Blir redd meg selv!

[Anonym bruker]

Da jeg var på barsel slet jeg sånn med ammingen at jeg fikk ikke slappet av i det hele tatt. var amming og besøk hele dagen. så da je gkom hjem og lillegull gråt og jeg ikke fikk til amminga så kunne jeg rope til henne! Ble litt sånn vilde på hotell cæsar. en gang løftet jeg henne ganske så fort opp av senga i sinne. har ikke skjedd siden og nå er hun to mnder, men har fortsatt veldig dårlig samvittighet for disse episodene. vil bare legge til at jeg er alene også. er det flere som føler de har vært på nippet til å miste kontrollen?

[Anonym bruker]

du er dessverre ikke alene:/

[Guttemamma til tusen :)]

du er ikke alene om dette nei!

 

det er tøft å være småbarnsmor!

Av og til skrek lillegull så intenst at jeg holdt på å klikke, og hadde bare lyst å rope tilbake å be han holde kjeft! (akkurat som om det ville hjelpe) ;o)

 

Jeg husker ei gang han nærmest hadde skreket i et i to timer.. ikke ville han ha pupp, ikke kos, sang, legging, bading..u name it (han var nok overtrøtt)

da husker jeg at jeg var så innmari sinna inni meg, var så lei av den grininga, at jeg stappa sutten inn i munnen hans og la han i senga. sa at han bare fikk ligge der da, så masjerte jeg ut av rommet.

Det som skjedde var at lillegutt faktisk sovna!! Men jeg hadde så dårlig samvittighet at jeg tok han opp igjen og lot han sove i armene mine mens jeg gråt og sang alle sangene jeg kunne )

 

nå i ettertid ler jeg jo av det.. at jeg kunne tenke så irrasjonelt??

men tror det er sammenhengen av mangel på søvd, og følelsen av utillstrekkelighet! Når dette blandes med intens grining, så tror jeg det går til hodet på oss til slutt!

 

det jeg begynte med etter denne episoden var at hvis jeg kjente den "ekle følelsen" kom snikende, så la jeg gullet ifra meg, så gikk jeg ut av rommet. det hjalp veldig, og jeg følte at jeg fikk samla meg for å gå tilbake igjen med friskt mot:o)

[Bibi m/2 nå (",)]

Jeg vet hvor tøft det kan være og være alene med små, og kjenner til den følelsen av rasende følelsen, men heldigvis er jo så utrolig glad i de små at men klarer og kontrollere følelsene.

 

Men det er ikke kjekt og bli så utrolig sinna på noe så smått og uforsvarsløst, man føler seg råtten for å blitt så sint....

 

Det er ikke gøy og desverre normalt...