Klarer ikke å tenke på noe annet!

[Elle Vilde]

Er så i tvil om hva jeg skal gjøre nå. Er nesten ferdig med studiet mitt, men føler at jeg ikke orker mer. Er bare altfor, altfor sliten av sykdom og stress. Begge barna har en kronisk sykdom som gjør at vi må være en del oppe om natta med dem, og som også gjør dem mer utsatte for vanlig sykdom, dvs. forkjølelse, feber, luftveisinfeksjoner osv. Det ene barnet har også vært veldig mye alvorlig sykt, ligget mye på sykehus med antibiotika intravenøst, har holdt på å dø i hvert fall en gang (da sa legen at det var veldig alvorlig, at de ikke kunne si hvordan det ville gå), de andre gangene med samme diagnose har ikke legen sagt dette, men da har jeg jo selv visst hvor alvorlig det var, pga det legen sa den første gangen. På grunn av mye sterke smerter pga de alvorlige sykdommene og en annen langvarig sykdom har eldstebarnet blitt svært krevende. H*n (prøver å skrive dette anonymt, fordi flere jeg kjenner er her inne, og vil ikke at de skal vite hvor ille dette er...) er veldig urolig, har konsentrasjonsproblemer, hyler og skriker mye, nekter å gjøre som vi sier, er veldig styrt av impulser osv. i det hele tatt en del likehetspunkter med ADHD (men er visst ikke det, sier fagpersoner, kun et resultat av mye sterk smerte i tidlig alder).

 

I hvert fall, til problemet: jeg er fullstendig utslitt. Orker ingenting, orker overhodet ikke tanken på å studere, selv om jeg vet at det er lite igjen av studiet mitt (kun måneder). Har blitt sykemeldt av legen nå, og legen skulle kontakte familieteamet i kommunen, med tanke på eldstebarnet, så de kunne vurdere hva slags tiltak de kunne hjelpe oss med (kanskje rådgivning i forhold til samhandling (det har vi allerede hatt i to år, men...) eller avlastning, da familiene våre har nok med seg selv, og vi rett og slett ikke har hatt overskudd til å "pleie vennskap" de siste årene, slik at vi heller ikke har noen venner som vi kan bytte på å passe barna til hverandre med. - Er forøvrig for sliten til å orke å passe flere barn enn mine egne...

 

Men, hva gjør jeg nå? Studiet mitt må gjøres ferdig til våren, har vært borte såpass mye at jeg er visstnok er kommet over det som er min studierettsperiode. Har forøvrig heller ikke økonomi til å utsette det lengre. Men, jeg vet ikke om jeg orker å gjøre det ferdig, lurer på om jeg bare skal kutte det helt ut, og begynne å jobbe i steden. (Da vil jeg ikke ha noen utdannelse, siden min utdannelse er en profesjonsutdannelse, der det kun er at den er fullført som teller). Siste del er svært krevende, med en lang praksisperiode på fulltid, etterfulgt av muntlig og praktisk eksamen. Det er dette jeg kjenner at jeg ikke orker: Skulle stå på maksimalt hele dagen på praksisstedet (og bli kontinuerlig vurdert), lage middag, handle, vaske klær, smøre matpakker osv, jobbe med etterarbeid/forarbeid i forhold til praksis til 12-1 om natta, for så å gå på for fullt igjen dagen etter med både praksis og barn for en lang periode, og så vet jeg jo at mine barn garantert er syke i perioden og at de kommer til å være mye oppe om natta. Vet ikke hva slags jobber jeg kan få med kun videregående utdannelse, og synes i såfall dette er et skikkelig stort nederlag, da jeg alltid har vært vant til å få gode karakterer, og alltid tenkt at jeg skulle ha en skikkelig utdannelse. Tenker på hva andre vil tenke også, at kanskje tidligere klassekamerater vil "kose seg litt" over "skolelyset" som ikke ble noe... Jeg har jo lyst til å fullføre, men har hele tiden følt at "verden" jobber mot meg, at det ikke er meningen at jeg skal klare det (all sykdommen). Når praksisveilederen sier at jeg må legge hjemmeforholdene til rette slik at jeg klarer det, vet jeg ikke om jeg skal kaste opp eller le henne opp i ansiktet, for hvordan i alle dager skal jeg kunne legge hjemmeforholdene til rette? Adoptere bort barna, er det det hun mener? Kjenner at dette ble langt, og jeg vet ikke helt hvor jeg vil, men har så behov for å finne ut hva jeg skal gjøre, og vet ikke hvem jeg skal prate med. Har ikke lyst til å involvere venner i hvor langt nede vi er, for vi prøver jo å late som om vi lever et forholdsvis normalt liv... (har forøvrig ikke så mange venner fordi vi ikke har hatt overskudd/tid til det pga alt vi har vært gjennom..) Hva gjør jeg nå? Noen som har tatt seg tid til å lese, som kan hjelpe meg og tenke?

[Nit@™]

Ett råd fra meg. Jeg har slitt mye med sykdom selv siste tiden, og har 3 eldre barn og en liten med kronisk sykdom som er mye våken om natta.

Du har nok mere å slite med enn meg, men jeg har selv ofte tenkt på hvor i all verden jeg skal hente krefter fra.

Men siden du har kronisk syke barn, har du god kontakt med fastlegen? Kommunen har ofte ordninger for hjelpetiltak som kan settes inn. Støttekontakt til eldste? Besøkshjem en gang i mnd osv.

Prat litt med fastlegen, ring kommunen og hør.

 

Jeg fikk bhg plass til minste min 3 dager i uka, det har hjulpet meg masse. Jeg har mer overskudd når han er hjemme, og slipper å gå med konstant dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Så det er ikke alltid at det skal så mye til fra kommunen sin side. Vi betaler plassen på lik linje med andre, men fikk en fot innenfor takket være fastlegen min.

 

Trist om du må gi opp nå som du er nær målet ditt!

[Elle Vilde]

Jeg har vel egentlig vært "flink" altfor lenge til å skjule hvor sliten jeg er og at jeg ikke klarer dette lengre. Har akkurat vært hos legen og fortalt hvordan det står til for å si det sånn, og hun skulle kontakte familieteamet i kommunen, så får vi se hva det fører til... Har ikke hatt så god kontakt med fastlegen, fordi han vi egentlig brukte hadde permisjon, og da skiftet jeg fastlege, for jeg likte ikke vikaren, også byttet jeg tilbake når han var ferdig med permisjonen, men nå har fastlegen plutselig flyttet, så nå har jeg byttet igjen. Tror nok derfor vår nye fastlege ikke har så god oversikt over vår situasjon - barna går jo til kontroll hos andre spesialister. Men, i hvert fall, jeg har i hvert fall fortalt legen nå at jeg er helt utslitt.

 

Har hittil prøvd å klare en dag om gangen, men følte nå at jeg ikke klarer det en gang, så da måtte det bli sykemelding...

[Nit@™]

Jeg gikk lenge før jeg sa noe selv. Men til slutt møtte jeg veggen totalt. Satt hos legen og stortuta rett og slett. Plutselig brast alt....

Tror du gjorde det eneste rette. Selv om man gjerne vil prøve å fikse ALT selv er det litt godt å få det ut. At man faktisk er utslitt.

Ha en god dialog med kommunen. Tenk over hva du trenger slik at du har en liten ide om hva de kan hjelpe deg med!

Ønsker deg masse lykke til, og håper det ordner seg til beste for alle.

Ta i mot den hjelpen du får.

Jeg sleit med dårlig samvittighet i starten, fordi jeg i mitt hue hadde bestemt meg for at jeg burde klare det selv... Dumt. Man er ikke superkvinnen fordi om man blir mor!

Nå når du er sykemeldt så tenk på at du må bremse ned litt. Ta en dag av gangen. Ikke prøv å fikse alt på en dag for da er du snart like langt.

Igjen masse lykke til.

Stor klem!

[Krimp]

 

 

DEt første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt, var at du ikke må prøve å skjule alt dette. Du blir bare mer sliten av å gå rundt og late som om alt er ok. De vennene du har kommer helt sikker ttil å forstå din situajson hvis du forteller hvordan dere har det. Det er kjempeslitsomt og gå rundt og "Late som". JEg tror du vil se at hvis du bare slipper noen innpå dere, så blir det litt lettere. Du skal ikke tenke på at det er ubahagelig for de andre å vite hvor sliten du er og hvor syke barna dine har vært. DU må tenke på deg selv og dere selv som en familie.Og IKKE vær redd for hva andre syns om at du eventuelt slutter på studiet. Det er ikke de andres mening som teller. Det viktigste er at dere har det bra.

 

Har du noe familie i nærheten? BEsteforeldre som kan stille opp i en overgangsperiode? Hvis du kunne fått dem til å hjelpe i den perioden på studiet som kommer til å bli kjempetravel, så får du kanskje litt energi og klarer å fullføre det. Jeg vet ikke hva slags type utdanning det er, og hvilken type praksis du skal ut i, men jeg tror mange vil være forståelsesfulle overfor din situasjon hvis du forklarer det.

 

Jeg vet ikke om dette ble noe forståelig, men mitt største poeng til deg er; ikke hold alt inni deg! Søk hjelp der det er mulig å få den. Helsestasjon, fastlege, kommunen, familie, venner!!! (og om du ikke klarer å fullføre studiet så er ikke det verndens undergang. Det finns mange viktigere ting i livet)

[Elle Vilde]

Har du fått noe av den hjelpen du snakker om, støttekontakt, besøkshjem og sånn? Tror på en måte at det ville være fint, men vet ikke om jeg klarer det heller, hva sier man til barnet? Hva sier man til alle de andre som lurer på hvor barnet er, evt. hvem det er de har sett barnet sammen med? Har ikke lyst til å innrømme for hele verden at jeg ikke klarer alt, og så er jeg redd for at jeg ikke skal få jobb dersom "alle" får vite at vi har avlastning, støttekontakt osv. (vet jo ikke om vi får det enda heller da). Også er det jo det at jeg gjerne vil være sammen med barna også - men vet jo at jeg trenger tid for å slutte å være sliten også, prøve å ta litt hensyn til meg selv.

 

Takk for råd, skal prøve å ta det med ro nå.

[Krimp]

Og som nita@ firkløveret skriver: DU er ikke nødt til å være superwoman! det er lov til å spørre om hjelp!!!

[Bøggly]

Bare en liten ting, i tillegg til de andre rådene du har fått: Kan du ikke søke permisjon i 1 år fra studiene og ta det siste året om igjen fra neste høst? Kanskje noe har rettet seg innen den tid, og du har mere krefter til å fullføre utdannelsen din da?

[Elle Vilde]

Takk! Joda, vi har besteforeldre her, men de sliter med sykdom selv og er derfor ikke så lette å spørre. Når de en sjelden gang passer, så er det aldri mer enn den ene, og aldri mer enn et par timer. Eldstebarnet (4) har bare overnattet borte en gang, og da var vi i mannen min sin søsters bryllup... Det sier jo litt om hvor vanskelig det er å få hjelp, har måttet si nei til andre bryllupsinvitasjoner for å si det sånn...

 

Nei, vet at jeg ikke burde holde alt inni meg, føler nok behov for psykolog eller noe sånt, for jeg har stadig vekk flashback fra de periodene eldstebarnet var alvorlig syk, "hører" gang på gang beskjeden fra legen "dette er alvorlig. Vi vet ikke hvordan dette vil gå.", merker også at jeg "gjenopplever" den eldstes alvorlige sykdom når den minste blir syk eller skriker på samme måte som den store gjorde under de alvorlige sykdomsperiodene. Tenker også mye på de lange periodene jeg trodde den eldste skulle dø, alle spekulasjonene på hva som feilte henne, og å kjempe mot helsevesenet uten å bli trodd (fikk jo til slutt endelig diagnose, men det var en hard kamp for å få undersøkelsene...).

 

Skolen viser null forståelse, så der er det ikke noe å hente, i hvert fall. Føler også det er litt problematisk at jeg studerer et helsefag, fordi jeg er så forferdelig lei av sykdom (startet før jeg fikk syke barn). Tror på en måte ikke at det jeg trenger oppå det hele er å omgås syke når jeg er på jobben også. Har i det siste vært sånn at jeg reagerer fysisk når jeg hører om alvorlig sykdom, begynner å skjelve, blir kvalm, tårer i øynene/begynner å gråte osv. Er nok på grunn av det jeg har vært gjennom med eldstebarnets alvorlige sykdom som ikke er bearbeidet. Vet i hvert fall at hvis en pasient forteller meg om sykdom som er alvorlig ville jeg begynne å grine, og det er jo ikke akkurat det man skal gjøre som profesjonell... Vet jo at det er mulig å få andre jobber enn i direkte pasientkontakt med min utdannelse, men da må man først jobbe to år og så ta videreutdannelse. Vet egentlig ikke om jeg er i stand til å takle å jobbe med syke mennesker (og forholde meg til dem uten å skremme dem med f.eks å begynne å gråte) og kunne klare sykdom hjemme også... Nei, det er ikke verdens undergang om jeg må avslutte studiet, bare trist fordi da får jeg ingen utdannelse. Har ikke rett på støtte til å påbegynne nytt studium fra lånekassen, og med to små har vi heller ikke økonomi til at jeg skal studere i mange år til med kun studielån. Det er bare ambisjonene mine som går dukken - og jeg må seg meg om etter jobb et helt annet sted enn jeg hadde forestilt meg. Skulle så ønske at noen kunne fortalt meg på forhånd om det var noen vits i å prøve, om jeg klarer det hvis jeg prøver... - Har ikke noe energi og krefter å kaste bort hvis det likevel ikke går...

[Elle Vilde]

tror ikke det går å søke om permisjon, for jeg er utenfor studierettstiden min allerede (har hatt permisjon to ganger) og så tror jeg at jeg vil ha glemt altfor mye hvis jeg skal være enda lengre borte, da måtte jeg i så fall jobbe, og da ville jeg jo ikke ha tid til å lese for å opprettholde kunnskapen... Men, tanken har slått meg - men føler at jeg ikke orker å ha marerittperioden hengende over meg en gang i framtida heller, føler at jeg må enten kutte helt eller prøve å gjøre det unna, slik at jeg ikke kaster bort mer tid på det hvis jeg ikke klarer å gjennomføre det.

[Nit@™]

Jeg hadde besøkshjem for de 2 eldste da de var små. Pappan hadde de aldri, og hadde ikke familie som kunne stille opp (ikke alle har det og slik er det bare)

Hadde avlastning 1 helg i mnd i 6-7 mnd.

 

Nå fikk jeg bhg plass til minstemann.

Jeg hadde konstant dårlig samvittighet fordi jeg sendte han i bhg, men var hjemme. Men jeg måtte til slutt bare svelge den "kamelen" og innse at jeg strakk ikke til selv.

Det handler nok like mye om at du MÅ være ærlig først og fremst ovenfor deg selv! Du må rett og slett svelge din egen stolthet og tenke "hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen".

I stede for å se problemet må du prøve å se løsningen bak problemet. Det er ikke lett å endre tenkemåte slik, og det tar tid. Du må gi deg selv tid! Ikke se på dette som om du har sviktet, men se på det som noe du har gjort til beste for både deg selv og ungene. Ungene er ikke tjent med en mamma som er fortvilet og sliten.

Og som jeg sa i sted, det er ikke gjort på en dag!

[Elle Vilde]

Hvordan forklarte du barna det med besøkshjem? Hva sa du til andre som spurte?

 

Jeg jobber med meg selv nå, med å prøve å finne ut hva som er best for oss alle. Har hittil bare tenkt at jeg skal greie det, skal, skal, skal... - og jeg vet jo hvor det har ført meg, hvor vanvittig sliten jeg er nå. Er derfor jeg er så veldig i tvil om hva som er best, for meg og for oss alle. Vet at hvis jeg bestemmer meg for at jeg SKAL prøve å gjøre ferdig det siste og mest slitsomme som er igjen av utdannelsen, vil jeg bli enda mer sliten, og jeg vet ikke om det er verd det rett og slett... På den annen side vil jeg få en utdannelse og jeg kan få meg en jobb, og da kan jeg antakeligvis bli mindre sliten... Kanskje jeg f.eks. kan jobbe redusert stilling, slik at jeg har litt ekstra kapasitet til å håndtere alt hjemme. Men, jeg risikerer at jeg ikke klarer det, og blir enda mer sliten uten at det kommer noe godt ut av det... Hvis jeg ikke fullfører, tror jeg at jeg kan "komme meg" raskere, fordi jeg slipper å sitte med nesa i bøkene, slipper å bruke energi og krefter til å grue meg og tenke på hvordan det vil gå, prestasjonsangst osv., men jeg vil for alltid måtte leve med at jeg ikke fullførte når jeg var så nær målet. Jeg må da kanskje jobbe fulltid, fordi jeg vet ikke hva slags jobber man kan få med kun videregående utdannelse, og vil dermed få mindre tid til barna... Er så vanskelig dette...

[Fire småtroll]

Uff, en kan jo lure på hva en har gjordt i et tidligere liv for å fortjene utfordringene i dette.. føler virkelig med deg!

 

Jeg er så heldig å ha friske barn, men har både venner og familie som ikke har vært like heldige. Det jeg vil si til deg er, la folk få bry seg! Kanskje blir du overrasket over hvilken medfølelese og hjelpsomhet du møter, selv hos de du tror har "nok med sitt eget liv". Ikke hold ting for deg selv, fortell at livet er slitsomt og tøft, av og til trenger selv den sterkeste av oss hjelp. Jeg har sett venninner som har avlastet, naboer som har stilt opp, og til og med barnehagepersonell som har tilbudt seg å passe en unge mens mamma er på sykehus med den andre.. Du blir ingen bedre mor av å klare alt selv, og hvis folk vet at du har det tøft med kronisk syke barn er det ingen som vil reagere på at du får avlastning og hjelp..

 

Hva du skal gjøre med utdanningen din er vanskeligere, har ei i familien som er i samme situasjon, selv om hun rakk fullføre studiet da. Men hun orket ikke jobbe som det hun var utdannet til hun heller, hun trengte ikke mer alvorlige tilfeller og vanskelige caser, hun trengte latter, glede og kos på jobb. Så hun tok en pause og jobber i barnehage et år isteden.. Men pga av grunnutdanningen får hun jo bedre lønn enn en vanlig assistent da. ideelt sett burde du jo fullføre, men bare du kan kjenne på om du klarer det. masse lykke til!

 

 

[Krimp]

 

Jeg syns kjempesynd på deg. Det er slitsomt å være student og mor samtidig. Og når du i tillegg har barn som sliter med sykdom og lite hjelp, så har du mer enn nok å tenke på.

 

Jeg forstår på innleggene dine at ikke har så mange være å prate med, og at du virkelig har behov for noen å snakke med. Det er nok en god ide å prate med en psykolog. Der kan du kanskje føle at du kan "lette deg" for alle tankene dine, uten at du utleverer deg selv totalt. Jeg har i hvert fall hatt god erfaring med å gå til psykolog. Det er ofte lettere å prate med en profesjonell enn venner ol. Og psykologen kan hjelpe deg til å se løsninger du ikke hadde tenkt på.

 

Jeg håper du får hjelp, og jeg må få lov til å si enda en gang; Det er ikke utdannelsen som er det viktigste i livet, og om du ikke blir ferdigutdannet nå, så kan du gå på skole senere. Moren min hadde en litt "trøblete" oppvekst og etter videregående gikk hun rett ut i jobb. HUn ble ferdigutdannet lærer som 40-åring. Det er aldri for sent!! Og om du finner deg en jobb nå, og jobber der i noen år, så kan du heller ta opp studiene senere. Når barna er større og du har fått mer overskudd.

SNakk med noen!!!

 

 

[Elle Vilde]

Ja, er akkurat det jeg føler, at jeg trenger latter, glede og kos på jobben, trenger at jobben skal være en vitamininnsprøytning, ikke mange vanskelige, triste tilfeller. Føler vel egentlig at jeg trenger å bruke kreftene mine hjemme, og at jobben bør være så enkel og positiv som mulig, slik at den gir meg overskudd snarere enn å tappe meg for krefter. Utdannelsen min vil gi meg en spennende, utfordrende og engasjerende jobb, men det vil være mange vanskelige avgjørelser, triste skjebner, sykdommer og den vil være krevende... Er så forferdelig vanskelig... Hvis jeg hadde visst at jeg kunne få en jobb som var morsom, og ga meg krefter, ikke at den var krevende, og at jeg samtidig ville tjent nok penger til at vi klarer oss, ville jeg sluttet utdannelsen min på dagen, men det er det at jeg ikke vet hva slags jobb jeg evt kan få - og framtidens arbeidsmarked for uutdannede og hva jeg vil tenke om at jeg la ambisjonene på hylla, når barna har flyttet ut, som gjør at jeg vegrer meg...

 

Forøvrig, har lurt mye på hva jeg har gjort for å fortjene dette, ja... Føler det er voldsomt utrettferdig at vi sliter med så forferdelig mye, mens andre i hvert fall tilsynelatende, har det så lett...

[Nickeguri]

Uff, dette kan ikke være lett! Jeg ser at du har fått mange gode råd. Jeg har noen tanker, men vet ikke om de lar seg gjennomføre...

 

Bor du sammen med pappaen til barnet? Er det mulig at han kan få en sykemelding fra jobben, sånn at du kan konsentrere deg mer om studiene nå? Hvis du tror du klarer det,da, med mer avlastning.

 

Kan mannen evt søke om permisjon for de månedene som er igjen av studiet ditt, og så kan dere evt ta opp et lån for å klare dere disse månedene. Det blir jo ganske dyrt, da, men du har jo investert mye i utdannelsen din allerede også. Kanskje han evt kan melde seg opp som student, sånn at dere får litt inntekt. Han kan jo velge et studium med mest selvstudium.

 

Kanskje det er lettere for deg å få permisjon et år fra studiet hvis du har legeerklæring? Jeg vil jo kanskje tro det. Og så prøve å lese bittelitt mens du er sykemeldt, sånn at du ikke "glemmer" alt....

 

Har dere full barnehageplass? Hvis ikke, burde vel det la seg gjøre med ekstra søknad etc...

 

Vel, jeg har kanskje ikke tenkt grundig gjennom disse tankene, det var tanker som slo meg da jeg leste det. Og jeg kjenner jo ikke din situasjon så godt heller.

 

Håper i hvert fall du finner en ordning du kan leve med!

 

Lykke til!