sliter litt med sviers ifht til mitt særkullsbarn(laaangt)

[OktoberPrins kom 20.10]

Har egentlig et bra forhold til svigermor, hun er en imponerende,smart og snill dame, men kan være meget skarp til tider. Da jeg ble sammen med mannen min, hadde jeg en jente på 2,5 år. De hadde da ingen barnebarn, og tok veldig godt i mot min tulle. Hun har ingen kontakt med sine biobesteforeldre. Etter at svigers har blitt besteforeldre til biologiske barnebarn har dette forandret seg totalt. Hun får MASSE irettesettelser (hun er 4 år eldre) på ting som er helt urimelige. Da vi var samlet på hytten i sommer kunne hun ikke leke med noe, fjor min nevø ble sint om han ikke fikk leke med hennes ting, han kunne skade seg (da hun klatret over et hinder jeg hadde satt opp for at han ikke skulle ramle utfor), ikke snakke med mat i munnen - etter at han kastet mat på henne, kunne ikke få kjeks - fordi HAN kunne få lyst på. I ett tilfelle gikk han for å leke rundt et gjerde, og svigermor og svigerinne fulgte etter ham. Min ville være med, og prøvde desperat å få litt oppmerksomhet. Plutselig GIKK DE FRA HENNE!!! Jeg var så rasende at jeg holdt på å klikke fullstendig!

Mannen min er som menn flest, går så langt han kan for å holde fasaden, beskytte sin mor osv, selv om han også ser at det er klar forskjellsbehandling.

Jeg har ikke det minste lyst å feire jul hos dem (deres tur i år), jeg orker ikke å sitte stiv som en stokk og vente på neste hugg.

Jeg er ikke den eneste som ser dette, så jeg vet at jeg ikke bare overreagerer, men jeg opplever det som en skikkelig sorg. Jeg forventer ikke at de skal være bio, men dette er laaaangt fra ok. Jeg har virkelig ønsket å strekke meg langt for å få det til å fungere, men nå knyter alt seg..

 

Noen som har noen gode råd, lignende erfaringer?

(ps, takk for at noen gidder å lese..)

[Travelmor]

Jeg vil bare si at jeg har lest innlegget ditt. Føler med deg. Har ikke opplevd noe lignende selv. Har særkullsbarn som er tatt inn i varmen. Ingen forskjellsbehandling.

Du skriver at din mann også er som menn flest holder fasaden. Utrolig irriterende av og til. Det er vel en kjent problemstilling for mange av oss. Det er så vanskelig å bare jatte med når en opplever å bli så overkjørt. Når det gjelder ungene våre blir vi ekstra såre.

Uansett tror jeg din mann må ta tak i dette. Dersom du gjør det blir situasjonen kanskje verre. Han må snakke med sin mor om at dere opplever forskjellsbehandling. Her er det veldig viktig med eksempel tror jeg.

 

Håper du får svar av noen som har opplevd noe lignende og at dette løser seg! Julen syns jeg du skal feire der du har mest lyst!

Klem

[-Hengebuksvinet-]

og tror at både du og barna vil trives bedre om du klarer å slappe av litt i stedet for å vokte over de andre voksne.

 

Jeg er helt enig i at det er dumt å gi kjeks mellom måltider, og dette har tidvis blitt diskusjonstema i min familie også. Får en is, kjeks eller godterier, blir det dumt å nekte de andre. Litt forskjellsbehandling tror jeg alle føler på. Ikke nødvendigvis pga blodtilhørighet eller ikke, men pga at man ofte forventer at de store skal ta vel mye hensyn til de små.

 

Prøv å slappe av litt. Jeg føler det av og til på samme måte hos mine foreldre, siden søstern bare har en. Og dermed på en del måter favoriseres litt.

[Maud]

Jeg kjenner meg igjen. Min svigerfamilie tok særkullssønnen min imot med åpne armer. Etter at fellesbarnet ble født, er det tydelig forskjell på de to. Jeg synes faktisk det er helt greit at de har en annen følelsesmessig relasjon til eget barnebarn/egen nevø, men blir lei meg når det tydelig blir gjort forskjell. Noe handler nok om aldersforskjell og som sagt om forskjellen i at den ene er mannens "kjøtt og blod", men jeg liker ikke at den lille blir hilst på, får ting, blir spurt etter, blir snakket om osv mens den store blir oversett. Det er mulig jeg overreagerer, men jeg blir lei meg og skjønner hvordan du har det.

 

Har ingen gode råd dessverre, jeg har begynt å synes det er best å dra til svigerfamilien når storebror er hos pappa. Det løser ingenting, avstanden blir ikke mindre av det, men jeg beskytter både storebror og meg selv mot skuffelsen.

[Kreoline]

Mer følelser for sitt biobarnebarn må de gjerne få ha, men man bør greie å ikke gjøre forskjell. Gutten din er vel rundt 8år, så han er stor nok til å se forskjellen, men for liten til å forstå hvorfor, om det i det hele tatt er noe grunn til å gjøre forskjell. Han må jo føle seg som en outsider i familien når han blir behandlet på denne måten av besteforeldrene til sine småsøsken. At voksne folk ikke greier å tenke.

Hadde det kostet dem noe å gi gutten litt oppmerksomhet og prøvd å gjøre ting mellom han og søskna rettferdig.

 

Jeg leste om to episoder på en annen nettside, der var det en familie bestående av mor, far og 3 barn hvor av et av barna var hennes særkullsbarn. Det var jul og noen slektninger av far i huset sendte julegave kun til de to yngste barna. Dette ble løst ved å returnere gavene, med melding: "her i huset er det flere barn". Det samme gjorde de da familien fikk invitasjon til en konfirmasjon bare foreldre og de to yngste.

 

Her var det jo eksempler på synlig ekskludering, den er vel kanskje lettere å ta tak i enn den mer skjulte. Den ekskluderingen sønnen din opplever er på mange måter skjult, selv om den er synlig på mange måter. Litt "selvsagt er gutten velkommen hit, bare han ikke er til bry og går stille i dørene". Litt invitasjon for skams skyld.

[Gjest]

Hei.

 

Jeg er "bare" stemor, men jeg vil gjerne svare deg likevel. Dersom mine foreldre hadde forskjellsbehandlet mitt stebarn og deres andre barnebarn hadde jeg blitt forbannet.

 

Det hender av og til at de kan forglemme seg litt, med tanke på at de kjøper småting til deres biologiske barnebarn, men da minner jeg de på at de også har et barnebarn til på si. Og de smiler og blir flaue over at de glemte henne. Men de ser henne ikke så ofte som de ser de andre, så det er ikke alltid like lett.

 

Men hadde de forskjellsbehandlet så hadde jeg gitt dem klar beskjed om at dette ikke var akseptabelt.

 

Her i gården er det svigermor (som faktisk er barnets farmor) som forskjellsbehandler hennes to barnebarn. Er usikker på grunnen, men jeg tror det skyldes hennes anstrengte forhold til barnets mor. Og det er uheldig. Men jeg har tatt det opp med henne selv, og jeg har påpekt det ovenfor jentas far. Og han forsvarer sin mor, men bare til et visst punkt. Han støtter meg når jeg gir beskjed om at dette er uakseptabelt. Og det må hun bare akseptere. - Kan du ikke snakke med mannen din om at dette føles feil? Og si fra til svigermor at dette sårer deg? Hun kan jo ikke underkjenne dine følelser, selv om hun ikke er enig. Da har hun ihertfall blitt bevisst på at du føler det slik, og kanskje det er det som skal til for å at hun skal skjerpe seg litt.

[~~DoraDora~~]

Jeg er enig med seier & glede..

 

Jeg som stemor reagerer også på dette du skriver. Jeg lar mine foreldre gjøre hva de vil for mine barn til vanlig (...krever ikke at de kjøper noe til stebarnet mitt dersom hun ikke er her...hun får jo fra sine egne besteforeldre når hun er hos moren...), men hadde de forskjellsbehandlet henne når hun er hos oss, så hadde jeg sagt i fra. Heldigvis slipper jeg det, for de behandler henne på lik linje med de andre barnebarna når hun er hos oss.

 

Et eksempel er : På lørdagene tar de ofte med barna våre på kafekos, og kjøper lørdagsgodtepose til de. (De er 5 og 3 år gamle...). Når stebarnet mitt er her, så er det en selvfølge at hun får bli med de. Og selv om hun er 13 år, så får hun som de andre en lørdagsgodtepose av de:)

[Gjest]

Jeg har ikke et godt forhold til mine svigerforeldre. De er hyggelige, men jeg har valgt å kun være på hils med de av noen enkle grunner. Jeg har barn fra før av, det har min mann også.

Foredlrene hans har med seg de obligatoriske sukkertøyseskene når de er her på besøk, og de får bursdagsgaver-alt etter boken slik at ingen reagerer.

Jeg reagerte første gang da vi var på ferie med alle ungene, hans og mine, og vi stakk innom foreldrene hans på hytta, da var plutselig mine unger totalt oversett! Det var klemming og kosing mens mine unger fikk et hei!

Har sett i ettertid at når mine er alene med de, så snakker de til dem, men ellers er det nesten utelukket de egentlige barnebarna som får oppmerksomhet og får sitte på fanget. Etter at vi fikk ei lita jente sammen, har det ikke blitt bedre. Hun er 6 måneder, og de har vel sett henne like mange ganger, enda de bor rett i nærheten. De andre ungene til min x bor nesten to timer unna, men de får være med de på hytta og andre turer med campingbil osv. Ofte uten at min mann får beskjed. Min mann har et styr med x'en-hun tar ikke telefonen når han vil ringe og gratulere ungene med dagen, og selv om hun har skrevet under en samværsavtale, får han ikke se de. Hun vil ha fullt bidrag og da passer det jo best sånn. Men min manns foreldre, de kan ringe og de kan ha ungene, så får hun seg en liten ferie sammen med sin nye mann, og samtidig fullt bidrag. Og noen sier vi stemødre ikke tenker barnas beste. her er et godt eksempel på en biomor som kun tenker på seg selv. Men stridens kjerne for meg her er foreldrene til min mann. Jeg har satt en stopper for å komme til middag de få gangene de har invitert, de får jammen meg selv komme bort om de vil se jenta de faktisk også er besteforeldre til, før hun blir konfirmert (hun er fortsatt 6 mnd:)

Jeg synes ikke de er hyggelige, og vil ikke ha noe med de å gjøre. Min mann er ganske svak, tør ikke si meningen sin til de, er redd det blir doskusjoner. Så da diskuterer han heller med meg, det tør han. Men viser de litt velvilje, da skal jeg gjøre det. Livet handler ikke bare om å ta, men også å gi...

[Gjest]

Hvordan kan du reagere på det du??? Som mener det viktigste er at de får kjærlighet av de biologiske foreldre/besteforeldre?

Du har en snedig dobbeltmoral du!

 

Siterer:Jeg reagerte første gang da vi var på ferie med alle ungene, hans og mine, og vi stakk innom foreldrene hans på hytta, da var plutselig mine unger totalt oversett! Det var klemming og kosing mens mine unger fikk et hei!

 

Hva reagerer du på, du har jo en og samme holdning selv til dine stebarn, kanskje besteforeldrene her sitter med samme følelser som du gjør overfor dine stebarn? Hmm....merkelig

[*-*]

Det kan jo også hende at svigerforeldrene dine ikke kommer innom så ofte fordi de merker at du ikke liker dem? Og som Angelica sier, det er nok også litt vanskelig for dem hvis du tydelig viser at du ikke liker deres barnebarn.

 

Mine foreldre er kjempefine med mine stebarn og gjør alt de kan for å behandle dem likt som de andre barnebarna. Men jeg blir ikke sint på dem hvis jeg ser at de ikke får det helt til alltid, at feks de klemmer litt ekstra på et biologisk barnebarn. Stebarn mine klemte jo mer på faren sin enn meg også i starten, og gjør det iblant fortsatt.

 

Det er ikke lett å være stefamilie/nyfamilie, mye løyper som skal gås opp og kameler som skal svelges. Men det trenger ikke alltid være så vanskelig heller? Jeg syns det virker som om du har konflikter på alle kanter, det må da være litt slitsomt å leve med det? Kan godt hende du har dine grunner, jeg kjenner ikke din historie men ut fra noe av det du har skrevet her så virker det som om du har bestemt deg for at svigerforeldre og stebarn er et onde uansett, ingenting å gjøre med og så tolker du alt i verste mening. Det må være tungt for hele familien deres å leve midt oppi det der. Kjipt for deg å være så på kant med alt og alle også.

[*-*]

sorry, den over var altså til mille og meg, ikke HI

[Gjest]

Hei har ikke samme problem som deg. Men etter at jeg fikk barn. Gjorde svigermor mye som jeg synes var kjempe sårende og uakseptabelt mot mitt barn. Fikk jo mest lyst til å skifte lås på døra og ikke åpne opp når hun kom... Men tok meg i det og satte meg ned og pratet helt rolig og konstruktivt om hva slags virkninger hennes oppførsel har. Det viste seg at hun rett og slett ikke hadde tenkt på det. Selvom jeg virkelig synes hun burde ha skjønt det. Gjorde hun det ikke.. Mitt råd er ta en prat med svigers. Alene. Lykketil. Håper det ordner seg...