Hadde dere falt for typen/mannen deres om han hadde et handikapp?

[Anonym bruker]

Tenk tilbake til den dagen dere traff deres utkårede...

Si dere traff han på en fest, la merke til han fordi han var kjempe pen, fikk god øyenkontakt med han. Senere setter du deg med han å finner ut at han er en kjempe kjekk kar. Han flørter med deg, å du flørter tilbake. Da han skal reise seg å gå på do, ser du at han halter (veldig tydelig). Hadde du da fortsatt kvelden med flørting? Eller hadde du trukket deg tilbake?

 

Sikkert merklig spørsmål, men lurer på det jeg..

[*musefis* med 2 store og 2 små]

Akkurat slik du beskriver var det da jeg møtte mannen min. Han har et handikapp i den ene foten og har operert den pga av lengde forskjell. Jeg elsker ham like høyt selv om han halter når han går, det er en filleting for meg. ;o)

Men ikke sikkert alle er like da!! )

[Gjest -<<-]

Det blir jo veldig hypotetisk, men jeg tror det for min del ville kommet an på handicapet. Halting hadde ikke vært noe problem. Lam fra livet og ned hadde vært det. F.eks.

[Willemo]

Det samme med lam fra livet og opp.

[Huldretuss]

Sjelelig handicap er det verste og umulig å se, dessverre...

[Willemo]

sjelelig? mener du psykisk? eller sjeling?

[Huldretuss]

Handicap på sjelen mener jeg - eller psykisk da, om det høres riktigere ut!

[Willemo]

Men om han hadde hatt et åndelig handlicap så hadde det også vært litt dumt.

[Huldretuss]

Jepp, heller klumpfot enn mot i brøstet og DDE!

[Gjest]

Ja, helt ærlig, det hadde jeg...

[Gjest]

Halting - ja:) Jeg kjenner verdens søteste kar som halter pga. en eller annen medfødt lammelse i den ene siden av foten... Men like skjønn er han fordet...

 

I rullestol ville nok dessverre vært noe annet...

[Gjest]

dersom jeg skulle fått barn med han hadde jeg vurdert det ut i fra et genetisk perspektiv.....dersom jeg skulle leve med han resten av livet- et åndelig perspektiv......dersom han skulle brukes primært til sex et mekanisk/tennings perspektiv......

[Gjest -<<-]

Jeg tror det er forholdsvis utbredt å kombinere de bruksområdene for en partner. ;-)

[Northernlights]

Mannen min har helseproblemer, og halter ofte naar han gaar. Jeg ser ikke paa det ytre saa mye som paa det indre naa paa mine "gamle dager".

 

Jeg falt veldig pladask for en fin fyr engang.Giftet meg med han ogsaa, - fikk et barn tilogmed.

Men han var det KUN det ytre som var "fint".

"Saa"det dessverre ikke foer det var for sent. Forelskelse gjoer ofte blind,gitt....

 

Paa spoersmaalet ditt: Nei,hadde ikke trukket meg tilbake paa grunnlag av halting. Faar vaere maate paa og vaere doemmende. Han kunne jo ha operert bort en taanegl nylig, eller gaatt paa en spiker. Eller ha protese.

Uansett: man kan da ikke bare se paa det ytre.

Saa uthulet haaper jeg ikke de fleste er...

 

 

 

[Gjest]

.....derimot....dersom DDE konserter stod høyt på ønskelista ville jeg valgt en lett kjemisk lobotomi.....hvilket hadde hensatt meg i en heller forflata hverdags ekstase resten av livet, tatt på meg "turn-sko" og "sving-skjørt" og hoppa inn i baksetet sammen med bikkja hans og dura inn i solnedgangen sovende med åpen munn......

[Gjest]

joa men dersom ikke alt finnes i samma pakka kan det jo være lurt å sortere ønskelista litt....dessuten får man jo flere å leke med....

[Gjest -<<-]

Det kvalifiserer nok til åndelig handicappet.

[Gjest]

....ja for eks eller bare en smule åndforlatt i et romslig begrepsperspektiv....litt kjapp hverdags-sex over utslagskummen på en campingplass rett sør for mosjøen mens lanbeinmyggene grilles i den elektriske fluefangeren med en sped knitring i den fuktige sommer natten, og jeg blir hærtatt av en type som har vaska utstyret med en våtserviett og snudd capsen bakfram i anledning dagen......jippi.....yes.....come on honey......

[camilla^]

Finner man den rette så har det ikke noe å si hva slags skallevanker han har. Alle har vi noen skallevanker som oftes, noen synlige noen ikke synlige. Hvor mye de har å si på livet vet en ikke før en blir kjent med mennesket og blir glad i det.

 

En jeg hadde en one nigt med, eller noe i den duren oppdaget jeg at manglet en tommel. Akkurat det syns jeg var skikkelig ekkelt. Men er nok mest minner jeg. En eller annen som jeg ikke likte så mye om hadde ikke tommel, så derfor vil jeg tro. Men ingen av oss hadde noen planer om ett livslangt forhold så ikke noe problem.

 

Jeg hadde nok falt for min mann selv om han hadde vært lam, uten bein osv. Det er ikke kroppen til min mann jeg forelsket meg i, men i hodet og hans vesen.

[M by M]

Det du beskriver der, hi, hadde jeg ikke brydd meg om. Hadde han derimot sittet i rullestol og hatt store behov for hjelp og et preget sykdomsbilde hadde jeg nok sittet og sett mest pasient og tiltak enn den kjekke mannen han er etterhvert tror jeg... - fordi jeg jobber i helsevesenet. Om han hadde havnet i rullestol nå, hadde jeg beholdt han ;-)

[Tinky Winky]

mannen min har ett handikap, vi ble kjent via sms , meldte i månedsvis og begynte å ringe hverandre tilslutt. Var betatt lenge før vi møttes, visste ikke da at han hadde ett skadet øye, som han har protese på.

 

 

Men det betydde ingenting, er jo ikke øyet jeg skal leve med.

 

[Anonym bruker]

Dette var godt å høre jenter

Har en sønn, som kommer til å halte pga sykdom. Men var godt å lese disse svarene.

Alt en mor bekymrer seg for

[Anonym bruker]

Glemte og signere HI

[*dum&deiLig*™]

Skallevanker? Skavanker, mener du?

 

Kommer helt an på type handicap. Selvhjulpen=muligens, pleietrengende=nei.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd omtrent dette (over et litt lenger tidsrom). Da jeg traff mannen min, var han en normaltfungerende mann, verdens herligste i mine øyne. Jeg fikk etterhvert innsikt i at han var endel plaget med beina sine, spesielt å gå trapper. Vi var bl.a hos lege, men fikk beskjed om at det bare var å trene mer...

 

For å gjøre en lang historie kort; for temmelig nøyaktig et år siden var vi i Bergen og fikk konstatert at han har en alvorlig muskelsykdom. Det blir ikke lenge før han havner i rullestol, han er allerede avhengig av å kjøre heis der det er trapper. Slag i trynet når man er 32? Definitivt.

 

Har mange ganger tenkt på hva som hadde skjedd med oss om jeg hadde visst dette da jeg traff han. Gang etter gang kommer jeg til den samme konklusjonen: Det ville blitt oss uansett (hadde det vært opp til meg). De egenskapene jeg falt så pladask for, har da ingenting med hvor sterk han er i beina å gjøre?

 

Joda, det er mange ting vi ikke kan gjøre - men på den andre siden: Vi vil aldri nå å gjøre alt det vi faktisk KAN gjøre. Det gjelder å se muligheter i stedet for begrensninger, tilpasse oppgaver (jeg kan med hånda på hjertet si at han gjør minst like mye som meg i huset, selv om det meste tungt fysiske faller på meg), etc.

 

Vi har hatt tunge stunder, helt klart. Det er ikke gøy å måtte innse at man aldri kan bli fotballtrener for miniputtlaget. Eller lære ungene å gå på ski. Men dirigere skolekorpset, kan man. Og kjøre motorisert så man kan være med ungene på tur. Og følge opp på alle mulige slags andre måter.

 

Jeg vet ikke hva som feiler sønnen din, men jeg håper virkelig at han finner seg noen som ser forbi handikappet. Det fortjener han nemlig :-)

 

Lykke til!