Hva er galt med disse mannfolka??

[SkjønnesteLinus i verden:-)]

Er alltid like forbauset når jeg leser alle disse innlegg om pappaene som ikke hjelper til i det hele tatt, bare fortsetter å leve unkarslivet.

Hva tenker de... eller tenker de ikke i det hele tatt??

 

Finnes det virkelig så mange av dem?

Jeg hadde klikka om mannen min hadde gjort det. Men samtidig var jeg aldri i tvil over at han ville helpe til så godt han kunne.

Hadde ikke mammaene en viss anelse hvordan det ville gå? Kjenner de ikke typene sine såpass godt? Eller er det slik hos de fleste at de kanskje ikke har vært sammen lenge nok til å kjenne hverandre såpass godt?

Synes egentlig at det er en fordel å først få barn når man har vært sammen en god stund. Mannen min og jeg hadde vært sammen i 6,5 før vi bestemte oss for å få barn. Vil gjerne føle meg trygg på saken. Det er jo ikke bare bare å få barn, selv om det hos mange kan føles sånn altså.

 

[Anonym bruker]

Det er nok desverre ikke så enkelt som det ser ut til at du tror:) Jeg har heldigvis en mann som deler 50/50 på alle oppgaver med meg, men så er vi godt voksne også

Da jeg fikk datteren min for 13år siden hadde jeg kjent pappan hennes i 7år, vi var gift og planla barnet godt, begge jobbet i barnehage.

Men etter fødselen oppdaget jeg etterhvert at han ikke hadde forstått konsekvensene av å få barn i det hele tatt. Han viste seg rett og slett å være umoden og egoistisk. Vi hadde mange runder og endte opp med skilsmisse etter noen år, desverre. Vi har heldigvis samarbeidet godt og hatt delt omsorg, han har etterhvert skjønt hva som kreves. Han er en mye mer aktiv ektemann i sitt nye ekteskap heldigvis:) Han sier idag at han måtte lære "the hard way".

[FanteGuri]

Det kan jo være at uansett hvor lenge man har vært sammen, så dukker det stadig opp nye situasjoner, som man ikke vet hvordan man vil reagere. Jeg og sambo har vært sammen i 7 år, og vi pratet mye om hvordan vi skulle dele oppgavene når vi fikk barn. Allikevel ble det ikke helt slik vi hadde snakket om, han klarer ikke å SE alt som skal gjøres. Jeg må ofte spørre om hjelp, og da får jeg hjelp. Jeg kunne også ønsket at han viste litt mer forståelse den første tiden da jeg var ei hormonbombe! Han hadde problem med å skjønne at det kanskje ikke var så rart, at jeg det ene sekundet gråt og i det neste lo.

[Mamman til M&E]

Glad jeg ikke har en slik mann! :-)