må dere også være "perfekte"?

[Anonym bruker]

sliter litt med det.. siden jeg er alene vil jeg gjerne vise hele verden at jeg er en superduper mamma som gjør alt "riktig"... aldri trøtt, klagete, sliten osv. er nesten litt for hyggelig med barnehage personalet og prøver å gjøre alt riktig og ha alt på "stell", selv ovenfor mine venninner. er så unødvendig, men føler jeg må veie opp for sønnen min siden jeg er både mor og far. viktigere med kjærlighet og tid en materlielle ting selvfølgelig, men er det noen andre som liksom må bevise for alt og alle at dere er flinke siden de er alene?

[Anonym bruker]

Sånn er jeg og,alt skal være perfekt..Jeg skal liksom bevise for hele verden at dette klarer jeg utmerket godt alene-og var det noen som tvilte på meg skal jeg jammen vise dem:pKjøper bare det beste av leker,klær,utstyr-ingen skal kunne si noe på noe her nei..

Men det er nok bare vi som er bevisst på det da..

 

[Anonym bruker]

uff.. dessverre kjenner jeg meg veldig igjen....

[Anonym bruker]

sånn var jeg også.. helt til jeg havna neddi den verste depresjonen.. til slutt kjente jeg at jeg ikke klarte mer, og da ramla alt sammen.. heldigvis klarte jeg å se det i tide til at jeg ringte mamman min som kunne ha snuppa.. plutselig en dag klarte jeg bare ikke å gå ut lengre.. men nå går det fint.. blitt mer gla i livet og setter pris på det jeg har..

 

rart med det, men husker den første perioden etter at snuppa kom som om alt dreide seg om det materielle og praktiske.. det er først nå når snuppa har blitt året at jeg kjenner jeg er skikkelig gla i henne.. og at hu er verdens nydeligste unge.. rart, men var så besatt av å være perfekt utad at jeg glemte alt annet.. ekkel tanke nå som har gjort meg overbevist om at jeg ikke skal ha flere barn.. jeg tør rett og slett ikke..

[:::) Frøken Velferdsrett]

sånn er jeg også. ikke pokker om noen skal kunne komme å si at min sønn ikke er heldig med livet sitt!

[Gjest marie-s]

He he val nå er jeg såpass perfekt at jeg faktisk tør å innrømme at jeg ikke er perfekt i det hele tatt. De i barnehagen vet jeg kan være glemsk, bli sint og være glad....altså et menneske. Og sønnen min har det veldig bra (veldig blid og god) og han er bare så stolt over å bruke klær som fetterene hans har brukt selv om han har noe nytt også. Jeg har bestemt meg for det at han må venne seg til at jeg ikke alltid er blid og fornøyd, men har dårlige dager også og kan være trist å lei selv om det ikke er så ofte. Men jeg snakker mye med han om det og gir han beskjed dersom jeg har en helt forferdelig dag, jeg er ikke heller lenger redd for å si til venner og familie at "usj i dag har jeg det ikke bra", men igjen så er det ikke så ofte det skjer.

 

En ting jeg liker å være perfekt med, er nok i forhold til jobben min, jeg må føle selv at jeg "fortjener" lønnen....ja også tellekantene i skapet da, men det er nå bare slik jeg er;-)

[Matja]

Oh-my-god!! Så utrooolig bra å lese at andre har det sånn også! Jeg sliter meg ut i dette tullet! Jeg ber ikke om hjelp en gang. Hvis foreldrene mine spør om de skal passe lille gull fordi jeg har sagt at jeg skal noe er det greit, men ikke ellers! Nå er hun bare 6 mnd, men regner med at jeg kommer til å bli enda verre!!

 

INGEN skal ta meg for NOE som helst!!

[Gjest]

jeg er litt sånn jeg å, vil gjerne bevise at alt går bra, men samtidig føler jeg at jeg er en veldig god mamma for sønnen min så det faller seg egentlig ganske naturlig at det blir bevist av seg selv at jeg er flink.. om det var mulig å forstå hva jeg mente?

[Leeloo76]

Overhode ikke, jeg bruker alt overskudd på datteren min, så får resten tas som det kommer. Jeg vil ikke venne henne til en livsstil vi ikke kan opprettholde. Hun får leker når det er bursdag/jul, prøver å ikke kjøpe så mye utenom enda (litt blir det jo , hun er for liten til å mase, sparer heller pengene til det kommer. Klær kjøpes på salg i en salig blanding, og huset er ikke alltid like ryddig.

 

Nå er det mulig vi flytter til Oslo så jeg kan finne meg en jobb, og da må vi bo MYE trangere enn nå. Hun skal få eget rom, så får jeg heller sove på stua, men skulle vi engang bli flere, og jeg fortsatt er alene med barna, må de dele rom. Jeg tror unger har godt av å lære at alle ikke kan ha det like "fint", men at det ikke betyr at man ikke kan ha det bra. Det viktigste er at hun føler seg elsket, at mor alltid har tid til henne, og jeg prøver å ha en buffer på konto slik at hun alltid skal kunne være med på helt vanlige ting/hobbyer. Hun vil ikke ha 200000 på konto når hun starter på skole, det er mulig hun må betale mye av førerkortet selv, men hun skal ikke ha vokst opp uten å få være som de andre (og i en viss alder er det det viktigste i verden, noen ganger betyr det å betale 1000 kr for en bukse, men det blir den ene buksa, ikke hele garderoben).

 

Hvis man spør en nesten hvilken som helst unge om hva de husker er det skjelden alle tingene de fikk, alle de fine klærne eller hvor stort rom de hadde. Jeg kommer aldri til å bli perfekt, men jeg kommer alltid til å være den perfekte mamma'n for mitt barn.

[Anonym bruker]

Huff, jeg håper ikke exen til mannen min tenkte sånn når hun var alene... Da ville hun jo slite seg ut bare på å være "perfekt":/

Kjære dere jenter som er alene: konsentrer dere om å gi kjærlighet og omsorg, og ikke slit dere ut med å være perfekte for alle andre!! Det er ingen skam å be om hjelp og barnepass, det er ingen skam å arve klær (det gjør min lille også, og vi har god inntekt). Det barnet trenger er en mamma som har tid og overskudd, ikke en som sliter seg ut med å tilfredsstille barnehagepersonalet og naboen!

 

Sterkest er den som kan vise svakhet vet dere:))

 

God klem til alle som er alene med ungen(e) sine!!

[M by M]

Jeg er også slik. Skal lager sunn god middag, helt fra bunnen av hver dag, alltid flotte matpakker, klær, rent hus, være sosial, super-mamma osv osv.... Ble slik etter at eksen krititserte meg for absolutt alt som person og som mamma også ble jeg alene og ble enda mer obs på alt han kritiserte og derfor begynte jeg å prøve å ikke gjøre en eneste "feil". I dag henger det bare igjen hos meg. Hender jeg gjør små tester; f.eks hva som skjer om jeg bare sender med en skive gulost til jenta mi i barnehagen. Det skjer jo ingenting. Også slapper jeg av litt igjen. Merkelige greier....

[tonebf]

joa kjenner meg igjen i det HI skriver....

[Winterlady]

He he, nei kan vel ikke si det. Passer på at det er nogenlunde ryddig og rent, at vi har rene klær, spiser mye sunn mat osv. Men det hender ofte oppvasken får stå til dagen etter, at det blir middagsglass 1 eller max 2 dager pr uke, at rene klær blir liggende noen dager før de ryddes inn i skapet osv.

Føler meg som en god mor, men har ingen intensjoner om å bli perfekt. Hvis noen skulle ha problemer med det får det være deres problem .

[så var vi 4]

Jeg orker ikke å være perfekt i alt. Gutten får mat, klær, lekene og utstyret han trenger og kjærlighet nok for en hel ungeflokk, så kan det heller være litt rotete hjemme. Og ikke trenger jeg å være både mamma og pappa for han for han har en pappa. Trygghet, stabilitet, kjærlighet og et periodevis rotete hjem holder i massevis

[ukjent]

Nei,men jeg har mine kjepphester. Nøye med at alt skal være i orden i forhold til barnehagen. Opptatt av lage sunn mat og ha tid mye tid med sønnen min. Driter i det matrielle. Sønnen min har arva mye leker og klær,dessuten kan det meste handles på loppis. Små barn bryr seg ikke om hvilke leker de har og om skjorta har merke eller ikke.

[Singelmamma og banden]

Selvsagt må jeg det ;-)! Det er ellers blitt viktigere for hvert barn.... :-/ Så mindre tid og mer perfekt - men dette er ikke bare for de som er alene, stemmer godt på mange andre også - har vel noe med samfunnets holdning å gjøre. Så nå skal jeg gå av nettet og vaske ned hele huset så det skinner... ;-) Ungene stiller perfekt på skole og bhg i morgen, og med ferdig strøkne skjorter ;-)

[Anonym bruker]

Jeg er helt perfekt, er alene med to gutter. Jeg er ALDRI trøtt...selvom den yngste vil ha pupp hver annen time gjennom natten - noe han har fått i 8 mnd nå...og den eldste står opp kl 6... De har alltid rene klær, velstelte, høflige..., jeg avlyser aldri noe...selvom jeg kunne tenkt meg et par timer på øyet på dagen når barna sover... huset er rent og pent, . etc etc... Ser det er mange av oss ...hehe

[Gjest LindeOgWill]

Jeg var det, helt til jeg fant ut at det holdt å bare være meg. Jeg har nok med å bare være mor og far, fulltidsstudent, venn, datter og kjæreste. Om jeg skulle gjort alt jeg gjør perfekt hadde jeg blitt tullete. Jeg gjør det over gjennomsnittlig bra nok føler jeg, og det er mer enn bra nok. Dessuten har jeg mye mere energi til overs nå når jeg gjør ting "bare" bra nok. Jeg vet jeg er en god mor, flink til å passe på at sønnen min ikke føler seg rar fordi han ikke har noen pappa, jeg gjør det godt på skoen, har et ryddig hjem (med skjulte hybelkaniner), er en pålitelig datter, kjæreste og venn og sørger for at vi spiser sundt nok. Men jeg blir sint noen ganger, gir meg selv tid til å sove om jeg trenger det, overser husarbeidet om jeg har lekser å gjøre, lar lillegutt få viljen sin litt for ofte og blir oppgitt fordi jeg er sliten noen ganger. Jeg er bare et menneske med to armer, døgnet mitt er bare på 24 timer, og jeg kan ikke rekke å perfeksjonere alt, alltid. Jeg vet jeg er bra nok, og det holder. Men all ære til dere som klarer det.