Deres meninger om selvskading?

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Hvorfor blir man sett på som syk om man selvskader seg selv?

 

Alle reagerer forskjellig om man blir lei seg, sint eller frustrert.. Noen slår i veggen, noen skriker, noen knuser kanskje et glass e.l., noen gråter, noen holder det helt inni seg selv... Noen snakker om det..

 

Og noen selvskader seg.. Men da blir man sett på som syk :-/

 

Jeg har alltid brukt selvskading som reaksjon på en følelse jeg har.. Fordi det hjelper meg på en måte. Det er min måte å få ut vonde følelser på, men da blir de jeg har rundt meg fra seg av bekymring..

 

Jeg har brukt selvskading før som en måte å straffe meg selv på da jeg var yngre og syk..

 

Men nå føler jeg meg ikke syk lenger, men jeg synes fremdeles det er en deilig følelse å kutte meg selv. Hvis jeg blir sint eller lei meg.

 

Har ikke noe trang til det nå altså, ikke derfor jeg poster denne tråden. Men jeg var på en forelesning med Sofia Åkerman igår, hvor hun fortalte om sin selvskading osv..

 

Så begynte jeg å tenke litt på dette, hvorfor det er så mye verre å skade seg selv enn å feks slå i veggen eller knuse et glass...

 

Hva tenker dere rundt selvskading?

[Gjest Hello Alicja, are you a car?]

Vet kanskje ikke om dib er det rette stedet å diskutere selvskading.

 

Jeg velger i alle fall å ikke ytre mine tanker om selvskading her.

 

Man behøver ikke være syk for å skade seg selv, det vet jeg nok om i alle fall.

 

[Gjest -<<-]

Selvskading er et symptom på psykisk sykdom.

 

Dersom du synes det er deilig å kutte deg selv om du er sint eller lei deg, bør du så absolutt få behandling for dette. Det er ikke et normalt reaksjonsmønster.

[Gjest -<<-]

(Det kan selvsagt også være et symptom på ekstreme stressreaksjoner som ikke nødvendigvis klassifiseres som psykisk sykdom, men som psykisk reaksjon. Same shit, different wrapping, behandling anbefalt).

[Tommage♀♂]

Du skader jo noen når du gjør det, -deg selv!

Å knuse et glass eller slå i veggen er vel temmelig ufarlig, selv om jeg aldri har gjort det heller. Det hender jeg kaster klær på gulvet el. men jeg tror ikke jeg noengang har ødelagt noe i sinne eller frustrasjon

[Diva Muffin]

Det er ikke mindre sykt å skjære seg selv enn andre, hvis du gjør det som en reaksjon på sinne.

Jeg har også hatt et snev av selvskading etter litt dritt i barndommen. Fysisk smerte er lettere å takle enn psykisk, osv.

Man kan kanskje spørre seg hvorfor man på død og liv skal være normal, men når det kommer til psykisk helse er den gitte mal kanskje å foretrekke.

 

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Da jeg var skikkelig nedbrutt i ungdomstiden (misbruk, voldtekt og blitt slått) så var det en befrielse å ha "kontroll på mine smerter" .

JEG kunne gjøre det JEG ville. Kunne gjøre meg så vondt jeg selv ville.

 

Nå er det 3.5år siden sist og jeg savner det ikke.

FAktisk.

 

Når jeg ser tilbake tenker jeg på hvor nebrutt og hvor ødelagt jeg var. Det er IKKE normalt og jeg er GLAD for at jeg har kommet ut av det.

Selv om jeg bare rispet meg litt og ikke hadde noen store merker, så var det nok til at jeg var syk den gangen.

 

Heldigvis er jeg frisk. Vil aldri komme tilbake til den tiden. Da vil jeg oppsøke hjelp tidligere. Det er langt ifra normalt å kutte seg selv på den måten.

[Gjest]

Jeg skal love deg at du skader noen andre når du skader deg selv!

Jeg har bodd sammen med en selvskader og det er ikke gøy når du blir bundet fast til en stol og må se samboeren din stå med en jævla kjøttkniv i hånden og lage svære kutt i seg selv.

Nei skal man skade seg selv får man faen meg gjøre det når man er alene.

[Gjest]

Vil vel si at de færreste føler for å slå i veggen heller..

Og at du kanskje ikke er helt frisk likevel hvis du ikke ser problemet med å skade deg selv,

[Sabina og gjengen]

Når man skader seg selv, knuser ting med vilje, slår i veggen og andre fysiske ting i sinne mener jeg at man har en aggresjon som er utenom det "normale". Man kan likevel spørre seg hva er normalt?? Er det slik mange du kjenner gjør? Er det slik flesteparten i byen gjør eller de fleste i verden??

Jeg tror at man selv må finne sin balanse og søyle i livet og det vil være det som er normalt for en selv. Ingen mennesker er A4, og man skal ikke være noen andre enn man er. Om man velger å skade seg selv eller være fysisk utagerende synes jeg man muligens bør kontakte noen som kan hjelpe litt med å få ut sinne/redsel e.l på andre måter. Skrive, se film, evt kjøpe seg en boksepute..

 

Det er mange slags måter å reagere på og minst like mange måter å avreagere på. Det man trenger er en vei å gå på som ikke er fysisk utagerende, det kan virke skremmende for de rundt deg/familie og ikke minst deg selv. Den dagen du kanskje skader deg dypere enn planlagt, eller den dagen du kanskje kaster et glass i veggen og glass splinter treffer øynene dine? Ja, det er uflaks om det skjer, men man vet aldri, er man da villige til å ta den sjansen? Eller er det kanskje bedre å forsøke å finne en annen vei å gå på?

 

Det å kutte seg selv er en straff eller en befriende følelse, men den er kortvarig og vil gi deg trang til å gjøre det igjen.. igjen.... og igjen.

Desverre kommer den dagen da man har funnet en ny vei å gå på, men arrene er der likevel, ikek bare inni en selv, men utenpå også. De er ikke bare synlige for den det gjelder, men for alle andre også. De gir urettferdige inntrykk, man ER ikke nødvenigvis den man engang var. Men likevel får man det slengt i trynet eller det går snakk om det..

 

Selvskading er desverre noe som alltid vil forfølge en person, uavhengig om man er syk eller ikke. Jeg synes det er en grusom ting vi mennesker kan gjøre mot oss selv. Men jeg kan skjønne hvorfor noen gjør det.

 

[Sabina og gjengen]

dytter denne opp slik at HI kan lese svarene som har kommet.