Blir smårar av min sutrete 2-åring

[Makka Pakka]

Hva skal jeg gjøre? Har ei jente på 2 år og hun er min lille solstråle.. Men er også VELDIG god til å sutre. Hun har en liten bror på bare 6 mnd. Når jeg er alene med begge ungene så er det så utrolig slitsomt når hun slår over på sutre-modusen. Jeg gjør alt jeg kan for at hun ikke skal være sjalu og tror ikke det er det som plager henne., mer at det er en vane hun har lagt seg til. Hele ettermiddagen og kvelden småsutrer hun, protesterer på det meste og ingenting er bra nok. Etter at hun har lagt seg ligger hun å småsutrer/gråter i minst en time før hun sovner. Heldigvis er det ikke slik hver kveld, men i dag så fikk hun (altfor) mye kjeft av meg fordi hun holdt på slik og jeg er nokså sliten for tida. Det gjrø meg sprø til tider. Vi koser masse, hun får nok søvn og masse oppmerksomhet. Prøver å ignorere sutringa og rose henne når hun ikke gjør det, men det har foreløpig ikke hatt noe effekt. Noen gode råd eller bare noen trøstens ord?? Andre som har det slik kanskje? Har lest en plass at dette er typisk jente-adferd så håper at broren styrer unna...

[L@boline]

Velkommen inn i toårstrassens verden :-) Her går det ikke så mye i sutring men i hyppige raseriutbrudd når man gjør noe som er helt "feil". Men unger har forskjellig lynne, og reagerer vel forskjellig. Tror de fleste toåringer har ett eller annet som sliter på foreldrene, og selv om det kan være frustrerende så må man bare akseptere at de er som de er. Fortsett å vise masse kjærlighet og oppmerksomhet så går ting seg til.

 

Lykke til :-)

[Ametyst]

Vel... Vi har en gutt på 2,5 år. I dag har han drevet meg til tårene mange ganger. Føler jeg blir tussete. Han babler ustoppelig på en som regel sytete måte (og trassig). Gode råd mottas med stor takk!!

[Expat]

Vel, allerførst så har dette sikkert ikke noe med lillebror å gjøre. Hun får bare oppmerksomhet når hun sutrer. Vi sliter også med dette, av og til er det kjempeslitsomt, og her er ingen lillebror/søs... Det som virker hos oss er å la henne gjøre en del ting sjøl, og en del ting som er litt på kanten av det som hun kan (som å "ta oppvasken", hun "vasker opp" plastikk-koppestellet sitt), hun får vaske huset, "rydde" i skuffene, etc. Alt hun kan mestre og få til er gøy. Og når hun sutrer så får hun ofte en utfordring, eller av og til må hun bare ha sutten og en goood klem. Og, vi har fått et økt søvnbehov i hendene. Hun sover nå 2t på dagen, 11 på natten.

[alvis]

Jeg har en gutt på 2 år og 4 mnd og han er også flink til å sutre. Han fikk en lillebror for 1 måned siden og noen dager blir det bare for mye for meg. En baby som skriker og en liten gutt som sutrer.

Det værste er at jeg ikke førstår hva han sier fordi han sutrer sån. Nå har jeg begynt å si at han må snakke sån at jeg førstår ellers kan jeg ikke hjelpe. Det har hjelpt en del. Han klarer nå å "ta seg sammen" og spørr på en grei måte.

Ellers prøver jeg å ignorere sutringen og gi ham positiv opperksomhet da han ikke gjør det. Jeg prøver også at ikke kjefte så mye siden det blir bare værre av kjefting. Men det er ikke lett. Godt å se at jeg ikke er alene:)

[Ametyst]

Det med å gi ham mer utfordringer og ros skal vi prøve. Han er jo flink. Det er ikke det, men det utarter slik. Det holder ikke å få lov til å være med å vaske gulvet. Kluten skal vris opp i et sånt tenpo at vi har et svømmebasseng til slutt.

 

Nå har vi drevet ekstrem grensesetting der vi reagerer på den minste lille sutring (av den ikke nødvendige typen) og det har fungert.

 

Nå skal jeg tenke gjennom hvilke oppgaver vi kan la ham utføre uten at det blir katastrofer og se om det fungerer.

 

[Sophie juli 2005]

he he kjenner igjen den der ja :-) lillegull her i huset er ekstremt flink til å bruke sutring for å få viljen sin. ting som har vist seg å funke her er å

 

- si tydelig fra at det ikke er lov å sutre/gråte for å få ting og forklare hvordan ting henger sammen

- la henne få velge mellom to alternativer som er rimelige for begge parter, da føler hun at hun er med å bestemme og det liker hun

- forhandling a la "vi kan se en episode elias hvis du spiser grøten din" eller "det blir ikke elias hvis du ikke slutter å hive rosiner veggimellom", da kan hun på en måte velge litt selv

 

de små er jo veldig forskjellige, men ser her at det fort sklir ut dersom det ikke er tydelige grenser.

 

men av og til er det bare masse kos som hjelper, og det kan jo være fint for alle mann :-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har sett dette utenfra. Og jeg er sikker på at ungen sutret masse fordi:

1) For lite foreldrekontakt. Fulldagsplass i barnehage. Utslitt når hun kom hjem. Det kunne ha vært en ide å hatt henne litt mer hjemme.

2) Hun fikk det som hun ville med sutringa. Oppmerksomhet.

 

Det viktigste var vel at hun faktisk fikk oppmerksomhet og kos da. Nå er hun større og sutrer mindre.

 

Men hun bruker skriking for å få det som hun vil i lek med de andre ungene i gata, og jeg er usikker på hvor positivt det vil være for henne i fremtiden (om hun fortsetter med det).

[Anonym bruker]

Jeg sier rett og slett: Du må si med ordene dine hva det er du vil. mamma skjønner ikke sånn stemme. Og hvis hun hyler fordi hun plages med noe sier jeg: Du må spørre om vi kan hjelpe deg.

Hun suttrer nesten ikke lenger, men sier med sin søte stemme"mamma hjelpe?" "Kan jeg låne?" og lignende. Har hjulpet veldig. Raserianfall overser jeg totalt. Da går det veldig fort over (blir så lattermild av at hun på sekunder forvandles til et aggresivt monster)