Mannfolk, graviditet og UL

[Anonym bruker]

Jeg har et godt forhold til samboeren min, men jeg skjønner meg ikke helt på han om dagen. Vi har begge passert 30, ønsker oss barn og har et godt forhold til familie/svigerforeldre. Han er kjempefornøyd med at jeg er gravid, men

 

Han vil ikke fortelle familien sin at vi venter barn . Det får de finne ut av sjøl selv om de nesten aldri ser meg. (Helt ok at foreldre, søsken tanter, onkle, søskenbarn etc på min side vet det)

 

Han vil gjerne være med på ultralyd, men noe bilde av barnet i magen, det vil han ikke ha.

 

Han er veldig opptatt av pappapermisjonen. Den vil han ha, men ikke et sekund mer. (Greit for meg, jeg kan gjerne ta resten).

 

Er det noen som kjenner seg igjen, eller er det bare mannen min?

[Anonym bruker]

Sorry for å si dette, men heldigvis har ikke jeg det sånn!!!

[Anonym bruker]

Hei. Hvis det er noen trøst så er min mann omtrent like sær. Særlig når det gjelder det å fortelle det til folk, men det har blitt litt bedre etterhvert.

[Anonym bruker]

Har det ikke sånn nei.

Første som slår meg er om han har et anstrengt forhold til sin familie? Du kan ha et godt forhold til dem samtidig som det er litt anstrengt.

Er vel kanskje ikke vant til å fortelle og åpne seg for hverandre.

Snakker de ofte sammen generelt?

Jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre, kan nesten snakke med mamma hver dag. Mens han derimot, snakker nesten aldri med sine. Det er ikke noe galt, er bare sånn liksom...

 

Du skal nå se når han kommer på UL, det er ofte da det går opp for menn at de skal bli fedre. Ta med bilde du, han trenger jo ikke se på dem om han ikke vil.

 

Oppfordrer deg til å snakke med han om dette, husk at du er veldig følsom nå mens du er gravid. Ikke kjekt å ha noe slikt over seg- dette skal liksom være en tid hvor du skal være glad og lykkelig....

 

Lykke til, håper det ordner seg.

God helg:)

[Anonym bruker]

Det er nok litt spesielle forhold i familien hans. Faren har en alvorlig sykdom som han blir gradvis dårlig av. Mora sliter også med sine ting. Hva som feiler henne finner ingen ut, men personlig tror jeg hun er utslitt etter år med stell. Samboeren min er den omsorgsfulle og pliktoppfyllende sønnen i familien. Annenhver helg kjører han flere timer hver vei for å hjelpe dem med ting som husarbeid, hage og handling. Jeg tror kanskje han er litt engstelig for hvordan det skal gå med dem når vi får et lite barn i huset. Da blir det vanskeligere for han å reise dit så ofte. Dessuten tror jeg han er redd for at noe skal gå galt i svangerskapet, og at det blir en tilleggsbelastning for dem. Tror han tenker at dess senere de finner det ut dess større er sjansen for at det blir en lykkelig slutt.

 

Ellers har jeg gitt klar beskjed om at jeg vil ha UL-bilder, og jeg får nok viljen min.

 

Må vel også si at det er en svært snill mann. Jeg har vært mye dårlig til nå i svangerskapet, og han har ordnet det meste. Han lager middag, vasker huset så godt han kan og sørger for å handle inn alt jeg har bruk for.

[Anonym bruker]

Høres jo ut som da har en bra mann tross alt synes nå jeg.

Flott at han stiller opp for familien sin, og forstår godt at han sikkert tenker på tida som kommer med det lille barnet, og at det nok blir mindre tid til å hjelpe til hos familien.

Men det kan jo være at han er litt pessimist?

Et nytt barn pleier å være veldig populært i de fleste familier.

Kan jo være at svigermor lysner?

Er jo litt rart hvis de plutselig treffer deg med diger mage, og så har de ikke fått vite noen ting?

 

Det med bildene kan jo være noe han bare har fått for seg, og som fort kan endre seg når dere er på UL.

Det gjorde i alle fall kjæresten min. Han sa ikke at han ikke ville ha bilder, men skjønte ikke hvorfor jeg stressa sånn med å finne småpenger før vi skulle dra, og var det så viktig etc etc.

Da vi var ferdige sa han "vi tar alle bildene du tok" hehe:-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes det er en bra mann selv om han av og til er litt sær. Tror nok han er pessimist, men kan i grunnen forstå det. Svigerforeldrene mine har allerede to barnebarn som de er utrolig stolte av, men de orker dessverre ikke å ha så mye kontakt med dem. Et par timers besøk i mnd, holder lenge, særlig for svigermor. Da kan du se at hun er sliten. Egentlig er det ganske trist, for da jeg ble kjent med henne var barnebarna det viktigste i livet hennes. Hun kunne gjøre hva som helst for dem, men nå sitter hun mest i en stol og ser ut i lufta. Hun kan delta i en samtale, og hun gjør det hun absolutt må (f.eks lage mat til seg selv og mannen), men det er ikke overskudd til noe annet.