Når oppdraglesen svikter...

[Anonym bruker]

Jeg er sikker på at alle ønsker jeg snille og greie unger som er flinke til å høre etter og hjelpe til og som viser respekt for foreldrene sine og andre. Hvorfor blir ikke alle unger slik?

 

Jeg er gjennom jobben min stadig i kontakt med barnefamilier som "er på sliter'n". De har unger lyver, håner foreldrene (og de fleste andre voksne), stjeler, terroriserer nærmiljøet, skaper mistrivsel og redsel i klassen sin på skolen til tross for iherdig jobb fra folk utenfor for familien som strengt tatt ikke har ansvaret for oppdragelsen.

 

I slike tilfeller får barnehage og skole (eventuelt BUP eller barnevernet) skylden for at ting går galt til tross for at det er der barna møter trygge, forutsigbare og tydelige voksne som viser omsorg og setter grenser.

 

Men hvorfor skjer dette? Hvorfor havner enkelte familier så innmari ut på glattisen? Hvorfor blir enkelte kriminelle eller voldelige på barneskolen mens andre ikke? Handler det bare om oppdragelse? Og ikke minst; hvorfor er vi så snar med å legge skylda på instanser utefor hjemmet?

[blond]

Og hvorfor stiller du så store og vanskelige spørsmål?

[mamma1980]

Til deg Anynom :

 

helt sant... hvorfor ? men hva ? det er vanskelig spørsmål..

hmmmm...

 

vet ikke ... er ikke lett å svare på dette... må tenke endel på dette....om jeg kommer på noe hehe

[børdi]

Kanskje det rett og slett ikke er noens skyld???

Noen barn , trenger mer grensesetting enn andre, og mer fokus på enkelte ting enn andre.

Noe kan komme av div," psykiske problemer", som kan komme av f eks, traumer av div sort,(dødsfall, misbruk,sykdom osv)++, foreldrenes samlivsbrudd, mobbing, mestringsproblemer, skrivevansker, problemer med syn, hørsel som igjen utløser frustrasjon.,.+++++

Det er mange årsaker til at barn oppfører seg som de gjør,

noen ganger kan det skyldes foreldrene, andre ganger ikke.

 

vi alle takler og mestrer ting på ¨forskjellig måte, og barn er ikke A4 de heller...

 

[Anonym bruker]

Har selv flere barn og vet at barn er forskjellige. Ene jenta mi (midterste barnet) trenger veldig klare grenser og mer forutsigbarhet enn de to andre. Så må man tilpasse seg det, da. Trenger hun mer så får hun mer. Det er min jobb som mor (sammen med far) å sørge for oppdragelsen, og den må tilpasses barnet...

 

Det finnes masse barn som klarer seg fint gjennom livet tross forskjellige utfordringer nettopp fordi de har foreldre som vet og skjønner hva barna trenger. Men det krever en ekstra innsats, ikke sant? Og den ekstra innsatsen tror jeg en del foreldre ikke gidder å legge i. De bare håper at adferdsproblemene (uansett årsak) forsvinner når barna blir litt mer modne...

 

Jeg skal ikke prøve å svare på spørsmålet til HI her. Det er for stor, tror jeg. Men at foreldre svikter (særlig når de skjønner at jobben med å "snu" blir krevende) er jeg ikke i tvil om. Ikke alle. Langt i fra. Men for mange...

 

[børdi]

Ja men det er den prosenten av barn som tross for foreldrenes innsats, alikevel sliter..

Og man har og de tilfellene, der man ikke alltid forstår hva som er gale, og gjør en ekstra innsats i forhold til adferden, men er ikke alltid like lett å vite at det kan være noe bak...

Vet også endel om å a en som trenger mye ekstra oppfølging og forutsigbarhet, og klart man tilpasser seg det, og gir henne det hun trenger.

Men om det er nok, vil bare tiden vise.

Og vi har i alle fall lagt oss i selen for henne, det kan ikke noen komme å si noe på...

 

[mamma1980]

helt sant børdi sant det du sier.

[Anonym bruker]

Jeg er overbevist om at der foreldre legger i masse innsats, gjør sitt beste og aldri lar barnet glemme at de er glade i dem... Ja de barna går det noenlunde greit med til slutt uansett. Barn med trygge, stabile voksne rundt seg, voksne som bryr seg og som krever litt i tillegg går det godt med i 999 av 1000 tilfeller (veeeldig vitenskapeelige tall her... he he).

[Anonym bruker]

selv om barn som lever i trygghet kan bli drittunger når dem blir store....

 

jeg har ikke vært den snilleste ungen selv om jeg hadde en fin oppvekst !!

 

i min ungdomstid var jeg på fylla, ravte i gatene, bannet til foreldrene mine, gapte til dem kalte dem hore og greier....

 

hvorfor ble jeg slik da ? jeg hadde jo en god barndom med fantastiske foreldre. var o ute som alle andre ungdom ?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri tolerert at barnet mitt hadde bannet til meg og kalt meg hore. Så ufyselig... Det er grenser for hva man skal finne seg i. Man er ikke et godt forbilde for barna sine hvis man finner seg i slikt. Så fantastiske foreldre...? Ikke vet jeg, du... Uansett; de fleste skal vel gjennom et slags ungdomsopprør eller løsrivelsesperiode. Det er bare naturlig.

[mamma1980]

ja det tror jeg også for det er jo noe av hele puberteten det...

om ikke vi foreldre liker det så er det nå sånn da........

 

nei skjønner deg der med at man ikke er et så godt forbilde om man finner seg i slikt på en måte MEN (fet skrift) hva skal foreldre gjøre om en gutt elelr jente på 15 banner, skriker, slår dører og greier?

 

å ta tak i barnet å klaske til det er jo IKKE bra heller ikke å gape tilbake heller eller riste det liksom litt. (noe jeg har lært her på forumet )

ikke lett å gjøre noe med bare snakking til en 15 åring, man må mest bare la den fasen rase fra seg eller .... ?

[Maud]

Mitt inntrykk er snarere enn at omverdenen er rask til å påstå at det er foreldrenes skyld. Når foreldrene blir møtt med dette, leter de etter noen andre å skylde på. Ingen av delene er særlig konstruktive og mens kampen mellom de voksne pågår, så øker barnets problemer.

 

Noen barn er født "vanskeligere" enn andre, det er faktisk påvist gjennom studier av barns medfødte temperament. Noen barn får ikke det de trenger av foreldrene sine, enten fordi foreldrene ikke klarer å gi barnet det det trenger eller fordi barnet er særlig krevende. Noen barn har dessverre foreldre med psyksiske problemer, foreldre med rusproblemer eller foreldre som har for mye annet å tenke på slik at barnet nedprioriteres.

 

Noen barn klarer seg uansett hvilke betingelser de utsettes for. I stedet for å tenke at dette "burde" alle gjøre, mener jeg at hele apparatet må trekke sammen når problemene først viser seg. Foreldre med barn med vansker må møtes med hjelp, ikke bebreidelser. Alle foreldre ønsker i utgangspunktet sine barns beste, men det er ikke alltid de ser hva som faktisk er barnets beste eller de klarer å gi det barnet trenger. Da må andre fylle på og hjelpe foreldrene.

 

Dere som anklager foreldre, er kanskje så heldige at dere har "snille" barn, mange av dere har ikke store barn selv og har ennå ikke møtt motgang. Jeg synes uansett at man ikke skal være så rask til å si at "hvis - så" og "kan de ikke bare...". Ikke alt er like enkelt som det ser ut til fra utsiden!

[børdi]

KLAPP KLAPP KLAPP til maud:-)

 

Den signerer jeg...:-)

[mamma1980]

kjempebra helt sant det Maud