Ikke stebarn likevel

[Chezka]

For et halvt års tid siden fikk vi vite at min manns barn på 10 år likevel ikke er hans barn. Det er tatt DNA-tester og tingretten har "frikjent" han som far. Det var han selv som krevde test mot biomors vilje. Hun påsto at han var faren helt til svaret på DNA-testen kom. I ettertid nekter hun å si noe om hvem som er barnefaren, og barnet vet fortsatt ingenting.

 

Vi har fortsatt å ha barnet i vanlig samvær, min mann vil jo fremdeles være "psykologisk far" for barnet.

 

Det har alltid vært problemer av mange slag med biomor. Som stikkord kan nevnes ikke holde avtaler, lyving om ymse, ikke følge opp barnet verken på skole eller mht klær, helse etc., drikking og festing, utskifting av samboere, krever penger til altmulig, osv osv. Både min mann og jeg har vært kjempefrustrert over dette, og vi - spesielt jeg - har brukt mye energi på å "deale" med dette og ikke la det gå ut over barnet.

 

Så står vi i den situasjonen at min mann juridisk ikke har noen "forpliktelser" overfor dette barnet. Men selvsagt vil han jo ikke miste kontakten, å vi må derfor fortsatt danse etter biomors pipe - for i hele tatt få se barnet. Altså; Biomor styrer fortsatt vårt liv - selv om hun har lurt min mann trill rundt i alle år, fått ham til å betale massevis av penger både i bidrag og andre "nødvendige" ting til barnet. Hun ringer fortsatt og krangler med min på tlf om ting rundt barnet (spesielt henting/bringing ved samvær)

 

Gjør et lite tankeeksperiment:

Forsøk å tenke deg inn i min situasjon. Vi er vel alle enige om at barnet ikke er skyld i dette, at barnet ikke må "straffes", at for barnet vil min mann fortsatt være pappa, osv osv.....

 

Det har alltid vært trøbbel rundt dette barnet og biomor, og jeg har som sagt strevd MYE for at det skal fungere så godt som mulig. Jeg elsker ikke dette barnet "som mitt eget", men er mer glad i det som barnet til en god venninne eller lignende.

 

Hvor langt ville du vært villig til å strekke deg for dette barnet?

Hvilke tanker gjør du deg omkring hva slags "rolle" dette barnet skulle ha i forhold til det barnet du og din mann nå planlegger å få sammen?

 

Hvor mye mer innblanding i ditt liv hadde du maktet - fra et menneske (biomor) som ikke har noe med din mann å gjøre??

 

Ville du innimellom tenkt (selv om du vet at du ikke engang har lov å tenke det) at det beste hadde vært å være "kvitt" barnet og alt styret omkring dette som du har strevd med i mange år? Barnet er jo faktisk egentlig ikke i slekt med noen av dere, hvorfor skal du bruke så mye tid og energi på det....

 

Jeg ønsker at noen tar seg tid til å fundere litt over dette. Jeg vet hva som er "politisk korrekt" - men hvis du tenker deg helt inn i min situasjon - hvordan ville DU håndtert dette?

 

Håper på mange svar )

 

[*-*]

Hmm, dettte var en kjip og annerledes situasjon. Etter hva jeg kan forstå så må jo barnet få vite dette. Det vil bare bli verre jo eldre hun blir, og før eller senere vil hun få vite sannheten. Alle fagfolk sier stort sett det samme, fortell barna sannheten, de skjønner at noe ikke er som det skal være uansett. En venninne av meg fikk vite noe lignende gjennom en litt fjern slektning som forsnakket seg og det gjorde alt enda verre enn det allerede var.

 

Dere bør kanskje ta kontakt med noen fagfolk for å finne ut hvordan dere skal fortelle dette så det blir best mulig for barnet? Så må dere jo snakke med jenta, at dere er veldig glad i henne og alltid kommer til å være det men forklare henne hva dette innebærer. Dere, eller far, har faktisk ikke noen juridiske rettigheter overfor henne lenger, og det kommer jenta til å merke. Han må si at han ikke lenger kan være med å bestemme, at han ikke er faren hennes i den forstand. Men så må man understreke igjen og igjen at han gjerne vil fortsette å være hennes 'sosiale' far, at dette er like vondt for han som for jenta, og at hun kan ha vanlig samvær som før hvis hun velger det. Men dette må hun velge selv og mor må være enig, ellers har han ikke rett på samvær. Dere må forklare henne at der mor er uenig med dere, så har dere ikke noe dere skulle ha sagt. Dere kan ikke krangle og forhandle med mor lenger, men dere vil gjerne ha en fast avtale om besøk og samvær. Heldigvis er jenta så stor at hun snart kan styre dette mye selv.

 

Huff, det kommer jo til å bli veldig vanskelig for denne jenta, jeg ville rådført meg med barnepsykolog. Men dere må være helt ærlige. Og særlig fordi dere ikke lenger har noen rettigheter så vil samarbeidet med mor kunne bli ennå vanskeligere enn før og det vil jenta merke. Hvis mor vil jentas beste så forsøk å få til en helt fast og rigid samvær/besøksavtale på familievernkontoret og hold dere ganske fast til denne. Da får dere mindre og krangle om. Når det gjelder det økonomiske så har dere selvfølgelig ingen forpliktelser lenger. Det riktige vil være å kutte bidrag til mor og heller bruke penger direkte på jenta. Det trenger ikke gå utover jentas ve og vel, dere kan være med på å betale sportutstyr, ferier og lignende. Mor har vel også krav på annen type støtte fra det offentlige eller den egentlige barnefaren.

 

Vanskelig å gi noen råd her, har jo aldri vært i noen lignende situasjon, men dette er likevel hva jeg ville gjort. Ordne opp i det jo før jo heller, det vil bare bli verre. Søk råd fra fagfolk og vær hele tiden ærlige med jenta.

[Chezka]

Takk for svaret :-)

 

Men problemet er ikke at vi ikke vet hvordan man skal gå frem for å fortelle, faste avtaler o.l. Vi har allerede vært i kontakt med barnepsykologisk helsetjeneste, helsesøter om dette, men problemet er her mor som nekter å samarbeide.

 

Å få til en fast avtale er umulig med mor, det er her problemet hele tiden har ligget, mor bryter avtaler, lyver etc.

 

"Vanlig samvær" sier du....vel, ville DU hvis du setter deg selv inn i situasjonen fortsatt ønske å ha samvær, annenhver helg, annenhver jul/nyttår, ferier osv, med alle de diskusjoner og krangler det fører med seg? Ville DU fortsatt ønske å tilpasse livet ditt etter et barn som ikke egentlig er din manns barn, når det hele tiden har vært trøbbel rundt dette barnet/biomor?

 

Bidrag betaler far ikke lenger, dette tok tingretten seg av. Men jeg er ikke villig til at vi skal bidra så veldig mye mer, verken til klær, ferier eller noe som helst.

 

Problemet er altså biomor som krever at ting skal være som før - ellers får vi ikke se barnet.

[*-*]

Nei, jeg ville ikke vært villig til å ta kranglene, og det er det dere må forklare jenta. At dere rett og slett ikke er i posisjon til å ta diskusjoner med mor lenger. Ellers ville jeg nok strukket meg ganske langt for å fortsette å ha samvær som før, helger, ferier og juler, mannen din er jo fortsatt jentas familie og far. Du vil sikkert få en veldig ulykkelig mann om du nekter samvær.

 

Men samtidig ville jeg ikke vært med på noen konflikter, mor har ikke rett til å forsure deres liv lenger. Det er ikke sikkert det vil bli noe verre enn det har vært. Når alt kommer til alt trenger sikkert moren dere også, hun behøver vel avlastning og samvær hvis hun vil barnets beste. Det er ikke sikkert at mor har de beste forhandlingskortene, hun har sikkert vært noe avhengig av fars innsats også?

 

Men er det krangler rundt samvær, spesielt jul og nyttår og sånt, så må dere jo bare trekke dere unna. Det er ikke noe å krangle om lenger, dere har ikke noe dere skulle ha sagt. Situasjonen er vel den at dere kan tilby helger, ferier og tider hvor dere gjerne vil ha besøk og så er det opp til mor om hun vil benytte seg av det. Hvis hun ikke vil sende datteren til dere så er det kjipt, da må dere bare fortelle jenta at ikke ønsker det sånn, at dere gjerne vil se henne og savner henne.

Det kommer jo til å bli vondt for mannen din og datteren om mor nekter samvær hvis hun ikke får alt som hun vil, men det virker som det er det eneste dere kan gjøre. Blir jo ikke noe bedre for jenta hvis situasjonen tilspisser seg ytterligere til åpen krig mellom de to hjemmene hennes,

 

Skjønner at det er skikkelig trøblete.... Men jeg tror det kommer til å bli uutholdelig hvis mor skal få bruke datteren som et slags utpressingsmiddel, da vil dere ikke få det bra uansett, samvær eller ikke.

 

(skjønner ellers hva du mener med at man blir fristet til å droppe hele barnet hvis det alltid har vært så mye trøbbel og det nå ikke er din manns barn. men det kan man jo ikke, det er tross alt et lite menneske som må få vite at far (og du) er like glad i henne uansett biologi. men hun må forstå at dere ikke kan krangle om henne lenger og derfor må se henne mindre hvis det er det mor ønsker)

[~~DoraDora~~]

For en grusom sak...stakkars unge som har en så ond mor. Det burde gått an å saksøkt denne moren for barnemishandling (for det er rett og slett det det er), og så skulle dere tatt i fra henne foreldreretten. Slik at barnet kunne fått en normal familie som virkelig bryr seg om det....

 

...for det gjør jo dere. Jeg synes du og din mann er kjempemodne og forståelsesfulle som tar ansvar for dette barnet tross alt. Han/hun er heldige som har dere i livet sitt. Spesielt med tanke på hvilken mor han/hun dessverre har.

 

Jeg kan forstå at dere sliter med denne moren, som bruker makt mot dere.Men jeg ville ikke latt henne ha litt makt en gang... Jeg ville faktisk gått rettens vei, og krevd samvær med barnet ved dom. Så lenge barnet selv ønsker kontakt med han som han har vokst opp med som far, så ville retten tatt hensyn til barnet, og ikke moren her....

 

Barnet det gjelder bør fortest mulig få vite sannheten...på en mest mulig skånsom måte. Jeg ville ha understreket at selv om "faren" ikke er den virkelige faren, så er han det i "hjertet", slik at dette blir mindre traumatisk for ham/henne.

 

Når det gjelder deres barn, så ville jeg latt deres barn vokse opp med sannheten om sin "bror/søster", og latt begge barna få ha glede av å ha hverandre som "halvsøsken" allikevel...

 

...men noe bidrag til moren hadde vi ikke gått med på videre.... kun åpnet vårt hjem for barnet når det kom på samvær...og samværet skulle være på vårt premiss, og ikke morens...

[Chezka]

Takk for svar!

 

Når det gjelder det å gå rettens veg for å få samvær så er det nok ikke så enkelt. Juridisk sett har far ingen som helst mulighet/rettighet til dette. Fars advokat har allerede sjekket dette med spesialist i barnerettslig juss. Far har ingen rett til samvær, og dette vil heller ingen rett idømme. Retten vil faktisk ikke "ta hensyn til barnet" i dette tilfellet.

 

At samværet skal være på våre premisser er også det vi ønsker, men det er jo dette som viser seg å være umulig. Mor krever at vi gjør som hun vil, ellers får vi ikke se barnet.

[Anonym bruker]

jeg skjønner at du skulle ønske du ikke hadde di slemme tankene du faktisk har

 

Det er godt at du er klar over at dem ikke er så fine:=)

 

Hvis du elsker din mann så bør du nok fortsette å være glad i din stedatter for det er jo faktisk det hun er !

 

Biologi betyr så lite å stakkars jente vil trenge pappaen fremover

DU eller dere trenger ikke å snakke om hvem hennes egentlige far er eller lure på det

 

Det må nesten være mellom hennes mor og henne

Hun må jo få vite at hun har enn annen biologisk far men dere burde ikke bry dere om hvem

 

Jeg forstår at moren er sinnsykt plagsom og kansje frekk men du må nesten bare prøve å la det prelle av deg å la kjæresten din--eller mannen din diskutere med henne!

 

Lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Kansje hadde det vert lett for deg å kutte henne ut men neppe for din mann eller stedatter

 

Drit nå i moren! La barnet stå i fokus,jeg skjønner at du har prøvd og er sliten men man kan ikke bare gi opp et barn

 

For henne er mannen din fortsatt pappaen selv om det kommer frem at hun har en annen

[DolphinGirl]

Dette er jo en ordentlig vrien situasjon og jeg forstår følelsene dine. Eksen til mannen min var utro mot han, og det var en del usikkerhet om barnet faktisk var hans. Jeg må bare innrømme at jeg har drømt om at det ikke var hans barn. Men det ville jo ikke blitt noe enklere egentlig. Jeg tror nok at jeg ville forlangt at barnet skulle få vite det, ellers kan det bli bittert når det blir eldre og skjønner at livet har vært en løgn. Jeg skjønner at det er forferdelig irriterende å måtte betale for et barn som ikke egentlig har noe som helst med dere å gjøre. Men jeg tror jeg ville følt det litt mer rettferdig hvis jeg og mannen fikk full omsorg for barnet. Tror du ikke dere ville kunne adoptere barnet siden moren tydeligvis har store problemer med å være en god mor? Hvis hun drikker og fester og ikke følger opp barnet, må jo barnevernet kunne kobles inn og frata henne omsorgen. Vil tro at den som har vært som en far for barnet ville kunne hatt noen rettigheter som fosterfar eller noe. Jeg tror jeg ville følt det litt mer rettferdig. Samtidig ville jeg også fantasert om hvor enkelt alt ville bli hvis jeg bare slapp alt ansvaret. Jeg vet ikke hvilket forhold barnet har til sin mor (når hun tydeligvis har problemer med å bry seg), men jeg ville absolutt insistert på at barnet skulle få vite at far ikke er far. Bidrag til et slikt menneske som biomor ville jeg nektet, men kanskje heller funnet ut om det går an å få omsorgen for barnet, selv om det ikke er mannen din som er biologisk far.

[Chezka]

Når det gjelder bidrag så betaler min mann selvfølgelig ikke det etter at det ble avsagt dom i tingretten.

 

Det å få omsorg for barnet - eller rett til samvær - er faktisk ikke aktuelt. Ifølge spesialist i barnerett har min mann ikke større sjanse til å bli tilkjent samvær med barnet enn en hvilken som helst annen person som ikke er i slekt med barnet!! Vanvittig sett med våre øyne, men juridisk sett er det altså slik.

 

For at man skal få "adoptere" et barn så må jo først og fremst mor bli fratatt/si fra seg foreldreretten - og da vil barnet i de fleste tilfeller bli plassert i fosterhjem - ikke adopteres bort. Men uansett er det å bli fratatt foreldreretten en siste utveg for barnevernet, og slik bør det også være (selv om man vel ser mange eksempler på at barnevernet venter for lenge med å gripe inn).

 

Barnet har et godt forhold til sin mor - barn er skremmende lojale mens de er små og ikke forstår rekkevidden av omsorgssvikt.

 

Når det gjelder mine følelser oppi det hele er jeg temmelig ambivalent til det hele. På den ene siden synes jeg synd i barnet og mener at "alt bør være som før". På den annen side føler jeg at jeg ikke gidder å engasjere meg særlig mye, barnet har tross alt ingen bånd til meg nå når jeg vet at det ikke er min mann som er faren.

 

Hadde samværet vært uproblematisk hadde det selvsagt vært en annen sak, men når vi sliter med de samme problemene med biomor som de andre jentene her inne skisserer - er det da så merkelig at jeg har lyst til å legge inn årene - barnet er jo tross alt ikke min manns??

 

Jeg har skjønt på svarene jeg har fått her inne at det er vanskelig å sette seg inn i en slik sak. Jeg tror faktisk ikke at de som skriver her inne å klager høylydt på stebarn og biomødre hadde greid å forholde seg "som før" overfor barnet om de fikk beskjed om at det ikke er mannen som er far til deres stebarn! Uansett hvor mye "synd det var i barnet". Jeg vil våge å påstå at de aller fleste som har problemer i forhold til barn og biomor ville føle omtrent som meg om de fikk vite at barnet har en annen far.

[DolphinGirl]

Ja, du har helt rett. Jeg tror nok at jeg ville prøvd å være nobel, men jeg ville nok hatt lyst til å gi faen. Ihvertfall når det er så mange problemer med biomor, som du beskriver. Dessuten blir jeg drittlei av å ta meg av andres barn hele tiden, så hvis jeg fant ut at mannen min ikke er far til stebarnet mitt, ville jeg helt sikkert også hatt ambivalente følelser. Synd på barnet er det jo ja, men hvorfor, hvorfor hvorfor kan aldri stemor tenke på seg selv...

[fyttikatta]

Hvor mange barn er det ikke som vokser opp med stefar/mor som etter samlivsbrudd bare forsvinner ut i løse luften fordi steforelder ikke har forpliktelser overfor sitt stebarn i forhold til samvær ol...............

 

Disse barna som har hatt steforelder gjerne fra 4-5 års alderen oppfatter gjerne steforelderen som pappa pga av fraværenfe far.

[Anonym bruker]

Hvordan har det gått med saken deres ? dette var litt nifst å lese for jeg og min mann har nøyaktig de samme problemene . Biologien er ikke tilstede og en heks av en biomor som forsurer livet. Alle de tankene du har om dette har jeg også og vi har ennå ikke funnet løsningen på dette her

 

 

[Chezka]

Det har ikke skjedd noe mer, vi står på stedet hvil i forhold til saken. Barnet vet ennå ikke at min mann ikke er far, biomor oppfører seg fortsatt som hun alltid har gjort. Jeg vet ærlig talt ikke hvor veien videre går!

 

Hadde vært fint å utveksle erfaringer, er jo ikke så lett å finne noen som har opplevd noe liknende.

[jadåså]

Hei , jeg prøvde å sende deg en pm jeg men fikk du den ...?

 

signerer denne gangen