Litt panikk, bare meg???

[Anonym bruker]

hei hei

har begynt å få smule panikk, for hva har vi gjort, jeg/vi skal ha en baby....

åsså er det liksom ikke noe retur rett på den. er bare livredd for at det ikke kommer til å gå bra, og at det skal bli kjempe rart å få en liten baby hjem som er bare vår.. åsså er jeg redd for at den skal gjøre sånn at jeg og sambo sklir fra hverandre og inn i to forskjellige verdener, han med skolen og kompiser og det vanlige livet og jeg er baby baby baby. (sånn er det nå men nå er jo babyen inni meg så skjønner jo at jeg har mere fokus på den nå).

Åsså har jeg begynt å bli så redd for å få sånn fødselsdeprisjon at jeg ikke vil ha noe med lille prinsessa og gjøre når hu kommer.. og av og til skulle jeg nesten ønske at hun ikke var i magen for da hadde det ikke vært sånn her nå. skammer meg over å si det for jeg elsker jo egentlig den lille babyen i magen over alt.

vet jo egentlig at det blir bra og at vi kommer til å klare dette helt fint men så er det disse tankene som flyr agåre åsså blir det bare krøll i hjernen..

blir så sliten og redd for at jeg er helt unormal som har det sånn.

 

er jeg helt alene om å ha det sånn eller???

 

får vel singnere som anonym i fall det er super feil å tenke sånn, men må bare lufte det litt. har åsså snakka og grini til samboeren min i natt, men han vet jo ikke om jeg er rar eller ikke:) men han trøsta meg med at dette var sikkert helt normalt og at alt kommer til å gå kjempe fint:)

[Mor til en stor og en liten]

Det er helt normalt å få slike tanker. Ingenting unormalt med det.

Det er jo en situasjon som skal forandre livet deres for alltid,så det er ikke rart man sitter med mange rare tanker og ikke minst bekymringer.

 

Jeg venter nr.2 nå og tenker også av og til på hva slag forpliktelser dette er, særlig når man skal ha 2 barn å ta seg av.

Hvordan blir forholdet (barna har ikke samme far), hvor fort blir jeg glad i barnet (første gang gikk det en tid pga mye styr med barnefar og jeg tror jeg hadde en depresjon i begynnelsen), blir eldstemann sjalu og føle seg tilsidesatt???

 

Som du ser, så er det helt normalt og du skal ikke få dårlig samvittighet fordi at du tenker slik.Ingen kan forutsi hvordan livet kommer til å forandre seg når babyen kommer.

 

Det viktigste er å være forberedt på at det forandrer seg og gå utfordringene imøte. Jeg kan nesten garantere at du og din kjære kommer helskinnet igjennom dette.

Støtt hverandre og vær flinke med å avlaste og respektere hverandre og hverandres behov etter babyen er kommet.

Og sørg for å få litt avlastning og ta dere tid til å være litt kjærester innimellom bleieskift og nattevåk :-) 10 minutter kan holde i massevis i begynnelsen!!!

 

Lykke til :-)

[Ezmeralda]

Det er ikke noe å skamme seg over! Tror veldig mange får litt hetta. Jeg gjør det i hvertfall!!! Jeg er også redd for hvordan forholdet til samboer og meg vil utvikle seg. Nå er alt rosenrødt. Vi har bodd sammen i over 5 år, krangler aldri, enige omdet meste og hvis vi er uenige forhandler vi oss frem. Vil det fortsette å være sonn? Med gråtende barn, mangel på søvn...?

 

Jeg er 31 år. Har levd ego liv og dyrket meg selv og mine interesser siden jeg flyttet hjemmefra som18 åring. Vi går skjeldent rett hjem etter jobb. Møtes i byen, spiser ute med venner går på museer, teater konserter og lever spontant. Elsker det. Graviditeten var planlagt og ønsket. Alikevel har jeg panikk jeg også. Men det er vel ikke så rart. Det er veldig lett å se for seg alt som kan gå galt...Blir jo stadig minnet på at når "den nye sjefen" kommer er det slutt på sene morgener, slutt på ditt og slutt på datt... ikke så lett å forstå alle de gode følelsene og kjærligheten som man foreløpig ikke har opplevd.

 

Jeg har 5 dager til termin og synes svangerskapet mitt har gått alt for fort. Skulle gjerne ha gått drektig like lenge som elefanten. :-)

 

Lykke til! Det skal nok gå bra med oss også. :-)

 

Kansje det er vi som blir positivt overrasket, mens de som er utålmodige og gleder seg villt blir overrasket over hvor tøfft det kan bli...?

[Anonym bruker]

tusen takk for svar, godt og høre at det ikke bare er meg. det hjelper ofte mye det og ikke føle seg alene om å tenke masse rare ting. satser jo på at det kommer til å gå bra, jeg er 35 uker på vei nå, men jeg er en av de som også synes at tiden går sinnsykt fort og at hun kanskje bare kan være der inne litt lengere:) vet jo åssen det er å ha hu inni der og det er skummelt nok det:)

 

hilsen innlegger

[Anonym bruker]

Jeg har masse rare tanker... om at jeg ikke er klar for dette, hva med forholdet til kjæresten, kommer han til å sette ungen foran meg? Helt sikkert. Men jeg tror naturen er viselig innstilt! Vi får kanskje disse tankene nå, slik at vi kan bearbeide dem før ungen kommer ut, eller i hvertfall forberede oss på at det blir en overgang. Som en venninde av meg sa etter å ha fått barn: "Det forandrer alt- og ingenting!"

Jeg tror også (det samme sa legen min) at de som forbereder seg på at det blir tøft, er mye bedre rustet enn de som tror alt skal bli rosenrødt. Så du er nok ikke helt unormal =)

[♥lurelure♥]

Jeg har også hatt små panikk, hva har vi gjort??? Klarer vi dette? Vil det gå bra med oss to - meg og mannen... osv..

 

Er superlykkelig på alle måter men likevel så melder bekymring seg.

 

Kjenner og en snikende panikk nå når det er termindato og jeg faktisk skal FØDE, tenker på det som et smertehelvete hvor kroppen min skal sprenges....

 

Hvis det er så vondt så får han ikke søsken men så mange hamstrer han vil ha!!!!