Niesen min er så ufordragelig! (utenfor tema)

[Anonym bruker]

Hun har akkurat fylt seks og er bare ekkel. Det er jo ikke hennes skyld, men foreldrene. Stebroren min og hans ekskjæreste er mest opptatt av å bli likt av sin egen datteren og evner ikke å sette grenser. Tenk hvis mor blir mer populær enn far??!!

 

Det er vel noe med alderen også, men det må vel gå an å lære barne sine vanlig folkeskikk som å hilse, takke og si hadet?

 

Jeg prøver å påvirke jenta til å være hyggelig også, uten å virke belærende. Men synes det blir vanskelig når foreldrene ikke oppmuntrer til det samme. De bare varter opp og diller og daller...

 

Ekkel unge!

[Anonym bruker]

Uff,så kjipt. Det er så vanskelig med barn som ikke blir ordentlig oppdratt av foreldrene - men når jeg har sånne barn på besøk, så pleier jeg å blåse i foreldrenes oppførsel, og si i fra hvis de gjør noe som jeg mener er utenfor grensene (i alle fall der det berører mine ting/min familie). Noe mer får man liksom ikke gjort, men man får i alle fall demonstrert - også overfor foreldrene - at det er regler for hvordan man skal oppføre seg her i verden.

 

Så en artikkel om gutter i Kina her forleden - pga ettbarnpolitikken blir de noen forferelige og ufyselig bortskjemte små drittunger. Det som skjer når dekommer ut i arbeidslivet og blir voksne, er at de ikke klarer å innordne seg, slutter med en gang de møter motgang osv. Foreldrene gjor dem altså en real bjørnetjeneste ved å ikke sette grenser og lære ansvar.

 

Det kan høres ut som den unge damen går en litt stri fremtid imøte...men forhåpentligvis får hun brynt seg litt på skolen!

[*Vetlis*]

Jeg har en sønn på 5år, som på ingen måte er skjemt bort, for jeg har ikke behov for å være snillest osv. Men når det er sagt tar jeg gjerne i mot tips på hvordan jeg skal få han til å hilse og å si hadet!

Det er noe de plutselig kan få for seg... De skal ikke si det. Å jo mer du prøver jo værre blir det! Det er en ufyselig følelse... Å jeg har snakket med han, lokket han, truet han med å ta fra han goder osv.. ingenting hjelper!

 

Så om du vet åssen du får avvendt barn med den oppførselen, setter jeg stor pris på om du skriver det i en egen tråd til Vetlis :-)

[Anonym bruker]

En 6 åring er ikke det enkleste nei..... De har mange egne meninger, og er i ferd med å prøve ut den ene og den andre formen for oppførsel for å se hvordan omverdenen reagerer. Jo tryggere de er, jo mer tør de å reagere med "inkorrekt" oppførsel, som vi kanskje vil kalle det. Derfor vil en ofte se at hvis foreldrene er i nærheten, jo mer tør de! De føler seg trygg, og vet enten at "foreldrene mine reagerer ikke lenger på dette, så jeg kan gjøre som jeg vil". Eller "nå har foreldrene mine snakket nok med disse folka, nå vil jeg ha oppmerksomheten".De er ikke ondsinnet eller ekle, de bare velger den metoden de synes funker best på det de vil oppnå..... Eller.....de vet rett og slett ikke bedre, for de har ikke fått veiledning på det. Finnes sikkert flere alternativ. Har selv opplevd dette gang på gang i barnehagen. Ikke alle foreldre er obs på at de burde gi barna veiledning på dette. Det er jo så mye en skal passe på å gi barna.... Ikke alle ser nytten av det heller, ikke før barna blir eldre, og de blir flau over dem. Men da er det oftest for sent.

Mitt råd.....tja.....en må bare fortsette å veilede dem på dette, og gjenta gang på gang hva som er "sosialt akseptert oppførsel", det vi mener er riktig å gjøre. Men å tvinge, og bruke pekefingeren og rynkete øyebryn mot dem, kjefte.....hjelper svært lite!!! De må ønske å gjøre det hvis det skal etableres som en varig oppførsel. Appeler til empatien deres (bruk MUNTER stemme hele tiden!): "Vil du ikke vinke til tante? Hun blir sikkert veldig glad hvis du gjør det." Hvis barnet ikke vil, så sier du feks "nei, vel. Helt greit det. Vi skal slutte å mase på deg om å gjøre det. Vi har bestemt oss for at du skal få lov til å begynne med dette når du selv har lyst. Det er jo du som bestemmer om du vil gjøre noen glad (ikke føy til "eller lei seg"!). Du må gi inntrykk av at du har tro på at barnet er et godt menneske. Si det gjerne høyt også! "Jeg vet du er en snill pike/gutt, så bare gjør det når du føler det er greit. Når barna oppdager at foreldrene ikke bryr seg om det lenger, så hender det seg rett og best som det er at de ikke bryr seg med å protestere lenger, og gir etter. Dette kan ta TID altså! Det skjer ikke første uken, og kanskje ikke første måneden. Og hvis det skjer: ikke gjør noe stort nummer av at dere blir glad (da kan de bli litt ille berørt, og slutter kanskje igjen). Gi barnet et smil, og gjerne en klapp på skulderen. Kanskje blir barnet litt beklemt og gir det surlippa tilbake, men ikke gjør noe mer, bare gå og begynn på ett eller annet på kjøkkenet eller noe sånt. Barnet vet at du likte det du så, og selv om barnet kanskje ikke viser det, så ble detmed stor sannsynlighet glad for smilet og hånden på skulderen :-)

Det finnes sikkert andre løsninger også.Og ikke alle løsninger virker på alle barn. De er jo så ulike. Dette er bare et forslag som jeg ser virker ofte. Men det viktigste tror jeg er å vise barnet at du har tro på det, og at du ikke synes at barnet er "håpløs" eller slemt.

 

Lykke til :-)

 

Hilsen mor til en 6 åring