5 åringen har oppdaga døden

[solemio]

og det er vanskelig å svare på alle spørsmålene. Han vet nå at alle skal dø, og at vi ikke vet hva som skjer senere. Pussig hva som foregår oppi det lille hodet,- vi mista farfaren hans for 4 år siden. Med jevne mellomrom nevner vi farfar og hva han pleide å gjøre. Men at lillebror nå på egen hånd skulle begynne å tenke på det, samt å undre seg over at oldemor på 92 fortsatt er i live, blir sterkt for meg.

 

Hva svarer dere deres barn på spørsmål om om barn kan dø, stilt midt under legging?

[Har byttet nick !]

Nå har jeg ikke en 5 åring enda, men jeg tenker at om det er min 5åring så hadde jeg nok svart så ærlig som mulig. Ville prøvd å pakke inn forklaringen litt, men uten å lyve, for det gjennomskuer barn lett. Selv om han tenker på døden, er det ikke sikkert han oppfatter den som så trist som vi gjør. Vanskelig for så små barn og forstå at noen er borte for alltid!

Når barn er opptatt av slike alvorlige temaer, så tenker jeg også at det er viktig med oppfølging (at det ikke bare blir med den ene samtalen, men følg med på om det er noe han fortsetter og tenke mye på)

[§iris§]

no har vi et annet forhold til døden siden mannen min og bestefar er begravelsesagent.. så døden er et åpent tema her.. men dem snakka om det på nrk for en stund siden.. han sa at man skal si sannheten til barnet.. for dem forstår mere enn vi aner..

[enpå6årogeipå9mnd:)]

Ååååååååååå det er så ufattelig vanskelig... 6 åringen her også var gjennom ei sånn periode for ca 1 år siden, holder faktisk på enda av og til. Han lurer på hvorfor morfar var så ung når han døde (56 og kreft), og hvorfor oldemor på 90 fortsatt lever... ? Jeg bare sier at sånn er det bare, at noen dør når de er gamle og noen kan dø av sykdom og sånn.. Jeg mista en ufødt en når han var 5 men det reagerte han ikke så veldig mye på for nå er han i himmelen sammen med morfar sier han...søt vet du Nei, dette med sykdom og død er vanskelig men vi må snakke om det som en naturlig ting i livet og at vi alle skal bort en gang... Men ikke på veeeeeeeeeeeeeeeeeeldig lenge enda )

[Gerbera og avleggerne :-)]

Hjemme hos oss har vi hatt flere runder ang døden. Min erfaring er å være dørgende ærlig. Dette er et vanskelig tema, med mange ukjente faktorer også for oss voksne, feks ang hva som skjer etter døden. Men vi følger opp med å si at "noen tror noe, mens andre tror noe annet", så får det bli opp til dem å tro på det de finner trøst i. Dette aksepterer de stort sett, og har gjerne en kortere eller lengre tenkeperiode, før vi igjen kommer tilbake til temaet på en eller annen måte.

Mine barn var også ca fem da de oppdaget døden, så jeg tror det ganske normalt, ja.

På spørsmål om barn kan dø, sier vi at det kan de selvfølgelig, men at det som regel er pga alvorlig sykdom eller ulykker. Og at det vanligste er å leve et langt liv og dø når kroppen er gammel og trett. Livets gang, rett og slett.

Ikke lett, dette her, så jeg ønsker dere lykke til med å finne svarene for deres barn :-)

[solemio]

Takk for svar!

Jeg har hele tida vært veldig ærlig med gutta mine, men i og med at både jeg og min mann husker øyeblikket det gikk opp for oss at alle skal dø, syns jeg det var så kjipt å få det en onsdags kveld midt i legginga.

Jeg har også tatt fram den gode gamle barnetroa om at noen tror at vi møtes på den andre sida.

 

De tenker på mye, disse små, og de fortjener gode svar. Men det spørsmålet om barn kan dø, det var tøft. Selvfølgelig svarte jeg som sant var (det ville ikke slått heldig ut å lyve om en sånn ting), men jeg reagerte på at han i kveld ikke turna i senga til han sovna som normalt, men lå helt stille og tenkte.