Vet ikke hvor mye mer jeg klarer nå

[Anonym bruker]

Jeg opplevde en traumatisk fødsel for litt over 1 år siden. Hadde en tung barseltid med ammeproblemer og mye smerter etter totalt ruptir og søvnmangel etter et tøft svangerskap.

Jeg fortrengte fødselen som en forsvarmekanisme for å klare å ta meg av barnet mitt.

Ca 2 mnd etter fødselen begynte symptomene på PTSD å vise seg i form av søvnløshet, tilbakevendende mareritt om dagen, muskelspenninger, hodepine, gråteanfall som kunne vare i timevis, depresjon og generell frykt for noe jeg ikke kunne sette fingeren på.

 

Jeg fortalt legen min at jeg sleit - men det skulle gå enda 4 mnd før hun tok det alvorlig og sendte henvisning til voksen psykiatrien hvor hun skrev at jeg hadde en fødselsdepresjon (noe jeg visste veldig godt at jeg IKKE hadde). Jeg hadde i forkant av dette på eget initiativ kontaktet overjordmor på sykehuset der jeg fødte for samtale med en av jordmødrene jeg hadde under fødselen som sviktet meg totalt da hun overlot meg til meg selv gjennom en lang og knalltøff fødsel. Resultatet i korte trekk, var at jeg fikk fortalt at jeg hadde en helt normal fødsel og at det var nok noe med meg som gjorde at jeg reagerte som jeg gjorde. Dette var grusomt tungt for meg og jeg hadde nå mistet den lille tilliten jeg hadde igjen til helsevesenet og sykehuset.

 

Da jeg endelig fikk time hos voksen psykiatirsk fikk jeg en psykiatrisk sykepleier i stedet for en psykolog. Denne sykepleieren begynte å lete etter alle andre mulige grunner til min reaksjon enn selve fødselen. På første timen avbrøt hun meg 3 ganger ved å svare på telefoner, hun lot også en annen pasient sin mappe ligge fremme med navn, fødselsdato og diagnose. Sykepleieren var forutinntatt og da jeg sa at jeg hadde utviklet fødselsangst for neste fødsel, spurte hun blant annet om det var fra moren min at jeg hadde fått det inn med morsmelka det at jeg var redd for fødsler. Jeg svarte oppgitt at jeg har aldri hatt fødselangst før...

Hun avbrøt meg da jeg snakket om episoder under og etter fødselen som angikk f.eks jordmødrene jeg hadde og hvordan jeg opplevde de - hun sa at de er ikke viktige la oss heller snakke om deg. Dette endte med at jeg sa fra at dette orker jeg ikke, jeg har ingen tillit til deg som behandler og jeg blir ikke informert om hvordan du tenekr eller hvilken plan du har for meg. Jeg blir mer frustrert av å gå ut her i fra enn jeg er når jeg kommer. Jeg ønsker å gå til en psykolog som driver med kognitiv terapi da jeg mener jeg har en post traumatisk stress lidelse. Hun reagerte med å bli fornærmet og begynt eå ramse opp hvor mange års utdannelse hun hadde og hvor mange pasienter med fødselsdepresjon hun hadde behandlet...men sa til slutt at hun skulle høre om det var noen andre på huset osm kunne ta i mot meg.

 

Jeg fikk time hos psykolog 3 mnd etterpå.....det var i dag. Psykologen var veldig ok, ga meg en plan over hvordan hun tenkte og hvordan behandlingen skulle foregå - veldig inkluderende og hun var traumespesialist.. "Endelig" tenkte jeg - nå var det gått over 1 år siden fødselen og jeg skulle endelig få hjelp.

 

Så slapp hun bomben:

jeg skal slutte i desember så vi har dårlig tid. Vi rekker toppen 5 konsultasjoner og må nok hoppe over den vanlige rolige tilnærmingen hvor en vanligvis blir kjent med hverandre og opparbeider tillit/forståelse.

 

Jeg ble helt nummen...da jeg kom hjem brøt jeg sammen. Jeg vet ikke om jeg klarer mere motarbeidelser nå. Jeg har måttet fungere i hverdagen med liten baby og nå jobb, med traumet mitt i over 1 år uten noen faglig hjelp.

Det kjennes ut som at jeg holder på å drukne..jeg vet ikke om jeg klarer stort mere nå.

[Anonym bruker]

Herregud for en historie du har. At det finnes så mange inkompetente mennesker der ute som som jobber i helsevesenet er bare helt vilt.

 

Skjønner at det må føles som å stange hodet i veggen for ørtende gang, men tenk slik på det; startet du med denne psykologen nå, så kanskje du kan få oftere konsultasjon enn "normalt"? Og uansett om un må dra, så vil hun nok ha klart å beskrive tilfellet ditt (hvis det er det det heter?) og hvilken hjelp du trenger videre. Kanskje hun til og med kan anbefale deg en terapeut etterpå, eller du kan ha en slags overlapping med den som overtar jobben hennes?

 

Jeg syns du er så utrolig tøff som har kommet deg til behandling -all ære for det! Jeg sitter bare hjemme og har det jævli, hadde en liten nedtur fra helsevesenet sjøl for litt siden, og det var nok til at jeg nå atter en gang prøøøver å mote meg opp til å ta kontakt med noen. Kan ikke si ditt innlegg var oppløftende, grøss..

 

Lykke til, håper det ordner seg.

 

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for gode ord Anonym!

 

Ja jeg håper at jeg får en ny psykolog når hun her slutter, men det sa hun ingenting om sist gang så jeg har ikke de store forhåpningene akkurat...

 

Jeg tror (håper) at jeg har vært max uheldig og at det ikke er dette som er det normale å måtte oppleve fra helsevesenets side når det kommer til psykiske problemer etter fødsel.

Ikke la deg knekke Anonym, ikke sitt hjemme og bit det i deg - krev å bli hørt, vis at du mener alvor! Det har vært mitt problem hele tiden; jeg klarer ikke å sitte å strigråte foran folk jeg ikke kjenner og da er det lett for de å tror at det egentlig ikke er så ille som jeg sier det er.

Jo lenger du venter med å få hjelp, jo lenger tid tar det å bli frisk.

 

Lykke til du også, håper du får den hjelpen du trenger uten å måtte kjempe for det.

[Anonym bruker]

Psykologen din kan vel ikke slutte uten å "overlate" deg til noen andre? Det må jo være noen som tar over stillingen hennes og dermed også pasientlista? Er det ikke sånn med fastleger iallefall? (ikke vet jeg) Det er helt uansvarlig å begynne en behandling, særlig noe så alvorlig som å rippe opp i traumer, uten å sørge for skikkelig oppfølging.

 

Synes det ofte er slik at man må bryte helt sammen og bli akutt innlagt for å få hjelp. Det er utrolig. Folk som selv søker hjelp er jo STERKE, ressurspersoner som virkelig har sjans til å bli bra! Da må de også få hjelp. Ikke gi deg, det er tøft, jeg vet det, jobber selv i helsevesenet og er ofte skamfull over måten folk behandles...men du har mye krefter i deg som orker å kjempe, vær stolt av deg selv. Håper du får lov til å være "svak" nå, og få ordentlig hjelp. Masse gode ønsker til deg!

[Anonym bruker]

Heihei.

 

Det høres ut som du har vært veldig uheldig - fra fødselen og med alle fagfolk du har møtt i ettertiden.

Jeg har ikke samme erfaring og vet heller ikke akkurat hvordan du har det, men jeg kan fortelle historien min. Fikk en sønn for tre år siden.

 

Fødselen startet bra, hadde en jordmor som var skjønn og som vi (min mann og jeg) samarbeidet godt med. Fødselen trakk ut i tid pga åpningsfasen stoppet opp da 1 cm gjensto. Hadde hatt veldig god kommunikasjon med jordmor og vært med på hele prosessen. Gynekolog ble tilkalt etter en stund for undersøkelse. Hun hilste ikke på oss, sto bare å mumlet nede ved døren før hun forkynte "Vakuum, jeg har andre ting å gjøre enn å stå her!"

Resultatet ble at gutten vår ble skadd av vakuumforløsningen og ble fraktet rett ned til intensiv. To dager etter fødsel hadde vi en ubehagelig samtale med gynekologen der hun sa at det overhodet ikke var nødvendig å gjøre inngrepet, men at hun ikke kunne gå å vente på fødselen. Hun hadde også utført en epistomi (klipp) som heller ikke var nødvendig fordi jeg var tøyelig nok.

 

I ettertid har jeg vært bitter og hatt vanskelig for å komme over situasjonen og det faktum at skadene gutten vår ble påført var helt unødvendig. Jeg var veldig sliten etter et forlenget opphold på sykehuset og en vanskelig start med amming og relasjonen til gutten og ikke minst problemer etter epistomien.

 

Jeg oppsøkte jordmoren jeg gikk til kontroller hos under svangerskapet og fikk en samtale med henne. Det var utrolig godt å få støtte på de beslutningene som var blitt tatt på feil grunnlag og få pratet igjennom hele fødselen og tiden etter gang på gang. Jeg har hatt flere samtaler med henne og det har hjulpet meg over ei kneik. Hadde nemlig skikkelig fødselsangst og angst for å ikke ha kontroll i laaang tid. Min erfaring er at en ikke kan snakke for mye om situasjonen, og at ubeviste ting dukker opp etterhvert. Hadde også litt hjelp av å se serien Jordmødrene på NRK, der er det mange eksempler på forskjellige fødsler.

 

Mitt råd til deg er snakk snakk snakk! Finn noen du kan spytte ut sinne og frustrasjon til, snakke om redsel og det vanskelige med. Det trenger ikke være en fagperson innen psykiatri eller fødsel, men en du stoler på og som er tålmodig og har ører som tåler å høre det samme om og om igjen.

Ettehvert skal du i tankelivet begynne å tilnærme deg en mulighet for å føde igjen. Prøv å sette ord på hva som skal til for at du kunne tenke deg å gjennomgå en fødsel på nytt. Hva som skal til for at du skal føle deg trygg og ivaretatt. Tenkt også på barseltiden, er det noe som kan gjøre en eventuell ny barseltid lettere enn sist gang? Praktiske ordninger der partneren din kan komme hjem tidligere fra jobb, eller andre som kan avlaste slik at du får tid til egenpleie og hvile.

 

Det som er viktig for å få god hjelp i psykiatrien er at din tilstand beskrives så godt som mulig. Dette kan gjøres ved at du skriver et brev/ egenerklæring. Denne bør innholde eventuelle funksjonstap i det daglige liv og samliv, både fysisk og psykisk. Hvordan hendelsen påvirker deg. Hva du tror skal til for å komme tilbake til det normale igjen og hvilken terapiform + terapeut du vil gå hos. Dette skrivet kan du få legen din til å legge med en henvisning til psyk. poliklinikk.

 

Erfaringsmessig så leger tiden sårene, men det er viktig å bearbeide dem slik at det ikke blir stygge arr etter dem.

 

Jeg har i allefall kommet til det stadiet der jeg kan tenke meg en ny sjanse, en ny liten engel!

 

Lykke til!

 

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Tusen takk for et flott innlegg!

 

Du har mange reflekterte og flotte tanker og ord som jeg setter veldig pris på at du tok deg tid til å skrive ned :-)

 

Det høres ut som du har hatt en vond opplevelse selv, skjønner godt at du føler deg bitter over at sønnen din ble utsatt for noe som var totalt unødvendig og at du ble klippet uten at det trengtes. Endelig godt at du ble hørt og ble forstått på sykehuset - og at du klarer tanken å en ny fødsel.

 

Jeg har drevet "selvterapi" i over 1 år (før jeg begynte hos psykolog), og har snakket masse om fødselen og om hvordan jeg ble behandlet etterpå, med mannen min som er fantastisk. Fortregning ligger ikke for meg, for jeg vet at det er bare koste problemet under teppet: da får en ikke bearbeidet og forsont seg med det vonde som skjedde - og heller ikke kommet seg videre.

Det som hindrer meg mest, er at jeg får ingen psykisk/følelsesmessig oppreisning, ingen som innrømmer at det har skjedd noe feil/unormalt. Det gjør det veldig vanskelig å legge det bak seg. Det å ikke bli trodd og at det jeg har opplevd blir bagatellisert er det verste med alt. Men jeg vet at det er jeg og kun jeg som kan gjøre at dette skal bare bli et vondt minne, og ikke et daglidags mareritt i form av flashbacks, sine, bitterhet og fortvilelse.

 

 

Jeg har hele tiden klart meg selv gjennom hele perioden, jeg er i jobb (dog jobber bare 60% pga bekkenløsning).

Jeg er sterk og jeg har taklet mye vondt, så jeg vet at dette skal jeg takle også - etterhvert. Men frustrasjonen, sinnet og fortvilesen er det enda. Hadde jeg blitt trodd/forstått/blitt møtt med ydmykhet etter dette skjedde, hadde jeg garantert ikke slitt slik jeg gjør i dag.

Annerkjennelse er viktig for de som har opplevd traumer, og fødselstraumer er intet unntak.

 

Jeg vet at det som hadde gjort at jeg hadde følt meg klar for ny fødsel hadde vært å hatt en jordmor jeg stoler på, en garanti om at babyen ligger i rett leie, og en garanti om at jeg ikke får en ny sfinkterskade.

Dessverre så må¨en bli igangsatt for å kune få en bestemt person sm jordmor, igangsettelse krever ofte epidural (noe jeg IKKE vil ha), og siden babyen lå i feil leie sist og derfor forårsaket den lange og grusomme fødselen jeg hadde, er sjansen for at neste baby legger seg i dette leie, stor. Sist fødsel fikk jeg en 3 grads ruptur, hvor en gynekolog har frarådet meg å føde vaginalt igjen, siden jeg har plagsomme symptomer den dag i dag. Skal inn å operere om noen mnd (les: ventetid...)

 

Ønsker deg lykke til!! Klem fra meg :-)

[Anonym bruker]

Ja, alle sammen, nå må vi si fra!!! Det tror jeg er eneste løsningen for at våre medsøstre skal få en greiere behandling i framtiden. Føler med dere alle som skriver om vanskelige opplevelser(les:HELT HÅPLØSE FOLK I HELSEVESENET). Og jeg er sykepleier, men skammer meg over enkelte i helsevesenet som oppfører seg lite forståelsesfullt og sier imot sine pasienter. Fikk selv en lite fin opplevelse under og etter min første fødsel. Jeg ble klippet og sydd veldig dårlig, og jeg fikk en vanskelig start på ammingen, mange omstendigheter førte til at jeg ble rammet av angst/depresjon. Gikk leenge før jeg kom meg til psykolog, og den dag i dag er det vanskelig å snakke om fødselen, eller å høre andre snakke om fødsler. Heldigvis gikk det så bra med nestemann, slik at jeg fikk en fin opplevelse å dele erfaringer fra. Jeg må si at svangerskap og fødselsomsorgen er for dårlig enkelte steder, og jeg er helt overbevist om at slik hadde det ikke vært dersom det var MANNEN som stod for å stille sin kropp til disposisjon i svangerskap/barselstid/amming osv...

Lykke til, og hold ut. Håper du har såpass mye styrke at du greier å si fra og ring selv rundt til psykologer og spør om de kan ta i mot deg. Det måtte jeg gjøre. Ble satt på lange ventelister, men hadde heldigvis en fastlege som ringte personlig til psykologen og sa at NÅ skal denne dama ha en samtale hos deg:)