Er så lei av å være lei meg.

[Anonym bruker]

Huff. Skriver dette omtrent i ren desperasjon. Må bare få det ut. Sist gang jeg fødte fikk jeg en fødselsdepresjon av dimensjoner som varte ganske lenge, den slapp vel aldri helt taket, for jeg var så bitter for hjelpen jeg IKKE fikk fra de nærmeste..."Det går nok over skal du se"...Var veldig mye alene med mine nydelige barn, og følte liksom at det var ikke SLIK jeg hadde sett det for meg (typisk for fødselsdepresjon) Men så har liksom livet vært bra i et par-tre års tid. Vi bestemte oss for å få en til, og det har ikke vært annet enn problemer frem til nå, uke 17. Blødninger, inn og ut av sykehuset, ultralyder, angst for at babyen min ikke skal få komme til verden...Er så forbanna livredd for at den skal dø. Er redd for alt da så det er vel kanskje ikke så unaturlig at jeg er redd for det og. Men det er en kjempeangst som holder på å rive meg i stykker innvendig. Kjenner at den ikke slipper. Ikke vits å nevne det for legen min. Sist jeg prøvde meg fikk jeg til svar "Ja det er ikke så rart, du er jo en XXX (etternavnet mitt) " Min bestemor hadde det veldig tungt hele livet sitt og hadde denne legen, derav så synes legen min sikkert at det er helt naturlig at jeg også får angst, siden vi er i slekt. Så da var det ikke mer å snakke om. Så der er det ikke mer å hente...

Det eneste her i denne verden som jeg føler meg trygg på er når jeg tar meg av barna mine. Jeg vet at de har det bra. Og sammen med dem så har jeg også det bra. Utenom graviditeter så er jeg jo "normal", det er jo bare at jeg blir helt ødelagt av hormoner...

Og en enorm skyldfølelse. Spiser meg opp. Siden jeg blør sånn innimellom så er jo ikke sex det første jeg tenker på når jeg ikke blør. Så det er så enormt vondt å slite med denne skyldfølelsen i tillegg. Angsten kommer ikke til å slippe meg før denne babyen er født, går og tenker mer på "tenk hvis" enn å glede meg over at hjertet slår.

Alt griner jeg for. I dag hadde jeg så vondt av å sende minsten i barnehagen. La meg ned å grein når jeg kom hjem. Er ikke fulltid i barnehagen og vil dit selv, er bare jeg som følte at i dag er det lenge å være uten minsten min i 6 timer... Egentlig tåpelig. Vet det.

Føler på en måte at jeg har ingen rundt meg, selv om vi har veldig store familier på begge sider. Men det er sikkert bare jeg som tror det, siden jeg er så negativ for øyeblikket.

Er det flere som føler seg helt utav seg selv og har det vondt inni seg? Er jo ikke så deprimert at jeg tror jeg er helt alene om det, men hva gjør dere? Er det noe å gjøre med det? Når jeg er alene så gråter jeg mye, vet ikke hvorfor. Kanskje for at alt ikke ble helt som jeg ville det skulle bli.... Håpløsheten i vissheten om at det ikke kan bli det heller. Elsker den lille familien min av hele mitt hjerte men føler nesten at sambo er "sint" på meg for at jeg ikke skjønner meg på meg selv. Han har ikke akkurat satt seg inn i det heller da, tror ikke han vet hvordan jeg har det, og jeg sier ingenting. Det synes jeg ikke skal være nødvendig. Synes det er helt naturlig å spørre hverandre "hvordan har du hatt det i dag?". Jeg gjør iallefall det innimellom.

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Vil vel bare få ut litt damp. Enn dere? Hvordan har dere det i dag?

[Anonym bruker]

Hei du! Det er ikke alle dager som er så lette....

 

Jeg bare lurer på noen ting jeg... Fikk du hjelp sist når du hadde fødselsdepresjon? Jeg har vel hatt det ca 1,5 år nå, og har fått ganske mye hjelp fra helsestasjon og psykolog. Har du ikke fått noe hjelp fra legen din...? Har det ikke vært prat på psykolog, tabletter...ingenting? I så fall tror jeg at jeg ville ha byttet lege, eller prøvd å ta en prat til med han/henne. Går du til jordmor da? Kanskje det er lettere å prate med henne? Hva med noen i familien eller venner som du stoler på? Jeg vet at det ikke er så lett men.... Jeg synes ihvertfall at det var en god ide av det å skrive litt her: ) Har så lyst til å hjelpe deg. Men... vet ikke helt hva jeg skal skrive. Det er jo ikke så mye som "når fram" når man har det sånn, føler jeg selv ihvertfall. Også er jeg redd for å skrive noe "feil", for jeg vet at du er ganske sårbar nå...

 

For å svare på det siste spørsmålet ditt, så får jeg vel si at jeg har det sånn passe i dag... Har litt lett for å bli sittende her foran pc`n, tv`n eller bare sitte å tenke... Men jeg klarer ivhertfall å få gjort litt om dagen, og er fornøyd med det. Hvis jeg gjør for mye, så har jeg ikke så mye overskudd når jeg henter barnet mitt i barnehagen. Jeg må vel bare ta tida til hjelp, og prøve å være litt snill med meg selv.

 

Håper du får det litt bedre i helga. Kos deg sammen med barna dine, og mannen din. Godt å høre at du er trygg på barna dine, og du har det bra sammen med dem: )

Du må bare fortsette å skrive her, hvis du føler at det hjelper!

 

Vigdis

[Tpop]

Jeg har ikke hatt samme erfaring som din, men noe av det samme. Har ikke hatt fødseldep med førstemann, det gikk fint,men vi hadde en ma for litt over snart tre år siden. Det tok jeg og mannen kjempetungt. Det kom som et sjokk og jeg var ikke forbredt på at det kunne gå galt heller. Vi ble nå gravide igjen etter 1 1/2 år med prøving og det var jo en påkjenning hver mnd det også. Så kom sjokket, jeg ble kjemperedd for at det skulle gå galt, da jeg ble like dårlig som med førstemann og alle plagene kom på samme måte som forrigegang. Jeg tror jeg tilslutt fortrengte at jeg var gravid en smule, og klarte ikke å glede meg et sekund og bare ventet på den store aha opplevelsen og gleden som jeg hadde hatt med de to andre graviditetene. Jeg ble den evige pessimist og klarte ikke å knytte meg til fosteret da jeg var redd det skulle forsvinne som sist gang. Jeg trodde at det skulle forandre seg ved tidlig ul, men jeg klarte ikke det heller. Fikk en ul til, men jeg ble bare enda mer skuffet over meg selv. Det jeg ønsket meg over alt på jord også klarte jeg ikke å knytte meg til det!!

Så kom ordinær ul, og vi fikk vite at det var en gutt, men likevel så var det hele uforståelig på et vis. Så tenkte jeg at når jeg kjenner det første sparket så da kommer jeg til å sprekke av glede, men jeg kjente han sparket og han var kjempeaktiv resten av svnagerskapet, men jeg registrerte det også fortsatte jeg videre i hverdagen (som var kjempetung hele svangerskapet pga plagene)

Så begynte jeg og bekymre meg for om jeg kom til å klare å knytte meg til den lille rett etter fødselen eller om jeg kom til å være redd for det samme da, at han kan dø. Jeg snakket med mannen min om dette også for at han skulle være klar over dette, for dette plaget meg hele tiden. Så kom dagen da jeg kjente regelmessige svake rier. Kom inn på sykehuset og ble lagt med ctg og beskjeden var at han ikke tålte riene så godt og vi måtte ligge der for my reg jevnlig. DAAAA, kom skyldfølelsen rennende!! Tenk om et er skjer noe med han og jeg som avogtil hadde ønsket han vekk(pga alle plagene og hormonene som herjet i kroppen),også kan hende det var det som nettopp kunne skje nå.

Han stabiliserte seg heldigvis og jeg roet meg litt. Vannet gikk nå og på to timer var han ute, men det ble litt som jeg fryktet. Jeg fikk han på brystet, men jeg hadde like konstanse smerter en time etter fødselen at jeg ikke orket å se på han en gang. Han lå nå der, men klarte ikke å forholde meg til han. Jeg oret ikke at mannen min skulle filme eller ta bilder, da jeg hadde så vondt og jeg hyla og skreik, jeg fikk ikke med meg at han klipte navlestrengen eller noe for jeg var i et smerthelvete fortsatt. Tassen lå rolig og gråt ikke på brystet mitt hele tiden og da jeg fikk med meg det så gråt jeg over det også og sa: Ja han er sikkert rolig for han er vant med å høre meg gråte og være lei meg, så gråt jeg enda mer.

Når det fikk gått den natten over og smertene ble nesten borte så så jeg sønnen min skikkelig og jeg følte at denne var min og jeg gledet meg over han ordentlig for første gang:)

Men til helvete med disse hormone for guuuuuuud å de fucker opp hue!!!, det er rett og slett pyton og ikke nok med at det skal vøre tungt under svangerskapet, men de fortsetter å herje en god stund etterpå også. Nå har det gått 7 uker siden verdens beste sønn nr 2 ble født, og det er dager nå også som er tunge, men på en annen måte...

Lykke til og tøm deg inne her, for det gjorde jeg også...man trenger det.