Anonym bruker Skrevet 25. oktober 2007 #1 Skrevet 25. oktober 2007 Gjør dere det samme med besteforeldre, oldeforeldre og annen nær slekt også? Prøver bare forstå her, men strever litt. Virker som mange dveler leeeenge rundt en dødfødsel og ikke vil gi slipp noen gang. Jeg kan skjønne at søsken får vite om den døde, men gaver og sånt er vel litt mye?
Eat sardines and die Skrevet 25. oktober 2007 #2 Skrevet 25. oktober 2007 Jeg er møkka lei mennesker som tror de forstår hva andre går gjennom og hva de har behov for i en sørgeprosess. Du gjør det du føler er riktig. La andre få gjøre det som er riktig for de.
solstråle69 Skrevet 25. oktober 2007 #3 Skrevet 25. oktober 2007 Etter å ha opplevd dødfødsel selv, så har jeg forståelse for at folk sørger forskjellig. For meg er det viktig å ikke dyrke sorgen, men prøve å leve med den. Nå fødte jeg i uke 31, og mange lurte på om termindatoen var "vond" for meg. Den var ikke værre enn andre dager, for det var liksom ikke lenger "vår" dato. Svigerinnen min hadde også termin likt som meg, og familie og venner lurte veldig på hvordan jeg ville føle på det. Det gikk også helt fint, det var jo niesen min som ble født, og ikke vårt barn. Nå er nok jeg en veldig realistisk person, som vet at jeg har to valg - leve livet som det er, eller "grave meg ned" i sorgen. Siden vi har ei nydelig snuppe på 2 år, har jeg aldri hatt noe valg - heldigvis. Jeg har nok blitt mye mer bevisst på og ikke ta livet for gitt, og å sette enda mere pris på menneskene rundt meg. Datoen for fødselen vil nok for bestandig være vond, men vi vil ikke markere den på noen spesiell måte - det er rett og slett for grusomt, og ikke riktig for oss. Det brenner konstant lys på graven hennes, det synes jeg er veldig koselig. Vår avdøde datter er med oss hver dag, og det er det som er viktig synes vi.
Anonym bruker Skrevet 25. oktober 2007 #4 Skrevet 25. oktober 2007 Da lurer jeg veldig på hva dere definerer som dyrking av sorgen? Jeg begynte i full jobb igjen etter 6 uker. Det var rett for meg, jeg har fått flere barn, snakker ikke til dem om barnet som døde. MEN jeg markerer fødsels og døds dag med lys på graven og blomster, Jeg har tegning på veggen og jeg tenker på barnet hver dag. Barnet er en del av livet mitt men styrer det ikke på noen måte. Jeg har jobb, interesser, venner og lever som alle andre men jeg har også et barn for lite. Og en ting til, jeg synes ikke at det er mer rart å markere dagen til et barn som ikke fikk leve opp enn å markere dagen til andre som er døde. Fødselsdag er fødselsdag for meg. Hvordan man velger å gjøre det er opp til hver og en. Gaver etc. er ikke og har aldri vært naturlig for meg. At andre kan vise at de bryr seg med f.eks. et lys på graven setter jeg derimot stor pris på.
solstråle69 Skrevet 25. oktober 2007 #5 Skrevet 25. oktober 2007 For meg er "dyrking av sorgen" når det barnet du har mistet "overtar" livet ditt på en måte. At sorgen hindrer deg i å gå videre.
Cat.68 Skrevet 25. oktober 2007 #6 Skrevet 25. oktober 2007 Sorg og sorgreaksjoner går ikke å definiere. Hva mener du med å markere barnet ofte?? hva mener du med å gi slipp? og hva mener du med å sørge lenge? Vi mistet for 3 år siden en gutt. Vi markerer han hvert år dagen han føddes og døde. Han får et fint blomsterarrangemang og vi tenner lys på graven. Vi markerer også graven på 17mai, påske,og jul. Det er helt naturlig for oss. Vi tenner også lys på graven med jevne mellomrom. Søskenen vet om han og jeg har et tegnet portrett hengende på veggen på sønnen vår. Ja tenk jeg tok til og med en minnestatovering av fotavtrykkene hans. Jeg vil savne han hver dag og ikke en dag går uten at jeg tenker på ham på noen måte. Men jeg er over den tunge sorgen. Jeg er kommet meg videre og jeg har lært meg å leve med savnet over å være 1 for lite. Jeg har trengt den tiden det tok, noen trenger mindre tid og noen trenger mer. Alt er like normalt. Hvis man går på åresvis og ikke klarer å se eller føle på noe annet en tapet, da trenger man hjelp. Jeg kaller det ikke dyrking av sorg (for ingen ønsker å sørge), men kanskje man fastner i et mønster man ikke klarer å komme seg utav. Da trenger man som sagt hjelp. Men dere skal vite at normal sorgereaksjonstid når man mister et barn regnes å være alt ifra 1-5 år
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå