Mora mi er mamman fra helvete..

[Anonym bruker]

Hun er altså så pyton, for en personlighet- hvis jeg kan kalle det det..

Hun er så frekk og freidig, respektløs mot andre mennesker, elsker å hevde seg selv, har det ikke bra hvis hun ikke har noe(n) å klage på- leter alltid etter ting å henge seg opp i..

Vi har vel aldri hatt noe særlig bra eller nært forhold, og det er neimen ikke rart heller!

Trur hun må være personlighetsforstyrret, ihvertfall splitta personlighet. Ei så falsk kjerring har jeg ikke møtt før, ikke ei som er voksen ihvertfall!

Skjemmes rett og slett på hennes vegne, hun har jo ikke vett til å skjemmes selv så..

Men det verste er at nå har søstra mi begynt å bli akkurat som henne- jaja, sier jeg bare.

Gleder meg til den dagen de sitter der i sin egen og velfortjente ulykkelighet- da kan de glemme å komme med noen unnskyldning til meg!

 

Er det flere der ute som har en helt grusom mor, som de godt føler du kan være foruten?

Måtte bare blåse ut her.. før jeg moter meg opp og sier henne noen sannhetsgloser!!!!!

[TBM28 er lykkelig 4barnsmamma]

 

Har en mor som overkjører meg totalt.... (adoptivmor).

Alt hun sier og gjør er 10 ganger bedre enn alle andre sine synspunkt og meninger...

 

Blir dritsur og kommer med spydige kommentarer om vi velger å gå ned til svigerfar (som er helt alene) en-to dager i mnd, mamma og pappa ser jeg hver eneste dag.....

 

 

Overkjøper ungene med klær enda jeg har sagt ifra at jeg ikke vil det utenom til jul og bursdager, og leker som likevel havner i søppelet for ungene ødlegger det med en gang de får det....

 

 

Er takknemelig for all hjelp osv, men det kan til tider være altfor mye.

Har sagt til mannen min om jeg blir slik som henne, så skal han får gi meg ett slag i trynet. For jeg vil ikke bli slik mot mine barn,

[Anonym bruker]

Huff, kjenner meg så igjen i det dere skriver.. Men det verste er at jeg tror min mamma er verre enn deres.. hun snakker dritt om meg til andre hele tiden mens jeg hører på.. Er helt jævlig.. Får aldri lov til å gjøre noe uten at hun skal hyle og skrike å si at hun ikke liker det.. Eksempel det at vi vil kjøpe oss en leilighet.. I går klikka hun og skreik fordi hun ikke synst det va rett.. Hun passer aldri jenta mi.. Når jeg spør finner hun alltid på unnskyldinger.. hun er bare 44 år!! Tror rett og slett at mamma ikke liker meg, eller er noe glad i meg.. Det kan hun umulig være..Hun eier vertfall ikke respekt for meg.. kalder meg så masse stygge ting til andre... hun har heller aldri sakt at hun er glad i meg.. så reiner ikke me det..

[Anonym bruker]

ELSKER mamman min jeg Ingen er så god som mamma. Synd dere har det sånn da..

[Anonym bruker]

HI her..

 

Mora mi snakker også nedlatende om meg, tom. når jeg er tilstede! At det er mulig, det skjønner jeg ikke.. Kan sitte å si, hvis vi er på kafe med noen, at "****** (meg) er så jævla prektig/ordentlig/fornuftig/hønemor/lat" - you name it!

Klarer ikke forestille meg at jeg noen gang skal bli så ekkel mot lille dattra mi. Mon tru om hun tenkte det samme da jeg var liten!?

Dattera mi er veldig skeptisk til andre enn oss foreldre, og spes mora mi (haha:).

Hun var på besøk, og har til vane å bare komme rett bort og nappe snuppa på 5 mnd utav armene mine. Hun blir jo LIVREDD og hylgråter.. Så himler hun med øynene til meg, liksom for å si meg hvordan jeg har fått ungen til å bli.

Så sist hun var på tur til å gjøre dette, sa jeg ifra at hvis du setter deg og snakker litt med henne først, så hun blir litt tryggere, så slipper vi at hun gråter så.

Da ble hun kjempesur og fornærmet, og gjorde et stort nummer utav det, ved å faktisk NEKTE å holde tulla.

Og vi hadde besøk av snuppas farmor og tante også- det hele ble jo som vanlig kjempepinlig!

 

Igår tok jeg mot til meg da hun ringte meg, og sa rett ut hva jeg mente om oppførselen hennes, og lillesøstra mi da, som er blitt helt lik.

I det siste har de oppført seg som fjortiser og faktisk holdt meg utenfor, ved å bevisst ikke prate til meg, kun henvende seg til snuppa og sambo.

Dette fordi de er sure fordi jeg ikke kan møte dem alene på kveldstid ol. (lille tar ikke flaske, fullammes).

Men de kan ikke komme hit nei.. hvorfor? vetikke, prinsipp?

Sa ifra at jeg ikke gidder ha mer med de å gjøre, sa hva jeg mente. Det jeg rakk før hun la på ihvertfall.

Ble selvfølgelig kjempelei meg etterpå, for det er jo sårt likevel. Men stolt over at jeg holdt tårene inne imens jeg var i tlf!!

Vi er en liten familie, fikk beskjed om at den har jeg nå mistet- jaja, heller det enn å la de forgifte dagene mine, det går utover min egen lille familie, når jeg lar meg trykkes ned av dem.

 

Sorry dette ble langt, men deillig å få det ut!

Enn så fælt det høres ut, er det faktisk en liten trøst å høre at det er flere som har det som meg..

[Anonym bruker]

Har og ei sånn mor!!

 

Da jeg ble sammen med samboer og far til mine barn, ble hun helt i fra seg og mislikte han fra første sekund. Hun visste ingenting om han. Ikke navn,alder, yrke.. Ingenting!!

Da jeg ble gravid ca 6 mnd etter at vi ble sammen presterte hun å si at han gjorde meg gravid for å slå kloa i barnetrygda! (For den blir man jo steinrik av, ikke sant?)

Hun sitter å påstår at sambo holder meg i fangenskap, at jeg ikke har egne meninger og får si det jeg selv vil. (Bullshit!)

Da vår datter(førstefødte barn) havnet på sykehuset prøvde hun å fremstille oss som dårlige foreldre.

 

Sånn har vi nå hatt det i snart 4 år..

 

Mine foreldre fikk heller ikke vite at vi fikk en sønn i sommer før gutten var 14 dager gammel. Da var det min farmor som fortalte de det, og nå "straffer" de henne for det.

 

For vel en mnd siden sa jeg klart fra at jeg ikke ville ha noe med henne å gjøre, da truet hun med å ta livet av seg, for hun hadde jo ingenting å leve for lenger.. (her må jeg legge til at jeg har to brødre, en som er 2 år eldre enn meg og har en datter, og en bror som er 13 år yngre enn meg som fortsatt bor sammen med de.)

Hvis hun da ikke hadde noe å leve for så kunne hun for min del bare ta livet av seg. Men ikke la meg være syndebukken.

I forrigårs prøvde hun å ringe meg igjen, men jeg tok ikke telefonen. Hadde veldig lyst til å sende sms og spørre om hvilken del av LA MEG VÆRE I FRED hun ikke forstod.. men jeg hevde meg over henne og skrev ingenting.

 

De har kun mødt eldstejenta på to år en gang( da var hun 1 mnd) og de har aldri møtt lillegutten. Og jeg kommer til å nekte de å komme inn i mitt hus. Er det opp til meg så skal de aldri få treffe de.

Og jeg liker heller ikke at hun kaller seg Bestemor.. er bare såvidt hun kan titulere seg med Mormor føler jeg...

 

 

Hun er 46 år og uføretrygdet pga Psoriasis og leddgikt.. Hun kan visst ikke jobbe.. men farte land og strand rundt på diverse møter i alskens foreninger kan hun! Samme med å pusse opp huset.. HUn sitter å påstår hun tjener så mye mindre enn meg, men når jeg kikker på skattelistene så har hun tre ganger så høy inntekt som meg!

 

 

For meg så finnes hun ikke noe mere, hun har gjort så mye som er helt utilgivelig.

Det værste er at det og går ut over min far og lillebror..

Men velger de å bo sammen med henne så er det ikke mitt problem.

 

 

Der fikk jeg blåst ut litt og...

[Anonym bruker]

Så flink du er som klarer å kutte alle bånd.. Jeg har liksom gjort det før, men så ender vi alltid opp med overfladisk kontakt etterhvert, som er greit nok, til å leve med. Helt til hun får fanden over seg, og må starte bråk igjen. Jeg klarer fint å leve med lite kontakt, har det da mye bedre, enn når hun skal trykke meg ned hele tiden.

 

Hun er i midten av 40 årene, har tatt høgskoleutdanning i voksen alder- noe hun er såå stolt over, og skryter av så fort hun får sjansen. Trur hun er så jævla "kul" når hun prater "sosionomspråket" sitt- som om ikke vi også kan bruke avanserte ord, ser jo bare ikke poenget, når det kun er for å vise seg fram!

Vi bor i samme by, og hun er en dame som er mye på byens puber, for å si det sånn. Klager over at andre (les:min far) drikker mye, men selv er hun en svamp. Drikker sikkert 3-4 dager i uka.

Dette har hun nå begynt å ta min lillesøster med på, hun er mindreårig. Drikker ikke sammen med henne altså (kanskje et glass avogtil), men likevel- å dra med seg en 17åring på byen, sammen med sine middelaldrende, godt 'fuktige' venner.. hallo..

Søsteren min er lett påvirkelig, og veldig lik vår mor dessverre. Nå har de som sagt rottet seg sammen mot meg og sambo.

Men jeg føler ikke at jeg gidder å bruke min tid og energi på å forandre dem mer, det får gå sin gang.

 

Nå etter jenta mi kom til verden, skal hun plutselig ha så mye med meg å gjøre, og skylder på at lille går glipp av å bli kjent med familen, stakkars henne osv. Bedre å ikke kjenne dem, enn å se voksne oppføre seg så dumt, sier nå jeg..

 

Men, sambo har kun sin mor og bestefar, ingen annen fam. Og jeg har nå kun stefar(som jeg kaller min pappa). Min mor er dessverre veldig god venninne med min svigermor, så det er ikke så enkelt dette. Vi vurderer faktisk å flytte til neste år, pga min mor og søster gjør det så vanskelig for oss- ødelegger dagene mine, som jeg egentlig skal kose meg med jenta mi..

Så har begynt å se meg om tter jobb på en annen kant av landet faktisk..

[Anonym bruker]

Håpet lenge og prøvde lenge å ha et ok forhold til min mor, men kom bare spydigheter uansett.. Til sist så jeg og sambo oss bare nødt til å kutte kontakten helt! Han "hjalp" meg med å få sagt det jeg ville si, fordi jeg aldri turte helt.. Og jeg er han evig takknemlig for det, for den tiden etter at vi sa fra har vært den beste på leeeeeeeeenge!

 

Min "fordel" er at jeg nå bor på en helt annen kant av landet.

 

Min mor prøvde seg og på den der med at barna må få treffe de for å bli kjent med familien..

Ungene mine MÅ ikke ha et forhold til besteforeldre som ikke bryr seg katta i andre enn seg selv. De vet ikke hvem "mormor" er. De har aldri høtt henne(ja, utenom snupp da hun var 1 mnd), får bare masse tull i bursdag og julegaver, og KUN da hun har fått noe derfra.

 

Gullene mine har en farmor som er verdens beste!!! Hun bor rett borti veien for oss og hjelper oss støtt og stadig med ungene og andre ting!

 

Nei, den patetiske kjærringa skal bare holde seg langt unna meg og mine barn!!!

 

Håper du kan få gitt klar beskjed om hvordan du vil ha det. Tror ting kan bli lettere for deg.

 

stor klem!

[Anonym bruker]

Takk for fint svar og klem=)

[Anonym bruker]

uff, er det virkelig mulig....? hva er det som gjør at folk blir sånn....?? De har sikkert opplevd sine ting som forklarer en del. Men det er ingen unnskyldning for å oppføre seg helt jævlig mot de som de egentlig skulle tatt vare på.

Jeg har ikke så supert forhold til mora mi selv. Gruer meg til å ringe henne, elller besøke henne. Gjør det mest fordi jeg føler at jeg må. Men når jeg leste denne tråden, så er jeg tross alt ganske heldig som har ei mor som sier hun er glad i meg. Som bekymrer seg for meg. Og som ønsker meg det beste. Hun er ikke alltid så flink til å vise det da men... Jeg savner den gode mammaen som så mange prater om. Men jeg har ihvertfall ikke ei mor som motarbeider og forsurer livet mitt så til de grader! (Her er det heller far som er pappan fra helvete.....)

Sender en klem til alle dere som savner en god mamma! Håper vi blir bedre mammaer for våre barn : )

[Anonym bruker]

Ja jeg skal gjøre alt jeg kan for at jenta mi skal ha det trygt og GODT- hvis jeg blir som mora mi, kommer jeg aldri til å klare å se meg sjøl i speilet engang! :/

 

HI=)

[TBM28 er lykkelig 4barnsmamma]

 

 

Hadde en episode igår der hun ringte til meg og kjeftet fordi jeg ikke hadde huset mitt sånn og sånn,,,,,

 

og at om jeg ikke hadde huset sånn og sånn så tar jeg og henter ungene og du får ikke ungene før du har huset slik som jeg vil ha det...

 

Jeg ble forbanna på henne og sa at det hadde hun ikke rett til for hun er ikke biologisk slekt i verken meg eller barnebarna....

 

Og da bryter jeg kontakten 4ever.... Jeg vil ikke ha kontankten med en som skal ha 100 % kontroll over meg hele livet... er da tross alt snart 27 år

og har egen familie ......

 

Men som vanlig så får hun det til å snu slik at ingenting er hennes feil, alt er alle andre sin feil.. Det er vi andre som hver jævla gang få dårlig samvittighet og komme og si unnskyld.....

 

 

Huff.... ja det endte med at jeg måtte ringe og si unnskyld.... som vanlig

 

 

 

[Anonym bruker]

Huff det høres ikke særlig koselig ut altså:/

Mener hun møblering i huset, eller hva snakker hun om?

 

Kjenner meg så godt igjen med det at mamma gir meg dårlig samvittighet, og JEG ender opp med å unnskylde. Noe som er helt feil, det eneste jeg har gjort, er å stå imot henne og ta vare på meg selv- det skal vi jo ikke si unnskyld for!!

 

HI

[Anonym bruker]

Kanskje slemt av meg å skrive dette, men nesten lettet over at det er flere enn meg som har foreldre fra helvete, vi får ikke vår 1. før om noen mnd men jeg liker allerede våken og gruer meg til de dukker opp i livet mitt igjen for å se barnebarna sine.

Har klart å holde de unna meg i flere år nå sammen med broren min som nekter å prate med meg.

Vil virkelig ikke ha dem i nærheten av barna mine men alle rundt meg mener jeg burde gi den ENDA en sjanse, for blod er tross alt tjukkere enn vann, men jeg stoler virkelig ikke på de og jeg stoler ikke på at de ikke fysisk og psykisk skader dem når de har gjort det med oss, sine egne barn.

 

 

[Anonym bruker]

Anonym kl 23:41

 

 

Du MÅ ikke ha kontakt med foreldrene dine hvis du ikke vil.

Jeg prøvde det, men fant rimelig fort ut at det ikke gikk og, kutta de så "delvis" ut.. Dvs snakka avogtil med pappa i telefonen. Nå har jeg ikke snakka med noen av de på vel et halvt år.

 

Du gjør som DU vil, og ikke som andre ønsker/vil/mener!

 

 

Hilsen en som har skrevet lenger opp og.

[Anonym bruker]

Så utrolig kjipt dette er for dere! Jeg har også hatt et anstrengt forhold til mamma siden jeg var ung tenåring. Da fikk jeg beskjed om at jeg var 'VOKSEN' (ved konf.alder) og måtte greie meg selv! Tok videregående ved hjelp av noen penger fra pappa og forbrukslån (!), bodde alene på hybel da. Har aldri følt noen 'connection' med henne, og alltid følt hun satte karrieren foran oss 4 barna. Har distansert meg fra henne i alle år, det var det som fungerte best...

Dette har bygd seg opp i meg, og etter at jeg selv ble mor, slo det ut i en slags depresjon...begynte å tenke over barndommen og hva som egentlig forgikk (jeg tok mye ansvar hjemme). Har gått til terapeut og snakka ut om hvordan ting var, hvorfor hun muligens oppførte seg slik hun gjorde, etc. Har klart å komme til en fred inne i meg om at 'sånn er hun', og så gjøre det beste ut av det.

Dette førte bl.a til noen ok samtaler oss i mellom, der hun bl.a for første gang i mitt snart 40-årige liv sa at hun er glad i meg. Hun fortalte også at hun hadde depresjoner da vi var små mm. Skjønner iallefall litt mer av henne. Hun er offisielt 'sær' og til tider ganske ugjennomtenkt (bruker f.eks pengene sine på luksusgaver til fjerne slektninger men til tider ingen gaver til barna sine) - men slik er hun altså. Har iallefall blit åpnet for litt dialog. -viser også litt mer interesse for barnebarnet enn før. (Ses et par ganger i året).

Ønsker dere alle lykke til med valgene dere tar. Er det håp for bedre forhold, så må det komme fra begge parter. Trenger en å snakke ut om denne dritten, gå til en god terapeut e.l. Det kan samle seg opp i dere og bli til bitterhet, og det er vondt.

Klem fra 'har litt kontakt'

[Anonym bruker]

Jeg vet så alt for godt hvordan dere har det! Jeg har verdens beste mamma selv, men min farmor mildt sagt gal!

Pappa er sjømann så mamma var ofte alene hjemme med meg og søstra mi når vi var små, og hun var alltid redd. Hun kunne ikke la meg sove ute i vogna fordi da kom farmor og hentet meg. Farmor og den ene tanta mi har også fortalt meg hvor morsomt det var når tanta mi hadde meg på armen og snurret meg rundt til jeg besvimte (da var jeg 6mnd gammel) Jeg fikk også sjokolade, godteri og brus istedet for mat fordi da skulle jeg "like" henne bedre enn mammas foreldre.

Og jeg husker så alt for godt da jeg kikket ut vinduet og så farmor sitte på huk i blomsterbedet for å "passe" på hva det ble snakket om når hun ikke var der

Pappa forstod ikke hvordan det var der og sendte meg og søstra mi dit, men når minste søstra mi ble født så ble hun syk (blodforgiftning og hjernehinne betennelse), så pappa måtte være hjemme. Jeg husker farmor sa til pappa "Jeg håper hun dør! Hun ligner alt for mye på morra si!" Da snudde pappa i døra og leverte oss hos mammas foreldre.

Senere har hun tilbudt pappa penger for å skille seg fra mamma fordi hun "hun føler hun ikke har nok og si over oss"

Pappa har ikke kontakt med farmor eller søstrene sine lenger, men det måtte gå så langt som at jeg fikk angst og depresjoner for han forstod alvoret. Han har senere fortalt fra han selv var liten og han forstår nå hvor syk hun er.

Det hender de prøver å ta kontakt med meg, og sist de ringte fikk jeg beskjed om at "Vi håper for din skyld at du bare får jenter, siden din mor hater gutter! Det er jo en grunn til at hun bare fikk jenter vet du...! Får du en gutt så må du bryte all kontakt med foreldrene dine og komme til oss så skal vi ta vare på deg" Dette mente de helt seriøst! Hvor dum går det egentlig an å bli??

 

I dag sliter jeg med matintoleranse (iflg. legen fordi jeg fikk godteri så tidlig) og angst.

 

Dere som bryter kontakten så tidlig er kjempe tøffe!

 

Hilsen barnebarn

[samboer87]

hei. Har selv en vond historie med mamma og har slitt psykisk med dette har også vært til en psykolog og snakket og jeg og mamma har litt kontakt som bedrer seg når vi er borte fra hverandre( vi bor på hver vår kant av landet) men så snart vi sees blir det bare møkk igjen.. ble blandt annet kastet ut hjemmefra som 16 åring og kommer aldri til å tilgi hun for alt hun har gjort men det er jo så vanskelig for uansett er jeg glad i henne siden hun er mamman min sukk...et lite hjertesukk fra meg..

[Anonym bruker]

Hei jeg vil bare si til dere alle som klager over mammaene deres!!!!Vær glad dere har en mamma og ei bestemor til deres barn.....Veldig mange som ikke har det..Prøve heller å fin ut av det du vet aldri når det er for seint....Mistet selv mammaen min 44år gammel var hun savner hun helt forferdelig..Mitt råd fin ut av det bli venner vet aldri når det er for seint her i livet lev dagen i dag som den skulle være den siste....

[Anonym bruker]

Du anonym over her.. Kjempetrist at du mista mammaen din, men trur nok ikke du kan uttale deg om dette hvis du ikke har opplevd det selv. Er ikke så lett som du kanskje tror, ikke alt kan ordnes opp i, og man må i såfall være to om det. Noen ganger er det faktisk best å la det være. Tro det eller ei.

[Anonym bruker]

Snart_4barnsmor - du må slutte å si unnskyld.

Jeg har en søster som er likedan. Kan si de verste ting, snu det til at jeg er slem mot henne hvis jeg tar litt igjen eller påpeker at hun ikke er perfekt hun heller. Så ender det med at jeg har råtten samvittighet, fordi jeg vet at hun er ekkel fordi hun egentlig ikke har det bra med seg selv. Før var det aølltid jeg som tok kontakt neste gang, og ba om unnskyldning.

Og... Det gjorde bare at det ble verre. Rekker du ut en hånd hver gang, da vet hun at hun kan behandle deg slik.

Jeg hadde store kvaler da jeg begynte å skjerpe meg med dette, og måtte jobbe mye med samvittigheten. Forholdet vårt er dårlig, dvs ikke bedre, men slike sammenstøt skjer mye sjeldnere - og det er godt å ha satt seg mer i respekt!

Så slutt å si unnskyld når det er hun som starter det hele med å være ekkel!

[Anonym bruker]

Kjærlighet er tjukkere enn vann;-) Det dummeste jeg hører er at man har en slags forpliktelse ovenfor familen sin kun i kraft av den biologiske relasjonen. Det er bare tull! Sats på menneskene du er glad i og som er glad i deg. Resten kan seile sin egen sjø.

[Anonym bruker]

Mammaen min hater mannen min. Og nå har jeg begynt å tro at hun hater meg også...

 

Aldri har noe jeg har gjort vært bra nok. Hun kommer alltid med små stikk og kommentarer. Frem til jeg fikk unger har jeg klart å overse det, men det klarer jeg ikke lenger.

 

Ett par historier:

 

En stund etter at min første var født (han var vel rundt 3 mnd) reiste jeg på besøk til henne, jeg skulle være der en helg. Hun nektet(!) meg å reise hjem.En helg ble til en uke som ble til to uker osv. Jeg turte ikke si imot henne, og ble der. Hun hjalp meg ikke med ungen(forventer ikke hjelp,heller), jeg ble totalt utslitt(av stemninga, kommentarene hennes og av at ungen var vanskelig på dagtid og på nattestid) Mannen min kom ikke og hentet oss fordi jeg ba ham la være.

Tilslutt reiste jeg hjem. Etter at hun hadde sagt at jeg burde gå fra mannen min fordi han var en psykopat(!) og konemishandler. Nå skal det sies at jeg aldri har møtt en snillere mann enn mannen min.

Litt senere gikk hun fra samboeren sin, og vi kom inn for å hjelpe henne å flytte. Hele tida vi var der kjeftet hun på meg, og sa at vi var i veien og at alle tinga til ungen(bleier o.l.) var i veien..

 

Når jeg fortalte henne at jeg var gravid for andre gang, sa hun :"Å,nei! Det var jo forferdelig! Hadde DU lyst til det da?"(Altså, har mannen din tvunget deg?)

 

Hun har aldri snakket med mannen min. Vi har vært ilag i 6 år, og hun har aldri hatt en samtale med han. Hun har komt med kritikk, kommentarer og stikk om han til meg. Men aldri til han. Jeg (og han) mener at om hun misliker han så sterkt kan hun SI det til han....Hver gang vi har vært på besøk der er vi totalt utslitt begge to av å gå på nåler.

 

Jeg har aldri sagt imot henne, bare bøyd nakken og holdt fint kjeft. Men innvendig har det kokt. Det har vært sånn så lenge jeg kan huske.

 

Vi var der i jula, og da toppet det seg. Yngste ungen min var syk. H*n ble syk natt til julafta med falsk krupp, og ble verre og verre utover julafta. Vi hadde telefonkontakt med legen og med sykehuset. Og kom frem til at vi skulle sjå det an utover kvelden, siden almenntilstanden var fin og det virket som h*n fikk den lufta h*n trengte. Nå må det nevnes at yngste broren min også har vært plaget med falsk krupp og at vi da forventet litt råd og vink fra mamma ang hvordan vi skulle takle dette/hva vi kunne gjøre for ungen. Men, det fikk vi ikke. Jeg var livredd for at ungen min skulle slutte å puste, var flere ganger på gråten av redsel. MEn, det mamma var opptatt av var å slenge dritt om mannen min og si at han gjorde altfor lite og aldri hjalp til osv osv (det er IKKE sant).

Så, under julemiddagen hadde mannen min tatt seg en øl til maten. Stefaren min var edru, så han kunne kjørt om noe skulle skje. Mamma mente plutselig at vi måtte kjøre til legen med en gang, mannen min sa at han ikke kjører når han har drukket. Og da presterte mamma å bli fly forbanna og piss-sur for det. Da rant det over og jeg sa (rolig, jeg hevet ikke stemmen engang) : "jeg syns ikke du skal bli sur for at han ikke vil kjøre når han har drukket. Det syns jeg du skal la være." Da gikk hun fra bordet, og satte seg i sofaen. Der satt hun og var sur på alt og alle i en evighet, før hun gikk over til å ikke prate til oss. (Meg, mannen min og ungene våre.)

Mannen min ble nødt til å kjøre inn til legen (jeg har ikke lappen), siden hun nektet stefaren min å kjøre noen plass. Vi tok med oss eldste ungen vår og, for vi hadde ikke lyst å la han være igjen der med henne når hun nektet å prate med noen av oss.

Når vi kom tilbake fikk vi ikke plass i sofaen, men måtte sitte alene på gulvet og åpne pakker. Ingen snakket med oss, for ingen tør å gå imot henne.

Jeg ble nødt å snakke litt hardt til yngste broren min, for han begynte å åpne min eldste sine pakker. Da ble hun, om mulig, enda sintere på meg.

Hun snakket ikke med oss igjen før langt ut på 1. juledag.

 

Jeg kunne skrevet mye mer, men det har jamen blitt langt allerede....

 

Til anonym 13:16,Veldig trist at du mista mammaen din.Men, det er ikke alltid det går å "ordne opp". Avogtil vil det å prøve å ordne opp, bare gjøre ting verre.

 

 

 

 

[Strangeworld]

Sitat: "Hei jeg vil bare si til dere alle som klager over mammaene deres!!!!Vær glad dere har en mamma og ei bestemor til deres barn....."

 

>> Det er bra å ha mamma og bestemor, men av og til er det rett og slett ikke mulig å opprettholde et normalt forhold. Ditt råd om å "finne ut av det" er ikke i seg selv et dårlig råd, og man bør gjøre det så sant det er mulig. Men når du leser innleggene til damene her, så kan man gjerne se for seg et scenario som går ca. slik:

 

- "Hei, jeg synes vi bør sette oss ned å finne ut av ting og bli venner. "

 

- "Greit, her er en liste over ting du må gjøre annerledes. Legg spesielt merke til punkt 3: Du skal aldri motsi meg".

 

- "Vel, jeg tenkte kanskje heller......"

 

- "Der ser du, du kan ikke gå et eneste minutt uten å begynne å kritisere din stakkars gamle mor, uff og uff.....Jaja...det er vel ikke annet å vente....Stakkars dere unger, neste gang den udugelige moren deres driter seg ut, får dere komme til bestemor, jeg har sjokolade...."

 

Synes du slikt høres ut som om man kan "finne ut av det"? Det krever nemlig at begge parter innrømmer at det er noe de selv kan gjøre annerledes. Og innrømmer at noe er galt. Men slik er det slett ikke alltid, og da må man egentlig bare bestemme seg for når nok er nok, og hvor mye dritt man egentlig skal utsette seg selv og familien for.

 

Det er nok ikke lett, men det kan bli nødvendig. Man skal ikke ha et forhold for enhver pris, for noen ganger er prisen for drøy.

[Olebrumma 4 barnsmor]

Kjære Anonym 10.01.08 10:57

 

Jeg klarer ikke forstå hvordan en mor og familien kan behandle datteren, svigersønnen og barna deres slik. Det er psykisk terror slik enkelete mødre beskrevet i denne tråden er. For barna deres er jo glad i dem, og sliter med samvittigheter og andre føleleser når de føler seg mobbet og trakassert av sine nærmeste, for det er jo det det er.

 

Jeg forstår heller ikke at du har tålt dette så lenge, du burde for lengst ha brutt all kontakt med henne til hun lovet å oippføre seg ordentlig, for dette går ikke bare ut over deg og samboeren din, dette går i aller høyeste grad utover barna deres. Barn er ikke dumme, de merker godt hva som skjer rundt dem og tar innover seg både holdninger og stemninger rundt seg.

Og hva slags Julaften tilbys dine barn når de pakker opp gavene sine under slike forhold. Hvor hyggelig var dette for ungene, jeg hadde jammen tatt med unger og gaver og alt jeg og reist hjem eller til et sted dere hadde vært velkomne og hatt det hyggelig.

 

Og hvordan faren og resten av familien lar dette holde på, de burde skamme seg, er det ingen som eier god oppdragelse og evne til empati ?? her. At faren din ikke turde å kjøre.... helt sykt, vi snakker om at barnebarnet deres var sykt og måtte ha legehjelp.

 

Nei kutt all kontakt og finn gode besteforeldre til barna deres på annen måte, finnes mange eldre seniorer som kunne tenke seg " barnebarn" å lyse opp livet med.