Klarer ikke å tenke på noe annet!

[Elle Vilde]

Er så i tvil om hva jeg skal gjøre nå. Er nesten ferdig med studiet mitt, men føler at jeg ikke orker mer. Er bare altfor, altfor sliten av sykdom og stress. Begge barna har en kronisk sykdom som gjør at vi må være en del oppe om natta med dem, og som også gjør dem mer utsatte for vanlig sykdom, dvs. forkjølelse, feber, luftveisinfeksjoner osv. Det ene barnet har også vært veldig mye alvorlig sykt, ligget mye på sykehus med antibiotika intravenøst, har holdt på å dø i hvert fall en gang (da sa legen at det var veldig alvorlig, at de ikke kunne si hvordan det ville gå), de andre gangene med samme diagnose har ikke legen sagt dette, men da har jeg jo selv visst hvor alvorlig det var, pga det legen sa den første gangen. På grunn av mye sterke smerter pga de alvorlige sykdommene og en annen langvarig sykdom har eldstebarnet blitt svært krevende. H*n (prøver å skrive dette anonymt, fordi flere jeg kjenner er her inne, og vil ikke at de skal vite hvor ille dette er...) er veldig urolig, har konsentrasjonsproblemer, hyler og skriker mye, nekter å gjøre som vi sier, er veldig styrt av impulser osv. i det hele tatt en del likehetspunkter med ADHD (men er visst ikke det, sier fagpersoner, kun et resultat av mye sterk smerte i tidlig alder).

 

I hvert fall, til problemet: jeg er fullstendig utslitt. Orker ingenting, orker overhodet ikke tanken på å studere, selv om jeg vet at det er lite igjen av studiet mitt (kun måneder). Har blitt sykemeldt av legen nå, og legen skulle kontakte familieteamet i kommunen, med tanke på eldstebarnet, så de kunne vurdere hva slags tiltak de kunne hjelpe oss med (kanskje rådgivning i forhold til samhandling (det har vi allerede hatt i to år, men...) eller avlastning, da familiene våre har nok med seg selv, og vi rett og slett ikke har hatt overskudd til å "pleie vennskap" de siste årene, slik at vi heller ikke har noen venner som vi kan bytte på å passe barna til hverandre med. - Er forøvrig for sliten til å orke å passe flere barn enn mine egne...

 

Men, hva gjør jeg nå? Studiet mitt må gjøres ferdig til våren, har vært borte såpass mye at jeg er visstnok er kommet over det som er min studierettsperiode. Har forøvrig heller ikke økonomi til å utsette det lengre. Men, jeg vet ikke om jeg orker å gjøre det ferdig, lurer på om jeg bare skal kutte det helt ut, og begynne å jobbe i steden. (Da vil jeg ikke ha noen utdannelse, siden min utdannelse er en profesjonsutdannelse, der det kun er at den er fullført som teller). Siste del er svært krevende, med en lang praksisperiode på fulltid, etterfulgt av muntlig og praktisk eksamen. Det er dette jeg kjenner at jeg ikke orker: Skulle stå på maksimalt hele dagen på praksisstedet (og bli kontinuerlig vurdert), lage middag, handle, vaske klær, smøre matpakker osv, jobbe med etterarbeid/forarbeid i forhold til praksis til 12-1 om natta, for så å gå på for fullt igjen dagen etter med både praksis og barn for en lang periode, og så vet jeg jo at mine barn garantert er syke i perioden og at de kommer til å være mye oppe om natta. Vet ikke hva slags jobber jeg kan få med kun videregående utdannelse, og synes i såfall dette er et skikkelig stort nederlag, da jeg alltid har vært vant til å få gode karakterer, og alltid tenkt at jeg skulle ha en skikkelig utdannelse. Tenker på hva andre vil tenke også, at kanskje tidligere klassekamerater vil "kose seg litt" over "skolelyset" som ikke ble noe... Jeg har jo lyst til å fullføre, men har hele tiden følt at "verden" jobber mot meg, at det ikke er meningen at jeg skal klare det (all sykdommen). Når praksisveilederen sier at jeg må legge hjemmeforholdene til rette slik at jeg klarer det, vet jeg ikke om jeg skal kaste opp eller le henne opp i ansiktet, for hvordan i alle dager skal jeg kunne legge hjemmeforholdene til rette? Adoptere bort barna, er det det hun mener? Kjenner at dette ble langt, og jeg vet ikke helt hvor jeg vil, men har så behov for å finne ut hva jeg skal gjøre, og vet ikke hvem jeg skal prate med. Har ikke lyst til å involvere venner i hvor langt nede vi er, for vi prøver jo å late som om vi lever et forholdsvis normalt liv... (har forøvrig ikke så mange venner fordi vi ikke har hatt overskudd/tid til det pga alt vi har vært gjennom..) Hva gjør jeg nå? Noen som har tatt seg tid til å lese, som kan hjelpe meg og tenke?

[Gjest]

Uff...kjenner at eg syns skikkelig synd på deg og har lyst å gi deg råd.Men veit ikkje heilt kva eg skal sei.Det høyres fryktelig vanskelig ut. Går det an å ta studiet ditt hjemmefra?Eventuelt over nett?