Hva skal jeg gjøre...? Litt utenomtema...

[Anonym bruker]

Jeg har en fantastisk samboer som jeg har vært sammen med i fire år. Problemet er ikke han, men sønnen hans. Inntil for et år siden, har jeg og hans sønn,som nå er snart 6 år, hatt et godt forhold. Men så ble jeg veldig deprimert etter en MA i uke 20, og siden har jeg bare ikke klart trynet av ham. Dette synes jeg er fryktelig trist, og skjemmes av disse vonde følelsene mine. Er så glad for at sambo har han bare annenhver langhelg, og likevel teller jeg dagene til han skal dra. Føler meg så slem.. Men det er snakk om en sinnsykt bortskjemt unge. Han respekterer verken meg eller sambo, noe som jeg ser er samboers feil. Guttens tanter/onkler og besteforeldre sier at han er frekk og bortskjemt, og det er godt å vite at jeg ikke er alene om å synes dette. Men saken er den at jeg føler meg så råtten... Det er jo sambo og hans eks som er skyld i hvordan ungen deres er, så det er fælt at dette ska gå utover ungen.. Har til og med foreslått at jeg og sambo kan flytte hver for oss, for å få forholdet vårt til å fungere igjen. Så kunne vi eventuelt ha flyttet sammen igjen når ungen hans har blitt større, og kanskje lært seg mer om hvordan man skal være, og ikke skal være.. Han er jo tross alt bare 6 år. Har jo ingen barn fra før, så jeg vet ikke helt hva det "normale" er. Har jobbet litt i barnehage, og synes 3 og 4-åringer er høfligere og viser mer respekt enn han. Vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette... Håper vel kanskje at noen her kan forstå hvordan jeg har det, og som kanskje har opplevd noe slikt selv..

 

Er nå gravid i uke 31, og gleder meg kjempemye til barnet kommer. Det gjør han som skal bli storebror også Og selv om han kanskje er borstkjemt, vil han nok bli en kjempegod storebror. Har innerst inne et lite håp om at forholdet til meg og samboers sønn skal bli bedre etter denne familieforøkelsen. Noen skjønner kanskje ikke hvorfor jeg fortsatt er sammen med mannen, men jeg elsker han veldig høyt, og er jo innerst inne glad i ungen hans.. Men dette er så vanskelig..

 

Vil gjerne høre hva dere tenker om dette. Kan godt forstå at de som står utenfor kan synes jeg er urettferdig, men dette er en helt forjævlig situasjon å være i...

[Tussa og Sofie]

Uff, det hørtes ikke ut som noen god situasjon nei!

Ikke lett å gi råd her. Men jeg lurer på hva som kom først her, fikk du problemer med han pga MA du hadde, eller er dette et problem som egentlig har ligget der hele veien og som bunner i hans mangel på oppdragelse?

 

Hvis dette ble utløst av MA så burde du kanskje fått litt hjelp til å sortere tankene dine. Hva er den egentlige årsaken. Og hvis dette ene og alene dreier seg om at gutten er som du sier respektløs og provoserende å ha rundt seg. Kanskje dere sammen kan snakke med noen som kan hjelpe med barneoppdragelse, for det finnes sikkert håp for å bedre hans oppførsel og dermed samlivet deres. Men klart din samboer må jo også erkjenne at dette er et problem for dere, eller er det bare du som føler det slik??

 

 

[Gjest]

Vanskelig sak - spesielt siden han er så lite hos dere, og det er derfor vanskelig å gjøre noe med.

 

Nå er jeg mann, så jeg skal trå varsomt. Men jeg har erfaring både fra skole og barnehage, barnevern og familievern, og min erfaring er at barna oppfører seg slik som foreldrene tillater det. Det er sikkert ikke dumt å kjenne etter - eller i hvert fall huske på - at man i svangerskapet er litt irrasjonell og ekstra følelsesladd. Ikke bare i forhold til frustrasjonen du føler overfor barnet, men også i forhold til den dårlige samvittigheten. Ikke vær så hard mot deg selv, ei heller ikke andre.

 

Tematikken rundt din kjærestes sønn er viktig å gripe tak i. Snakk om hva som er viktig for dere innen barneoppdragelse og se på hvordan dere vil ha det. Snakk gjerne også åpent om hvordan gutten har det hjemme hos mor, og hvordan dere vil ha det hos dere. Barn kan venne seg til ulike regler i ulike settinger. I 6 års-alderen burde han begynne å forstå det.

 

Jeg har selv 2 barn fra et tidligere forhold, som bor fast hos min kjære og meg. Jeg vet at min gravide kjære river seg i håret titt og ofte. Selv prøver jeg å gjøre det beste ut av det, gripe utfordringene etter hvert som de dukker opp, og så håper jeg at tingene holder i limingen til minsten er født. Det første året med all usikkerheten og de påfølgende med alle lignende utfordringer som man før var så frustrert overm det lærer man mye og erkjenner mye av. Jeg tror vi endrer litt syn på små gærninger når vi har våre egne som vi har fulgt fra starten. Det er jo egentlig bare små mennesker som skal lære å være mennesker. Det er det vår jobb å hjelpe dem i det, og hvert barn er ulikt og krever sitt.

 

Problemer du ser i dag er viktig. Stebarnet ditt er et resultat av sin far, sin mor og sitt nærmiljø. Det er viktig at dere er på nett når det kommer til barneoppdragelse. Hopp i debatten. Og ikke ha dårlig samvittighet, du vil jo bare det beste. Ta gjerne kontakt med et familievernkontor - der finnes det dyktige terapeuter som kan gi dere veiledning.

[Anonym bruker]

singnerer her jeg:) (på bleieskiftarbeiderne)

 

har du noen andre venniner som har barn i samme alder som du på en måte kan sammenlingne med? men en sek åring skal jo oppføre seg anderledes ( på en positiv måte) enn en 3-4 åring men det er mange 6 åringer som er i trassalderen men det gjelder vel å sette klare grenser og vær konsekvent:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Hadde vel ventet meg bra med refs for dette innlegget, så det var godt å lese det du hadde å si. Du har nok rett i at vi burde ta kontakt med et familievernkontor, det hadde vært godt å snakket med noen.

 

Takk atter en gang =)

[Anonym bruker]

Dette var ment som svar til det første svaret på innlegget. Ble noe tull her.

 

HI

[Anonym bruker]

Samboer ser ikke at han gjør noe galt, til tross for at menge i familien også ser dette. Han er veldig frekk borte på besøk, noe jeg synes blir direkte flaut av og til... Har prøvd å prate med sambo, for å få han til å forstå at han ikke kan behandle sønnen sin på den måten. For jeg tenker da på hvordan skal det bli når vi får felles barn? Vi kan jo ikke ha to barn som får to forskjellige oppdragelser?? Dette blir jo litt vanskelig når barna vil være sammen annenhver helg... Jeg har vel innerst inne litt angst for at denne gutten skal påvirke vårt barn. Jeg skal aldeles ikke bli noen streng nei-mamma, men hos barn mener jeg at man må sette grenser, og det gjør ikke sambo.

 

Dette er så sinnsykt vanskelig, og går jo selvfølgelig utover forholdet vårt...

[Anonym bruker]

HI

[Anonym bruker]

Flott og sakelig innlegg av Bleieskiftarbeiderne. Støtter den!

[Anonym bruker]

Har ingen venninner med så gamle barn nei. Er jo "bare" 21 selv.. Men samboers søster har en gutt på 6 år, og han virker utrolig voksen for alderen. Spør om lov til alt og sånt. Et skikkelig prakteksemplar! Mens samboers bror har en på 5, han er nesten på samme måte som samboers sønn. Ser jo hvorfor, og det er fordi samboer og bror er syykt like i hvordan dem behandler ungene. De gjør alt for dem. Hvis en unge blir bedt om å f.eks plukke opp noe fra gulvet, og ungen sier nei, gjør de det for dem! Jeg mener dette blir så feil... Har man sagt noe, må man kan stå for det også...