Noen som kan hjelpe, please??

[Anonym bruker]

Mitt "problem" har egentlig ikke så veldig mye med graviditet å gjøre, å beklager om dere synes det er teit at jeg tar opp dette her. Tenkte bare at siden så mange av oss høygravide, utålmodige jenter alikevell sikkert sitter å ikke har noe bedre å gjøre enn å henge på BIM (inkluderer meg selv:p) , så kunne jeg kansje høre med dere her...

 

Saken er sånn:

Jeg har en eldre bror, som for 1,5 år ble sammen med ei jente for første gang. Han forguder henne, og de passer kjempebra sammen. Nå er de forlovet og alt. Hun flyttet inn hos han nesten med en gang de møttes, og har bodd der siden. Men hun har ikke jobb, går ikke skole, og ingen inntekt. Hun lever rett og slett på han. Siden han er verdens snilleste fyr, betaler han mer enn gjerne alt og i blind forelskelse ser han jo ikke alt det vi rundt han ser.

Hun er ikke en slem person, men hun er rett og slett lat! Hun har prøvd å ta sertifikatet i flere år, og etter hun ble sammen med bror, har han betalt alle oppkjøringene og teoriprøvene hun hver eneste gang har strøket på.

Når han er ute på sjøen sitter hun inne i leiligheta å spiller dataspill fra hun står opp til hun går å legger seg. Spiller i 12-14 timer, så legger hun seg. Ikke handler hun mat, for hun gidder ikke gå til butikken, så bror må hamstre inn kjempemye før han reiser ut. Han jobber på plattform så han er bare ute 2-3 uker om gangen heldigvis. Ikke går hun ut med søppel, henter post osv.

Synes dette er litt vanskelig å se på , å føler ikke at jeg helt vet hva jeg kan verken si eller gjøre med saken. Vil ikke at broren min skal bli såret, han gir henne ALT og litt til å hun bare tar imot og tar imot.

Undrer meg hvordan dette skal gå til neste år når de skal gifte seg osv.

Hun sier at hun søker på jobber, men får ikke noen. Det er bullshit.

Hvorfor skal hun jobbe når hun får alt oppi hendene uannsett? Føler det er helt feil av henne å tenke slik.

Hva hadde dere gjort egentlig? Noen som har noen tips å komme med eller?

 

Ble litt langt, beklager dette, men pleier ikke å snakke med noen om det, så føles litt greit å få det ut.

[Anonym bruker]

Det der høres ut som min svoger, nesten helt likt bare at han har jobbet litt før. Men så lenge min søster støtter han og vi andre ikke får lov å si noe imot hans latskap så har jeg begynt å la være å iritere meg over det. De er gift og hvis de mener at de har det bra så være så god lev livet slik dere vil.

 

Vet at mamma og pappa hjelper dem økonomisk, det er fordi de er kjempe snille men jeg har sagt til pappa så lenge de hjelper så gidder ikke han finne seg en jobb. Tror han har noe inntekt fra aetat.

 

Besøk dem og vær venn med de. Tror ikke broren din er dum og så lenge situasjonene er grei for han så synes jeg ikke andre utenfor skal blande seg.

[Anonym bruker]

Høres faktisk ut som typiske tegn på depresjon, der man stenger seg inne og ikke orker å forholde seg til normale ting som handling, jobb, hente post, lage middag osv... Har hatt det på samme måte selv, og det har ingenting med latskap å gjøre. Vet det er vanskelig for andre å forstå, men alt blir 10 ganger tyngre å gjøre enn vanlig, og man prøver bare å få tiden til å gå med f.eks. dataspill som i dette eksempelet.

Hvis jeg har noe på timeplanen en dag f.eks., så kan jeg grue meg i en uke, selv om det bare er snakk om et familiebesøk eller noe praktisk jeg skal ordne (en regning som jeg skal betale i banken, en søknad til trygdekontoret osv...).

Og når jeg tenker på dette blir jeg veldig sliten og blir liggende på sofaen og se på tv (mye tv.-titting o.l. er et av de beste kjennetegnene på depresjon fordi man prøver å få tiden til å gå uten at man skal kunne tenke-få tankene over på det man ser på...)

Vet det høres ganske teit ut, og jeg er selv flau over dette og presser meg selv til det ytterste for at folk ikke skal legge merke til det, men uansett hvordan jeg jobber med det, så blir det ikke lettere.

Kjenner meg igjen i din "svigerinne", for man blir veldig passiv når man prøver å stenge ute virkeligheten.

Ble litt langt dette her og, men du ba om tips, og dette er mitt eneste tips: Vet ikke om dette gjelder henne, men det KAN være en mulighet for det, og at din bror prøver å skåne henne ved å ikke forklare problemet for dere... og hvis det er det som er problemet hennes, tror jeg det er best å ikke gjøre så mye med det...

Det er mitt tips :-)

 

[Anonym bruker]

hei, HI her..

Tusen takk for svar.. Har helt ærlig faktisk ikke tenkt over om det kan være en grunn til at hun er som hun er, og gjør det hun gjør. At hun f.eks sliter med depresjon osv. Håper isåfall at hun får det bedre med seg selv etterhvert. Jeg er ikke en person som snakker dritt om andre, og blander meg oppi andres liv, det må dere absolutt ikke tro.

Var bare at jeg satt å snakket med min bror, som nå er ute på plattform, før idag på telefon. Da sa han at hun var sur å nektet å snakke med han fordi han hadde sagt til henne at hun spiller kansje litt for mye dataspill. Han følte det var en vanskelig situasjon, å da begynnte jeg å tenke litt på hvordan de har det. Spurte han om hvordan ting er når han er hjemme osv. Men såklart, jeg har ingen planer om å legge meg borti å ødelegge noe for de. Følte bare at det er en litt trasig situasjon. Er vell ikke så mye man kan gjøre..

Men igjen, takk for svar!

[Anonym bruker]

Forresten en ting jeg glemte å nevne, mine foreldre har mange ganger prøvd å hjelpe henne med bla jobbsøknader, penger til mat, klær osv når bror ikke har hatt noe særlig til overs. Så har de selvsagt sagt til henne at hun kansje kunne ha meldt seg arbeidsledig, eller gått til sosialkontoret og hørt om hun kunne få noe støtte. Siden hun ikke har jobb. Min bror har også sagt dette til henne flere ganger, å tilbudt seg å mer enn gjerne bli med å snakke med de, eller evt snakke med de på telefon. Men hun vil ikke. Kommer hele tiden med kommentarer om hvor lei hun er av å stresse med alt som har med desse pengene å gjøre. Tingen er jo at hun ikke stresser i det hele tatt, for hun får jo alt alikevell. Hadde hun fått 2-3 tusen kr i mnd, hadde det hjept de begge to kjempemye, for bror har ikke veldig god råd heller, siden han bare er lærling. Dette er ting han har sagt selv, for han vet jo at han bruker alt han har av penger på at de skal kunne leve et liv sammen. Og han har lagt alle sine personlige interesser ( bil, bilstereo, hadde planer om å ta sertifikat på motorsykkel for en stund siden osv). ingenting av dette har han råd til, for han må betale mat, klær, sminke/hårprodukter, nye dataspill hun vil ha, osv osv osv..

Føler bare av og til at det er litt kjipt at det må være sånn. Forstår ikke alltid.. men jeg dømmer henne for all del ikke!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du er en person som snakker dritt og blander deg opp i andres liv :-) Jeg synes det er bra du bryr deg om broren din jeg.

Jeg trodde egentlig mer det var sånn du sa, at du kanskje ikke har tenkt så mye over bakenforliggende grunner, som f.eks. depresjon, som jeg nevnte. Det er jo ikke det man tenker først på, det skjønner jeg, og det er jo ikke sikkert det er det i dette tilfelle heller, men da jeg leste det du skrev var det veldig veldig kjent for meg. Men selvfølgelig er det ikke like lett å kjenne det igjen for de som ikke har vært der selv, det forstår jeg veldig godt!

Det du nevner etterpå her er dessverre også veldig kjent, man kan nemlig bli ganske bitter, sur og bitchete av å være deprimert, og det går ut over de som er nærmest, kan sammenlignes med hormoner x 10... Blir urimelig og fullstendig kjerring, må liksom få ut all dritten for å ikke føle seg så jævli. Selv om det bare ender med at man føler seg enda jævligere...

Men som sagt, det er bra du bryr deg selvfølgelig, det skal man gjøre! Og jeg kjenner jo henne ikke og vet ikke hva som er problemet, så uansett hva det er håper jeg det ordner seg for dere alle :-) Lykke til!

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Skulle også til å si at dette hørtes ut som depresjon (og f.eks. sosialangst også), for det har jeg mye erfaring med...kunne liksågodt ha vært meg som skrev det anonyme innlegget kl 02:48.

 

Skjønner veldig at du stiller deg uforstående til dette med å stresse...det gjør faktisk jeg også (for jeg skjønner jo ikke hvorfor det skal være slik), men jeg har dessverre opplevd dette fra den andre sida. Når f.eks. barnefar ba meg om å slutte å henge på data'n og kanskje rydde litt så kunne jeg få helt hetta! Noen ganger knakk jeg helt sammen ved tanken på å rydde...følte et enormt stress inni meg!:-/ Det som skjedde da var jo at jeg stirra bare enda mer på data'n.

 

Det er kjempebra at du ikke dømmer henne...jeg har blitt dømt nord og ned og det gjør kjempevondt og hjelper ikke akkurat på depresjonen!:-( Men jeg har alltid vært klar over at jeg har hatt depresjon, og forsøkt å få hjelp, men dessverre var jeg uheldig med hjelpeapparatet. Har heldigvis fått hjelp nå, men lider fremdeles av depresjon, og sitter mye hjemme på data'n.

[Anonym bruker]

Og det med pengene... (leste det etterpå): Det er faktisk det tyngste (for meg ihvertfall når jeg har slitt ordentlig med psyken), skjemaer, søknader, penger, jobb, sosialkontor, alt det der har vært helt forferdelig å forholde seg til, og hver gang jeg begynte på noe sånt, så orket jeg ikke fullføre. Det var bare altfor tungt og vanskelig, og jeg følte at ingenting ordnet seg uansett hva jeg gjorde, det endte bare med at jeg ga opp, og jeg laget en sperre oppi hodet der jeg stoppet alle tankene som hadde med det å gjøre. Fortrenging nesten, jeg nektet å forholde meg til det, og hvis jeg ble tvunget til det mistet jeg søvnen, jeg ble kvalm og pulsen ikk i hundre...

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Jeg har forresten sosialangst i tillegg (og har slitt med annen angst også samt raseriutbrudd), og da tør jeg rett og slett ikke ut. Jeg var ikke helt klar over hvor mye angsten styrte livet mitt før, men nå er jeg klar over dette, men dessverre styrer den en del også nå.

 

Jeg levde ikke av barnefar da fordi jeg hadde lån fra Lånekassa, og ironisk nok har jeg angst for å bruke penger på annet enn det som er nødvendig. Har dessverre ikke fått studert noe særlig!:-/

 

Kanskje lurt å snakke litt med broren din om dette...at det kan være depresjon, for i så fall så bør jo hun få hjelp.

[Anonym bruker]

Ja er veldig greit å få noen tips og meninger fra folk som kansje har vært borti det samme selv. For jeg må nok innrømme at jeg sikkert ikke hadde komt til å tenke noe særlig på det, på den måten.

jeg kjenner ikke henne så godt, for de bor i en annen by enn hva jeg gjør, så har ikke hatt så mange muligheter til å bli kjent med henne. Men håper isåfall at det fikser seg for henne og hun får det bedre inni seg etterhvert, for kan umulig være så godt å ha en hverdag som det der. Der alt handler om å "stenge seg inne" som du sier.

Uff, fikk litt dårlig samvittighet her jeg nå hehe. Ikke meningen å tenke på henne som lat om hun har det slik, og at det er derfor hun gjør det hun gjør.. Men uannsett, får håpe det ordner seg for henne.

Tusen takk for et godt svar! Ha en kjempefin natt videre:)

 

[Anonym bruker]

Veldig bra sagt det med stresset, at det er uforståelig, for det er akkurat sånn jeg har det og. Synes selv det er helt idiotisk å stresse for sånne småting, og jeg kan si til meg selv hundre ganger at "dette er ikke stress, det er ikke farlig, dette klarer du fint", men den ekle fysiske "kvalmen" går liksom ikke vekk for det.

Sinnsykt frustrerende å ikke skjønne hvorfor jeg føler det sånn, og ikke klare å gjøre noe med det, når jeg ser så tydelig at det er helt teit egentlig...

[Anonym bruker]

Riga - så ikke svarene dine før nå, ikke meningen å "overse" det hehe.

Tusen takk for ærlige svar! Synes det er kjempetrist at noen må oppleve å ha det slik jeg. virker ikke noe greit i det hele tatt!

skulle ønske jeg kunne hjelpe henne på en eller annen måte...

Kansje jeg bør snakke med foreldrene mine om det, og at de ikke bør mase så fælt med dette pengegreiene?

De ser jo på situasjonen litt sånn som jeg gjorde da, at hun "lever på han" bare fordi hun ikke gidder. Tror heller ikke at de har tenkt over at hun faktisk kan ha problemer med depresjon og angst osv. Tipper det ikke blir noe bedre av at de driver å "hinter" om jobbsøknader osv i hytt og gevær hele tiden, hvis hun har det slik:/

[Anonym bruker]

Takk det samme :-)

Og du skal ikke ha dårlig samvittighet, for som sagt er det helt normalt å tenke som du gjorde, og du ville jo bare støtte broren din, noe som er kjempebra!

Og det at du ønsker dem godt viser jo bare at du er et godt menneske, og at du etter disse tipsene tenker over det vi sier, og ikke dømmer noen, viser at du er gjennomtenkt :-)

Masse lykke til!

 

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Så godt å høre at dette faktisk ikke er bare meg! For det har seg slik at jeg er lat i tillegg, men det er så jævlig å få slengt i trynet at det KUN er latskap som er årsaken...for jeg vet jo at det ikke bare er det, men jeg siden dette med stresset er uforståelig så er det jo vanskelig å forklare åssen det fungerer. Jeg bruker jo ikke depresjonen som unnskyldning for å ikke gjøre noe...for jeg kjenner meg selv fra før i tida, og var det noe jeg ikke gadd da og mamma masa, så fikk jeg jo ikke noe sammenbrudd, men gjorde den tingen etter litt masing.

 

Så var jeg jo svært redusert fysisk da jeg gikk gravid, og det gjorde ting bare enda værre...det blei jo slutt mellom meg og barnefar fordi det blei for vanskelig å bo sammen med meg når jeg var såpass psyksik syk!:-(

 

Heldigvis så bedra det psykiske seg litt da jeg fikk den fysiske formen tilbake og kunne faktisk gjøre ting...så nå rydder jeg til og med uten at noen ber meg om det, og jeg bruker mindre tid på data'n!:-)

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Ja, det er nok greit at du nevner dette til foreldrene dine...tror ikke akkurat det hjelper noen at foreldrene til kjæresten skal bry seg om slikt. Men det kunne jo hjulpet å melde seg som arbeidsledig til nav...det gjorde jeg for 2,5 år siden, og en trenger faktisk ikke gjøre særlig mye selv. Bare møte dem en gang og så leter de etter noe passende. Det gjorde de alle fall i min situasjon...blei til at jeg fikk et datakortkurs som jeg fikk betalt litt for å delta på. Så møtte jeg barnefar og fikk det litt bedre psykisk, men så knakk jeg sammen igjen, og har ikke gjort noe særlig konstruktivt siden!:-/ Og en blir jo ikke noe bedre av å henge hjemme hele dagen. Samtidig hjelper det heller ikke at en blir tvunget mot sin vilje å dra ut, så det er en slags tap-tap-situasjon egentlig. En må selv se sin egen situasjon for å kunne gjøre noe med den, så personlig tror jeg det hadde vært greit å få broren din til å nevne dette med mulig depresjon til henne.

 

[Anonym bruker]

Det er jo kjempebra :-) Hormoner OPPÅ depresjon er ikke en god blanding nei, så jeg kan tenke meg at det var godt å bli ferdig med den perioden.

Er blitt mye bedre jeg og (når jeg ble gravid faktisk), mye fordi nå er jeg liksom NØDT å bedre meg... Hadde det vært "gamle dager" nå og jeg hadde vært på mitt verste der jeg ga faen i absolutt alt, så hadde jeg nok slitt med penger og sånn. Nå får jeg rehab. penger fordi jeg følger et opplegg med psykolog. Jeg HATER å gå til psykologen, og hver gang jeg har begynt har jeg bare gått et par ganger før jeg har sluttet og pengene har forsvunnet. Denne gangen KAN jeg ikke det, jeg må jo ha penger til lille gutten som kommer, og hvis jeg bare slutter å møte opp til psykolog (som jeg har gjort før) så får jeg ikke penger i det hele tatt fra trygdekontoret.

Så da blir jeg jo tvunget til å forholde meg til "oppgavene" mine.

Og jeg liker heller ikke å skylde på depresjon, fordi jeg føler det gjør meg svak i andres øyne, men når det blir for mye så blir det for mye, og da bryter jeg bare sammen og kapitulerer foran tv eller dataen.

Men godt det går bedre med deg også, og godt å høre at jeg ikke er alene om disse ganske kjipe kunnskapene...

No må jeg prøve å legge meg, så jeg orker å gå til psykologen i morgen, hehe... Lykke til videre!

 

 

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Jeg har faktisk også positiv erfaring med å bli betalt for å dra på ting...fikk jo betalt pr dag på det datakortkurset, og da stod jeg opp hver morgen og kom meg på det dritkjedelige kurset (mislikte han som underviste, og jeg kunne jo alt om data, så det var kjedelig ja), men så var det en dag jeg ikke greide det, og da knakk jeg sammen, og dro aldri dit igjen...men det må sies at jeg nettopp hadde møtt barnefar da, og var forelska, og ville heller være hos ham enn på det kurset, men han bodde langt vekk, så de to lot seg ikke forene, og jeg valgte altså ham i stedet for kurset (selvfølgelig!)

 

Det hjalp meg også litt å bli gravid...det var derfor jeg slutta med selvskadig!:-) Og da jeg fødte snulla slutta endelig marerittene jeg hadde hatt i et par år! Synd å høre at du hater å gå til psykologen...for meg hjelper det å snakke med folk, men det må være de RIKTIGE folka. Har møtt på psykologer og psykiatere som det er bare umulig å få hjelp av. Du er jo kjempeflink som går selv om du ikke liker det!:-) Men hadde det hjulpet å undersøke om det fantes andre alternativer til behandling enn psykolog hvis du uansett ikke har utbytte av det annet enn økonomisk?

 

God natt til deg også, og lykke til med alt! Du kan godt sende meg post hvis du vil...jeg holder alle nick hemmelig, så du kan stole på meg.

 

PS. Depresjon og svangerskapshormoner er en svært dårlig blanding ja...gleder meg til alle hormonene er ute av systemet!:-)

[Anonym bruker]

Det er ikke noe depresjon.Det er latskap,egoisme og mangel på selvdisiplin.

[Anonym bruker]

Hvis samboeren til bror din virkelig har depresjon bør jo noen hjelpe jenta med å få hjelp. Ser det er mange flotte innlegg om hvordan depresjon utarter seg, men svært få som påpeker hvordan enn skal gå frem for å hjelpe denne personen.

Snakk med bror din, legen til vedkommende eller andre leger eventulet andre fagfolk. Stakar jente må jo få hjelp til å fungere i hverdagen, og det betyr vel også å stille krav til behandling. Hørres ikke ut til jenta klarer dette selv og da bør de rundt hjelpe henne til å få den behandling hun trenger.