Hva sier man EGENTLIG ja til ved dåp?

[Anonym bruker]

Hmm...jeg synes det er vanskelig dette med dåp. Selv har jeg min egen tro som er en salig miks av både religioner, livssyn og filosofi. Jeg visste ikke at min personlige "tro" kom inn under noe organisert før jeg ved en tilfeldighet kom over Holistisk Forbund (holisme.no)

 

Jeg var egentlig innstilt på å "tilfredsstille" både svigermor og min bestemor ved å lage en seremoni som kunne passe dem også. (De holder fast ved både Jesus, tradisjoner, men kanskje mest av alt en 90 år gammel dåpskjole som har vært gjenstand for mang en slektsfeide...noe som jeg av og til mistenker er den EGENTLIGE motivasjonen)

 

Men en søndagsmiddag hørte jeg min svigermor høylydt proklamerte at "Jeg blir VELDIG skuffet over dere og lei meg om dere ikke døper barnet". Jeg foreslo at vi kunne lage en navnefest/seremoni som tilfredstilte alle parter, men det ble avfeid med en tilgjort latter og "det er ikke bra nok".

 

Da merket jeg at jeg ble en smule barnslig. Hele gleden over å skulle glede og overraske noen ble jo ramponert av emosjonell utpressing! Min gode intensjon endret karakter til at jeg MÅ døpe barnet fordi ellers blir svigermor skuffet over oss...

 

En lang diskusjon fulgte. Det som fullstendig slo meg i bakken var at min kjære mente at barnet burde døpes "for sikkerhets skyld". (Med tanke på syndefallet og skjærsilden - om noe skulle skje med barnet, og vil man ikke det beste for barnet?)

Vi har egentlig aldri snakket sammen om "grad" av kristent livssyn sammen til tross for våre 5 år sammen, så jeg antok vel at vi hadde omtrent likt syn.

 

Jeg gjorde litt research etterpå, og visstnok så er det ikke slik i den norske kirke at "barn blir frelst ved dåp". Man blir frelst ved tro. Så da er vel hele poenget borte? Det at man blir Guds barn betyr at man blir ønsket velkommen inn i menigheten.

 

Jeg vet ikke om foreldrene må love noe som helst, men fadderne lover å passe på at barnet blir oppdratt i den kristne tro. Jeg er fristet til å be presten om å si "oppdras i BLANT ANNET den kristne tro", men selv om den norske kirke blir mer og mer populistisk, tror jeg de fleste prester hadde hatt problemer med den ordlyden.

 

Det som jeg finner problematisk er hva jeg sier ja til ved dåp (av de tingene som er usagte i selve seremonien, men som den norske kirke representerer).

- Jeg sier på en måte ja til at det er greit at den norske kirken er UNNTATT fra loven om likestilling.

- Jeg sier meg enig i at homofilt samboerskap er syndig. (man får altså være homofil, men må for all del ikke "praktisere"?) Hvilken melding er det å sende til våre "praktiserende" vennepar? Det er også greit at en homofil er fadder, men IKKE om han/hun lever sammen med en av samme kjønn.

- pluss en masse andre ting som jeg ikke kan stå for.

 

Skal man forresten VELGE hvilken prest man tror på? Stemmer man på ulike parti i kommune- og fylkesvalget, eller stemmer man på selve politikeren? Kvarme eller Stålsett? Er det greit å si: "Jeg døper barnet i den kirken Stålsett prøvde å formidle, ikke den kirken Kvarme representerer".

 

Et argument jeg har fått servert er "Hvis du døper barnet, kan barnet fritt bestemme om h*n vil konfirmeres senere". Tja, forskjellen er vel bare at om min sønn/datter vil konfirmeres i kirken i en alder av 14år( som er den verste alderen for å skulle bestemme seg for-noe-som-helst, mener jeg...), så ville jeg VITE at det er fordi h*n virkelig VIL være en kristen og ikke fordi "alle andre gjør det"/pga. pengene.

 

Selv konfirmerte jeg meg kristelig fordi min bestemor tok meg til side og sa at om jeg ikke gjorde det, så var jeg ikke lenger familie og derfor måtte taes ut av testamentet. Konsekvensen fortonte seg som så alvorlig for meg som 14-åring at jeg gjorde som hun sa til tross for at jeg hadde veldig lyst til å konfirmere meg gjennom HEF.

 

Jeg hadde gjort research og funnet ut at HEF tok opp og diskuterte viktige ting og standpunkter ved livet som jeg var nysgjerrig på. I stedet satt jeg der i en hvit kappe og følte meg syndig og hyklerisk uten å ha lært noe annet av konfirmasjonsforberedelsene enn at å gjøre det andre mener er det eneste riktig ikke nødvendigvis er riktig for en selv.

 

Men hvordan vet jeg at det som er riktig for meg, er riktig for barnet? Er det riktigere å la svigermor ta over livssynsundervisningen i barneårene fordi et barn ikke kan forholde seg til noe så abstrakt som tro?

Jeg mener, det er kanskje enklere å forholde seg til "konkrete" personer som Jesus og Gud, enn at "alle Guder er egentlig den samme Guden" og "Det som mange kaller Gud er for andre "energi"".

 

Om jeg "innordner" meg, er det til barnets beste? Eller er det hjernevasking av både mor og barn?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Høres ut som du har resonert deg fram til et svar, og jeg er helt enig med deg. Kan man ikke love og stå for det kirken mener, så er det heller ikke riktig og melde barnet inn heller.

 

Jeg er for at alle skal velge selv og det kan man jo ikke gjøre før man er voksen nok til å forstå hva man begir seg ut på og ta et bevisst valg iforhold til dette.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Synd at du har vært utsatt for så mye press av familien din!

Personlig har jeg vært gjennom hele den protestenprosessen du beskriver.

Men jeg er kommet fram til at tradisjon også har verdi.

Jeg bar mitt barn til dåpen for å innlemme det i den kristendommen som Jesus viste som nestekjærlighet og inkludering.

Sats på Stålsett sin kirke og gi blaffen i trangsynte prester som likner mer på fariseerne og de skriftlærde enn på Jesus.