem tilbake til deg*

[Leona*]

Jeg har det ikke på samme måte som deg da. Jeg trives veldig godt her jeg bor, og vil være her resten av livet : ) Men, jeg kjenner igjen den uutholdelig følelsen av å være på feil sted. Var SÅ DRITTLEI når jeg studerte. Reiste hjem til kjæresten min hver helg, og grudde meg til hver søndag jeg reiste tilbake til kolektivet.... Nå er dette flere år siden, og jeg drømmer fortsatt hver natt om at jeg ikke klarer å bli ferdig å studere. Så det sier vel litt om hvor møkkalei jeg var.

Så bra at dere har bestemt dere for å flytte da! Da har du jo ihvertfall noe å se fram til. Kan du ikke prøve å være litt snill med deg selv de siste månedene der du bor nå? Er det noe du har hatt lyst til å gjøre lenge, men som du har utsatt? Har du noen hobbyer du kan fokusere på? Kanskje du og mannen din kan finne på noe hyggelig sammen? Nå vet jo ikke noe om hvor mange barn dere har, og hvor gamle de er... Kanskje dere kunne få barnepass, og finne på noe i ei helg. Trenger jo ikke være utenlandstur til mange tusen... Slappe av sammen, gå på kino, få masasje, spise på restaurant, gå på teater, be noen venner på besøk.... bare noen forslag. Kanskje du kan reise hjem en tur alene og hente litt energi? Dere skal kanskje reise alle sammen i jula?

Hva med å fokusere på jul kanskje? Kan du kose deg med det?

[Gjest]

Det her tror jeg mange har følt en og annen gang, å være på feil sted både geografisk og i jobbsituasjon. Det tærer utrolig på å være misfornøyd.

 

Det jeg tror er at det blir ennå værre når du tenker så mye på det, det forsterker seg. Da er det kanskje en løsning å finne en vei ut av situasjonen, som dere jo har gjort siden dere skal flytte og søker nye jobber. Så må du prøve å gjøre det beste ut av det, rett og slett, for du drar fort andre ned også i en sånn tankegang. Husk at så lenge dere gjør noe aktivt for å endre situasjonen, så er det kun et spørsmål om tid før det skjer en forandring.

 

Oppsigelsestid på 3 mnd kan kanskje diskuteres? Hvis du har en sikker jobb (eks. sykepleier) er det kanskje ikke så stor risiko å si opp som hvis du har en spesifikk utdannelse/erfaring. Noen ganger kan det være smart å ta en sjanse for å endre livet sitt, andre ganger ikke...umulig for oss her å avgjøre det for deg.

 

Bruk tiden til å gjøre noen hyggelige ting i hverdagen, fokusere på det positive i livet deres og jobbe for å forandre situasjonen. Håper det er til litt hjelp...