Kjemi med barn.. stemmer ikke alltid bare fordi de er barn..

[Anonym bruker]

Det er med barn som med alle mennesker. Noen har du kjemi med fra første stund, andre kan man like mer og mer over tid, og noen kommer du aldri overens med.

Bare spør en hvilken som helst barnehagetante f.eks. De vil kvie seg litt for å innrømme det, men de har alle "favoritter" blant barna i barnehagen. Noen barn har en væremåte og en oppdragelse som man bare ikke klarer å like. Selvfølgelig vet man at det ikke er barnas feil, vi er alle født med ulike personligheter.

Det er ikke selvskrevent at man blir GLAD i alle barn som man omgås mye og over tid. Det har mye med kjemi å gjøre.

Man kan være "uheldig" å få et stebarn man ikke har spesielt god kjemi med. Eller man kan bli kjempeglad i stebarnet sitt og se på det som sitt eget. Begge deler er vel like normalt??

Som jeg skrev innledningsvis, barn er som alle oss andre. De er små mennesker med ulike personligheter, noen er flinke og nydelige, andre er ufordragelige og ekle.

Jeg kommer aldri til å bli GLAD i stebarnet mitt, og han kommer ikke til å bli glad i meg heller. Kjemien er ikke der overhode. Min plikt er å sørge for at han har det bra når han er hos oss, og behandle han som en del av familien. Noe jeg gjør.

Jeg kjøper ting til han, leser for han, lager mat til han, går turer med han, leker med han, etc etc.

Men det føles mest som om samboeren min har en perifer lillebror på besøk 2 ganger i måneden.

 

[Anonym bruker]

Har vi gått inn i et slikt forhold skylder vi disse barna å prøve.Prøve å se det positive i de, og aldri gi opp.

 

Gir vi opp,og innfinner oss med at vi aldri kommer overens med våre stebarn er det eneste alternative å flyttet ut.De har ikke bedt om oss i livet deres, men vi har hatt det valget - og vi valgte dem med på kjøpet. Det tenker iallefall hver gang mitt stebarn går meg litt på nervene,og da innser jeg at det er mitt problem ikke hennes.

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Dette er helt sant!

Jeg har en stesønn som ikke er noe særlig grei type. Han er 12 år, han har mobbet en del på skolen, dvs ikke direkte mobbet, men han er sånn alltid litt på kanten og ikke spesiellt snill med mot andre. Ting han sier og gjør mot kameratene sin når de er på leking her hos oss, ryster meg av og til, andre ganger tenker jeg bare fy søren duu er temmelig usympatisk. Ting han sier og gjør og hvordan han ser på andre mennesker, han har alltid vært sånn.

Faren er ikke sånn, ville absolutt si at min mann virkelig har evenen til empati og er behagelig og snill mot de fleste mennesker. Jeg kjenner ikke til barnets mor så veldig godt, men i forbindelse med omsorgen av barnet er jeg heller lite beeistret, og jeg er også lite begesitert for hvordan hun har behandlet min mann når det gjelder samvær. Jeg synest hun er manipulerende og ikke noe særlig, og jeg kan godt se at gutten sannsynlig vis har det fra henne.

Hvordan han kan sitte å bygge opp en kompis, gi ros, og e og få vedkommende til å føle seg konfotabel, og like etterpå drite han ut.

 

Jeg forstår jo at det er mange som mener at jeg ikke burde ha involvert meg med hans far, fordi han selv er så ufordragelig, men jeg ser ikke at det skulle ha så stor positiv effekt på dettte barnet. Jeg også er med på å lage mat, kjøpe klær,gjøre ting og spille spill, gå tur og dra på ferie.

 

Denne gutten ville vært like usympatisk om jeg var her eller ikke.