Tror forholdet er over dessverre...

[Anonym bruker]

Har vært sammens med min mann i snart 9 år, ikke får man en klem lenger og kyss og sex har vi ikke hatt på minst 6 måneder.

Når jeg er sammens med andre menn og de får meg til og le og at jeg får oppmerksomhet så føler jeg meg levende.

Ungene har jeg spurt om hvem de evnt ønsker bo hos og de vil bare bo hos meg ikke pappa i det hele tatt.

 

Har også spurt min mann hvorfor vi bor i lag lenger og hvorfor vi ikke flytter fra hverandre, ser liksom ikke vits i og fortsette forholdet når det ikke er noe kjærlighet og romantikk og han bare setter krav til meg hva han skal og ikke skal.

 

Ikke kan han fortelle meg hvorfor han vil fortsette og bo sammens med meg og ungene heller og visst han hadde elsket oss så masse så hadde han vel klart og fått det frem og tatt seg kraftig sammen?

 

Familierådgivning er ikke den store vitsen i, har vært der noen ganger og han sier bare ja ja til det meste om hva han kan bidra med.

 

Tror ikke det blir noen lettvindt løsning og være alene med ungene, men da slipper jeg og bo sammens med en mann som bare kommer med krav om hva slags avtaler og fester han skal på, da kan han gjøre akkurat hva han vil etter min mening.

 

Selvsagt trist for ungene om han ikke kommer til og ta kontakt med ungene sine, men det er jo ikke noe jeg kan tvinge han til heller.

 

Hva syns dere jeg skal gjøre? Vil i alle fall ikke ha det slik frem til ungene er flyttet ut fra redet det er sikkert.

 

Vet at det er mitt valg til syvende og sist.

[Anonym bruker]

Det høres ikke ut som du har det særlig godt i forholdet ditt, dere har opplevd mye sammen i løpet av de 9 årene dere har vært sammen og har også fått to flotte barn. Dersom din mann ikke klarer å fortelle deg hvorfor han ønsker å bo sammen med deg, bør han vel kanskje reflektere litt over hva han ønsker med forholdet sitt ?

 

Du sier dere har gått til familierådgivning flere ganger, men uten hell. Vel, dere har i det minste prøvd, ingen kan komme å si noe annet. Det er heller ingen vits å dvele et forhold i hjel i det uendelige bare pga. barna, jeg er av oppfatning av at når foreldrene selv ikke har det bra bør de heller ikke være i forholdet for enhver pris...

 

Høres ut som barna deres er gamle nok til å ha gjort seg opp noen meninger omkring denne situasjonen. Hvor gamle er de blitt ?

Dersom du føler at det å gå ut av forholdet er til det beste for deg selv og barna, syns jeg du skal lytte til følelsene dine. Dette er nok sikkert ikke en følelse du bare våknet opp med for en ukes tid siden.

 

Ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Først vil jeg si at dette høres nøyaktig ut som jeg kunne skrevet det for fem år siden. Klin likt. Jeg valgte å gå ut av forholdet. Det ble absolutt ingen lettvint løsning og jeg kan love deg at da ble min man handlekraftig, men bare når det gjaldt å gjøre ting vanskelig. Men nå lever jeg i et forhold der ting er som de skal være mellom meg og min kjære, og jeg angrer ikke ett sekund. Man lever bare en gang.

 

Men, så er det et stort men... Du har allerede gjort en gedigen feil i forhold til barna. Du har bedt dem om å velge side. Det må de få slippe. De må slippe å delta i diskusjonen rundt bruddet i det hele tatt. De avgjørelsene er det de voksne som skal ta, barna må slippe å velge. Og de skal i allefall slippe å diskutere det meg sin mor, uten pappa til stede. Uansett hva du velger nå må du passe på å ha barnas beste i fokus. Løsningen som blir valgt i forhold til omsorg og samvær må preges av barnas rett til god kontakt med far, ikke ditt behov for hevn! Nå er loven endret slik at alle med mindreårige barn må gjennom megling før brudd, det er nok en god ting.

 

Lykke til!