Er så trist å lei av sambo... (ble litt langt men...)

[Anonym bruker]

Jeg orker snart ikke mer av samboern min. Han er sur å grinete å kjefter på meg hele tiden. Alt jeg gjør er galt. Jeg er sykmeldt på grunn av lavt blodtrykk, svimmel og trøtt, i tillegg til at jeg nå begynner å kjenne det rimelig godt i bekken og rygg. Men får jeg noen sympati? Nei da, for han er jo på jobb hele dagen og sliten når han kommer hjem, så da er det jo en selfølge at jeg gjør alt husarbeidet. Jeg ba han om å ta over støvsugingen framover på grunn av at ryggen min ikke takler det, men gjør han det da nei. Så da blir det til at jeg må ta det da, for jeg klarer ikke å se på at støv og lort flyter. Jeg mener vi bør støvsuge værtfall en gang i uken, å det er vel ikke for mye!?

 

Han gjør aldri noe som viser at han bryr seg om meg. Spiser middagen jeg har laget når han kommer hjem, setter seg foran pc'en eller ligger på sofan for så å sove eller kansje stikke bort til noen kompiser. Hver helg er han ute å fester å kommer hjem langt ut på morgenen dritings. Å jeg kan ikke fordra han når han er dritings, han blir skikkelig ekkel.

 

Hormene svinger å jeg er en del lei meg. Sliter med å akseptere at kroppen ikke fungerer å at den vokser. Blir så lei av å ikke ha energi til noe. Tror du han bryr seg...? Om jeg blir trist og knekker sammen i tårer så enser han meg ikke en gang. Jeg har tatt det opp med han, at han ikke bare kan komme å gi meg en klem eller noe så jeg ikke føler meg så alene. Jeg stiller alltid opp for han. Gjør ting for han, handler, steller huset, middag klar til han kommer hjem, kjører han dit han skal og henter han. Føler han bare tar alt for gitt.

 

Jeg har så lyst til å bare forlate han, men igjen så er jeg livredd for å bli alene. Vi venter vårt første barn sammen, å ting skulle vel vært litt lysere.. Vi var samboere i 3 år for så å gjøre det slutt. Jeg ble betatt av en annen som ga meg oppmerksomhet, så jeg flyttet hos foreldrene mine noen måneder, men vi fant tonen igjen og jeg ble gravid. Da ble det til at vi bestemte oss for å flytte sammen igjen. Men nå er alt blitt slik som det var før. Han driter i meg å tar meg for gitt.

 

Han var på konsert i går, å kom hjem sent, og hadde bedt meg om å hjelpe han med å komme seg opp på jobb i dag. Jeg prøvde så godt jeg kunne å vekke han, men han bare ble sur og kjeftet tilbake. Visste han snakket i søvne, for han sa mye tull i tilegg så jeg overså det. Men når klokka nærmet seg 7, da han begynner på jobb, var han vel ganske våken, men dritsur på meg fordi jeg maste på han. Kjefta å sto i det. Han ba meg jo om å hjelpe han, å han hadde ikke kommet seg opp hadde det ikke vært for meg, for klokkene ringte å ringte åringte om jeg ikke dyttet i han å snakket til han.

 

Så nå sitter jeg hær, tårene triller og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har lyst til å bare stikke fra alt. Er så lei av å ha d sånn. Fortjener jeg ikke bedre enn dette? Det er forferdelig trist at et nytt liv skal bli dratt inn i dette. Aner ikke hvordan ting blir når lillegutt blir født, men har mistet troen på at ting vil bli bedre..

 

Dette ble langt, vet ikke om noen orker å lese, men det var godt å få tømt seg litt. Har ingen jeg kan prate med dette om.

[is_rose *overtid*]

Hei hei kjære deg! Nei, slik oppførsel fortjener du ikke.

Det er vanskelig når man havner opp i en slik situasjon. Man vet gjerne hva man burde gjøre, men å gjøre det i praksis er vanskeligere. Forstår at du er skeptisk, og redd for å bli alene. Det skjønner jeg. Jeg var også redd for det en gang. Men når jeg endelig rev meg løs ble ting mye bedre.

 

Jeg sier ikke at det er løsningen for deg, men han høres ut som litt den typen eksen min var/er. Og de forandrer seg IKKE. Selv om de lover å skjerpe seg så tror jeg de er så selvopptatte at det kun tar kort tid før de er tilbake til den gamle vanen.

Jeg sier ikke at din samboer er sånn, men slik var det ihvertfall med eksen min. Jeg klarte ikke å gå fra ham før sønnen vår var 1 1/2 år, skulle gjort det før og solt på meg selv, da hadde jeg kunnet skåne ham for mye krangling.

Idag venter jeg barn med min kjempe snille samboer som er blitt som en far for gutten min.

Håper alt ordner seg for deg også.

 

Ihvertall, lykke til videre med hva du enn velger.

Klem fra meg

[Knætta & Gutteknøtt+Jenteknøtt]

Beklager veldig mye på forhånd, dette nok ikke er det mest sympatiske svaret du får her....

Men det høres faktisk ut som du er mora hans, og ikke kjæresten/samboeren hans! Og sånn skal det vel ikke være i et forhold?

I tillegg vil jeg også si at småbarnstiden kan være ganske så tøfft for et forhold, og særlig dersom forholdet ikke er helt på topp fra før av. For selv om det er kjempeflott å bli foreldre så er det ganske slitsomt også, særlig den første tiden.

Jeg tenker litt som så, at slik som forholdet deres høres ut til å være (som jeg kan lese ut av det du skriver her), så vil du få 2 barn å ta deg av når babyen kommer. Kanskje det faktisk blir enklere for deg å være alene med babyen? Så slipper du å varte opp "typen" din også?

Dette er jo uansett ditt valg da, men jeg mener du fortjener bedre! Mye bedre!

Mnage klemmer fra

[*1+1=2 små*]

uffe...men forhold som har blitt avsluttet en gang før pleier som regel ikke å funke(snakker da av erfaring fordi jeg har prøvd 2 ganger med 2 ekser:P)....

 

Det er først når man prøver igjen at man husker hvorfor det ble slutt første gangen...

 

Vil bare si at du ikke bør holde deg hos ham pga ungen, HVA ville du gjort om du ikke var gravid? Du har jo så mange negative tanker og følelser rundt dette nå, som faktisk også påvirker nurket i magen din!

 

Vil ikke si om du bør gå fra han eller ikke, men husk at du KAN klare deg alene:) Du ser jo ut til å klare deg fint "alene" nå også!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for at du tok deg tid til å lese å svare:) Var godt å trøstende å lese. Det finnes i allefall en utvei:) Vurderer å bare stikke til foreldrene mine å bli der noen dager. Se om han bryr seg og tar kontakt, regner egentlig med at han driter i det. Han sier aldri noe, jeg bestemmer selv, om jeg vil flytte så flytt.

[Anonym bruker]

Det er det jeg tenker jeg også. Jeg vil ha en å dele oppgavene i livet med, og å oppdra et barn sammen med. Det er den tanken jeg sliter med, jeg er redd for å bli alene, men lurer også på om det kansje blir lettere..

[2små*og en på vei:)]

flytt ut en stund så får han gkøre alt selv!! kommer nok til og se hvor mye han trenger deg og setter pris på deg! Noen menn trenger bare en oppvekker! snakker av erfaring..

 

Det er grett at vi ikke skal bli dullet og dikket med bare fordi vi er gravide, men ikke alle har et "perfekt" svangerskap og trenger litt mer støtt, omsorg og oppmerksomhet! Og det skal ikke være så vanskelig og forstå. Du bærer tross alt på hans barn!

 

Jeg har vert alene med mitt barn helt fram til nå, det har gått helt fint. Vi har kosa oss alene og hatt det fint.. men nå har jeg blitt i lag med eksen min igjen, og vi har det kjempe fint! venter en jente i desember og gleder oss masse,! og han er kjempe flink med sønnen min, selv om det ikke er hans barn!

 

ting ordner seg for snille jenter vettu..

[Anonym bruker]

Du har vel rett, alt er jo akkurat som det var før. Vi hadde nok ikke flyttet sammen igjen om jeg ikke hadde blitt gravid. Valget var å flytte inn hos han eller en i en egen leilighet, så ble det nå til at vi skulle prøve på nytt da siden vi skulle bli foreldre. Men det er jo bare jeg som prøver, han gir jo f i alt.

[Knætta & Gutteknøtt+Jenteknøtt]

tror egentlig alle er redde for å bli alene, når man er i et forhold. Er jo veldig forutsigbart, for en vet hva en har og ikke hva en får...

Men som du sier selv, du ønsker å ha noen å dele gleder, sorger og oppgaver med, og det har du vel strengt tatt ikke i dag? Og den eneste måten å få dette til på, vil vel kanskje være å bli fri til å la seg selv møte "den rette"?

Ingen er tjent med å bli værende i et forhold som ikke fungerer, ikke du, ikke han og aller minst et barn. Barn er veldig flinke til å plukke opp signaler uansett hvor flinke vi som foreldre er til å skjule det.

Alene blir man vel aldri uansett. Du har jo familie og venner som helt sikkert kommer til støtte deg og stille opp for deg, uansett hva du velger.

Husk bare at du er selv et produkt av dine egne valg, det er barnet ditt også, helt frem til det blir stort nok til å ta sine valg. Du må selv ta ansvar for din egen lykke, i tillegg til at det er ditt ansvar å sørge for at babyen din har trygge og gode omgivelser å vokse opp i. Kanskje dere også blir bedre foreldre for den lille, når dere ikke er sammen?

[Anonym bruker]

Jeg tror vel egentlig du har svaret ditt der. Som du sier, det er bare du som prøver og han gir F i alt. Dette er jo ikke noe nytt for deg, og jeg tror vel egentlig at du ønsker å gå fra han og at du egentlig har bestemt deg for at det er det som er det rette, men klart det er et kjempevanskelig valg å ta med et barn inni bilde. Men, det som er helt sikkert er at dette barnet gjør ikke dere noe lykkeligere sammen, når dere åpenbart ikke passer for hverandre i utgangspunktet.

 

Du har fått mange godt svar over her og kanskje det er det som skal til for at du kan klare å gjøre det du egentlig har mest lyst til, og faktisk føle at du kan klare det! Snakk med familien din tenker jeg, og rådfør deg med dem, de vil garantert støtte deg i dette!

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

uff... hva med å pløve å flytte ut for en liten periode? til foreldrene dine, som sist? så kanskje han tar hintet, og skjønner at du gjør ganske mye i heimen (rydder, vasker , lager mat osv)

en vanskelig situajon, følg magefølelsen

lykke til!

[Anonym bruker]

hei...må si at jeg føler ting akkurat som deg..bortsett fra et par ting som at samboer reiser ut til kammerater eller drar på byen hver helg..for det er noe han nesten aldri gjør..men jeg også føler vel at samboer kanskje ikke gjør så masse for meg..selv om han syns det selv når jeg har tatt opp saken...

jeg vet også at han har det vondt om dagen å tenker mye på noe(familie greier) som jeg vet gjør at han blir helt fra seg av..men syns kanskje ikke det burde gå ut over meg hele tiden..åsså blir han sint på meg for småting..som at jeg skremte han da han sto i dusjen i går fordi jeg måtte så innmari på do så jeg lukket forsiktig opp døren å sa "hoho" så fikk jeg en hælvettes kjeft...unnskyld det tror jeg forsåvidt ikke han vet hva er/betyr..for det er noe han aldri sier..for alltid er det min feil..føler egentlig at det er samboeren min som er gravid å ikke jeg..han er som en tikkende bombe..

å samtidig føler jeg at vennene mine bare blir borte nå som jeg liksom er gravid..tror jeg ikke vil være med på noe så da gidder de ikke spørre heller..så føler meg egentlig veldig alene..i går kveld fikk jeg ikke sove å begynte å tenke å det endte med at jeg la meg på sofaen å gråt og tenkte i tre timer før jeg fikk sovet.. ;(

 

*klemmepå anonym*

[Anonym bruker]

Hei! Jeg vet akkurat hvordan du har det, bare at jeg heldigvis den gang ikke hadde barn m han dusten jeg var sammen m. Du fortjener en mann som setter pris på deg for den du er og som varter deg opp av fri vilje FORDI du er gravid og som vil deg bare godt! Det er så mange der ute for deg og det er waste of time å være m han du er sammen m fordi dere "tilfeldigvis" er foreldre til samme barn!

 

Jeg var i et forhold m en egoist av en fyr i mange mange år, fordi jeg trodde jeg elsket ham. Han tenkte aldri på meg, kun på seg selv, og jo mer han tenkte på seg selv, jo mer oppmerksomhet ga jeg han, for å prøve å se om kanskje det hjalp! Men gutter som det vil aldri forandre seg. Dessverre. Jeg skal ikke si at du må gå fra han, men du vet at du vil få det bedre uten han, og at dere uansett vil gå fra hverandre innen et par år uansett....

 

Jeg er så glad i dag for at jeg gikk fra han jeg var sammen m, for han jeg er sammen m nå gjør alt for meg, han masserer meg hver dag, kjøper små søte ting til meg, lager middag til meg når HAN kommer hjem fra jobb fordi jeg klarer nesten ikke å gå pga ryggplager (er 39 uker) og gjør husarbeid i helgene. Han går aldri til kompiser mer enn 1 gang i uken, og hver helg er vi sammen fordi vi vet at det kan bli vår siste før babyen kommer. Jeg er så lykkelig og det fortjener du og!

[Anonym bruker]

Min far var slik mot min mor slik din samboer er mot deg. Jeg er overbevist om at jeg hadde en mye bedre barndom pga at de ikke var sammen. Jeg hadde selvfølgelig kontakt med min far selv om de var skilt. Dette er over 30 år siden, men historiene er de samme. Dårlig mannfolk, snille damer. Min mor greide det alene for 30 år siden. Du fortjener så mye bedre! Barnet ditt fortjener noe bedre. Lykke til