Jeg trenger så sårt gode råd av noen nå

[Mamma*Mia*2]

 

Ang min datter på 1 og et halvt år og samvær med far.

Hun er hos han en ettermiddag i uken, fra 15.30 til 18.30 og annenhver helg. Problemet er at når hun kommer hjem etter helgen er hun kjempe annerledes, og henger på meg som om hun skulle være livredd for at jeg skulle bli borte. Det er umulig å legge henne om kvelden, da bare gråter hun å roper på mamma. Leeeenge... Jeg syns dette er utrolig tøft, og noen ganger blir jeg så kraftløs. I går ble hun seg selv etter helgen og det var så deilig Men i dag er hun hos pappan sin, og da er det på den igjen etterpå! Jeg snakket med pappan hennes og foreslo om vi kunne prøve å kutte den dagen i uka etter helga hans. Noe som var helt uaktuelt. Men jeg føler virkelig for å kutte den dagen, har jeg noen som helst krav på det? Og hva ville eventuelt dere ha gjort?

Takker for alle slags råd i denne saken.

[Anonym bruker]

Jeg ville først og fremst funnet ut hvorfor datteren din oppfører seg som hun gjør og blir annerledes. Det må jo være en grunn. På en måte som om hun er redd. Hva gjør faren med henne den tiden han har henne?

 

Huff, jeg gruer meg sønder og sammen til den samværsordningen må trø i kraft hos meg altså. Nå er jo ikke min datter så gammel enda, men det første jeg hadde fått mistanke om faktisk i en slik sammenheng som du beskriver her, var misbruk. Nå er det et kolosalt sterkt ord fra min side altså, men under visse omstendigheter må alt spekuleres i synes jeg. Når du forklarer barnefar at hun blir annerledes, hva sier han da? Bare det at han nekter å være sammerbeidsvillig med deg hadde fått det seriøst til å gå kalt nedover min rygg. Barns personlighet er ikke noe man tuller med og da bør han gjøre det som er best for barnet.Hun er jo bare en baby!

 

Kansje du kan ta saken opp på Fvk? Jeg vet seriøst ikke hva jeg skal rådet deg til. Kansje du kan få hint av det Emilie klarer å si, av hva som gjør at hun blir slik. Litt synd hun er jo så bitteliten og klarer kansje ikke direkte å sette ord på det som plager henne. Men hvordan er hun når han skal til pappaen sin da? Du bør gå gjennomdeg selv og huske på alle situasjoner datteren har reagert på og prøve å få en forklaring derfra.

 

Vet ikke om jeg var til særlig hjelp her, men kansje en tanke vekker likevel? Håper du finner ut av det! Gode klemmer til deg og datteren din:)

[Gjest]

Eg trur jenta di er redd du skal bli "borte". At hu ikkje forstår heilt kvifor hu er hos faren. Tenker at om dere kutter ut den ettermiddagen, vil det jo gå lenger tid mellom kvar gang hu ser han. Er kanskje ikkje bra det heller. Dersom dere fungerer fint sammen, så kunne dere kanskje tilbragt tid sammen med henne begge to. Det vil gi henne tid med faren, samtidig som hu har tryggheten med å ha deg i nærheten. Anbefaler at dere tar ein tur på familievernkontoret, dei er veldig flinke med slikt der.

 

Håper det ordner seg. ;-)

[Tråle i Trøbbel]

Syns ikke dette er noe å "svartmale"...tenker da på anonyms uttalelser.

 

Dette er mest sannsynlig en helt normal reaksjon hos barnet på at du "går fra" henne. Det er hennes måte å markere at hun ikke liker at du går fra henne. Du og barnefar kan kanskje sette dere ned sammen (om dere ikke har gjort det allerede...) og snakke sammen om rutiner. Når barnet er så liten skaper rutiner og forutsigbarhet trygghet. Det er en fordel om dere kan ha forholdsvis like rutiner gjenom dagen.

 

Tror ikke det er lurt å kutte den ene dagen i uka...Det er viktig med hyppig samvær. Små barn glemmer fort...Tenk også på hvordan dere oppfører dere i hente/levere situasjon. Vær i overkant positiv overfor barnet. " Å du er så heldig! Nå skal du få kose deg sammen med pappa! Det blir så moro!" La aldri barnet se at du er lei deg, frustrert, engstelig i overleveringsituasjon,. Det skaper fort utrygghet hos barnet. Og kanskje viktigst av alt...Snakk utelukkende positivt om den adre forelderen i barnets nærvær(selv om du i realiteten er aldri så frustrert sel!)

 

Lykke til:-)

[Ella28]

Det kan høres ut som om en hel helg kanskje er for lenge borte fra deg? Jeg vet ikke om fam.vernkontoret feks ville anbefale hele helger borte fra hovedomsorgspersonen i halvannet års alder? Hva med at han har henne kun èn natt av gangen,men heller oftere? Feks lørdag til søndag ene helgen,også hver tirsdag til onsdag- noe i den duren? Barn i den alderen identifiserer seg fortsatt med mammaene sine såvidt jeg har forstått. Og da kan det jo virke logisk at to hele dager borte fra denne personen kan bli vel mye for en liten en som ikke en gang eier tidsbegrep? Men jeg vet ikke,det kan jo også være andre grunner. Det bare høres ut som at hun har problemer med den atskillelsen fra deg.

[FrøkenSprøken]

Helt enig med Ella! Dette er en hel normal reaksjon på at du er for lenge borte fra barnet.

Pappaen her tok med seg mini på overnatting hos farfar selv om jeg ikke ønsket det da mini var 14 mnd gammel, og han var helt lik i flere dager etterpå.

Han hevdet at så lenge mini ikke gråt når de var borte fra meg hadde han det bra, men forstod heldigvis at det ikke stemte, når han så hvor hysterisk mini ble i ettertid.

 

Så siden da har jeg fått bestemme, og mini har ikke dratt noen steder på overnatting uten meg:)

 

Tilby faren å ha barnet fra lørdag til søndag, og argumenter med at det er for barnets del. Forhåpentligvis forstår han det, og vil gjøre det som er best for jenta deres.

 

Hvordan er samarbeidet deres?

Kunne dere ha vært sammen på dagtid?

Evt. at far kom hjem til deg for å ha samvær en dag i uken?

 

Bare til barnet blir litt større.

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Hva med å være sammen med henne noen ganger, mens hun er hos pappan?

Hvis du ikke har prøvd da;)

Det skal vi gjøre når tuppa blir så stor at pappan skal ha henne.. For at jeg ikke skal bli så brått borte... nå bryr hun seg ikke hvor hun er for hun er bare 4 uker:) men etterhvert vil hun savne mamman sin...buhu:'(

[M by M]

Sånn har vi det og. har vært slik fra vi begynte med samvær da hun var 1 år og nå som hun er 2 år og 3 mnd er det overhodet ikke noe bedre. Det blir faktisk bare værre jo eldre hun blir. Psykologen som er vår sakkyndige kallte det objektiv restans eller noe sånt. Men han mente det kommer av at barnet ikke har tidsbegrep og når barnet er skillt fra hovedomsorgspersonen sin, tror de at personen er borte. Noe som faktisk skal taes på alvor. Andre teng på dette er andre endringer hos barnet som man kanskje ikke umiddelbart setter i den sammenhengen. Ekstrem trass, ekstra klengete, barnet kan bli ekstra hissig og hyle mye eller bli innesluttet og stille og søke mer og mer til å sitte alene, stille gråt osv...

[M by M]

Det merkelige for vår del er at når dattra mi har sovet en natt eller to hos mormor og morfar, noe hun gjør veldig sjelden så har hun ikke disse reaksjonene. Hos oss er det kun etter samvær med far, som hun har hatt utvidet og jevnlig samvær med siden hun var 1 år gammel.

 

Om jeg var deg hi, hadde jeg ikke kuttet ut samværet, men tatt en god prat med far om samkjøring av runtiner. Evt. avtale at han ringer til deg mens han har henne og la barnet høre stemmen din.