Hjelp!

[Anonym bruker]

Hei alle sammen.

 

Jeg har vært sammen med min mann i 3 år, vi giftet oss nettopp og i april fikk vi vårt første barn.

 

Vi var ute sammen for tre helger siden og da ble det skikkelig krangling. Dagen etterpå gikk han på nettet og chattet skikkelig gris med flere damer (som han ikke kjente)

Jeg fant ut og konfronterte ham og han ba om unnskyldning.

Ble skikkelig lei meg! Hvilke menn er det som gjør slik? Han sa det var fordi han var sur på meg. Men om han blir sur på meg igjen... Gjør han det flere ganger da??

 

Forrige helg dro han på pokerturnering og tok seg da selvfølgelig noen pils. Jeg og datteren vår var også med å kikket på turneringa. Synes det var greit at vi var med for han jobber skift og vi ser han ikke så mye i løpet av uka.

Jeg var sjåfør og på vei hjem skulle den ene kompisen hans ut. Mannen min sier at han også skal ut da. Dette hadde jeg ikke hørt noe om tidligere på kvelden.

Jeg ble jo litt lei meg og spør ham pent om han ikke kan la være. (hele svangerskapet var han ute nesten på fest, og vil ut hver helg omtrent)

Han blir jo fly forbanna og resten av lørdagskvelden blir helt ødelagt... Jeg får dårlig sammvittighet som har bedt ham være hjemme.

Han sier masse stygge ting til meg og sier at heg burer ham inne.

Men har han ikke like mye ansvar for datteren vår som meg? Jeg kan ikke bare rase ut på byen hver helg. Og ikke har jeg lyst uten ham heller. Er det jeg som er dum her??

Hele søndagen lå han å sov... Jeg tok som vanlig var på dattera vår. Sto opp på natta ga hu mat, sto opp klokka 08 med henne.

Jeg gjør det alltid ellers og. Har kanskje sovet ut fire ganger siden vi fikk henne.

Hm, er det slik alle har det?

Er det slik det skal være?

 

Uff mange spm her nå.. sorry. men trenger bare litt svar

[Clue]

 

Nei, det skal ikke være sånn.

I et forhold har begge ansvar for at det skal fungere, og har man barn, har begge et like stort ansvar.

Han kan ikke bare dra ut på byen, like lite som du kan det. Dere må begge (ikke bare du) ta hensyn til hverandres behov. Å bli sur for å bli bedt om å la være å dra på byen er en oppførsel som hører hjemme hos en tenåring, ikke hos en gift mann med barn.

 

 

[Anonym bruker]

Stor gutt vil jeg kalle mannen din,akk som jeg kalte min....Flyttet hjem til mamma med dattera vår og sa at innen en uke fikk han bestemme seg om han skulle være ungkar elr gift.Ungkar = da kan du bare feste året rundt å gjøre som du vil.Sånn som du har gjort siden du var 14 år HIPP HURRA!! Gift m/barn= da er det faktisk sånn at du har 2 til å ta hensyn til hver dag, 24 timer i døgnet,vi ordner oss barnevakt og drar ut en gang i blant.Resten av helgene må vi gjøre noe annet der barnet er inkludert.Sånn er det faktisk og ha barn og kjerring.Det funka....Akk det der me chatting på nett kan jeg ikke svare på,hehe for han er ingen data freak så han har nok ikke fått det til om han har villet det....

Nei kjære deg sett ned foten,på tide for fjortisen å Grow Up til det virkelige livet!!

[Elianne]

Sånne menn forstår ikke ord, her må det handling til:

 

Overlat barnet til han alene en hel helg, mens du reiser til dine foreldre eller til ei venninne el noe. Kombiner dette med å stikke til ei venninne av og til på kveldene, husk å si fra til mannen din RETT FØR du drar, så han får ansvaret kasta i fanget.

 

Jeg mener dette i fullt alvor. Jeg mener det ikke som en hevn mot ham, men som eneste virkemiddel som kan skape den endring du ønsker. For dette er en mann som holdt på sånn også under hele svangerskapet. Det eneste som kan få han til å endre seg, slik jeg ser det, er å få erfare det samme som du nå gjør. Da vil han kanskje få øynene opp for hvor mye ansvar du faktisk tar for barnet, verdsette deg mer, og delta mer aktivt.

 

Barnet ble født i april, sier du. Hvis du vil vente til barnet er blitt større, rundt ett år eller noe, så setter du inn støtet da. Men gjør det!

[Anonym bruker]

var også sammen med en sånn en i ett år! akkurat som det er skrevet om min eks! nå skal jeg og eksen min ha barn i mai, og han begynner så smått og vise litt ansvars følelser....

 

kansje blir det noe? kan slike folk forandre seg?