Holder jeg på å få svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Er 21 uker på vei med en nydelig lita ønska jente! I det siste så har det holdt på å tippa fullstendig over for meg...

Jeg går hjemme pga bekkenløsning , jeg har så innmari dårlig samvittighet for at jeg går hjemme om dagene! Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å gjøre så masse her lenger, jeg føler meg nedstemt, utilstrekkelig, trøtt, stygg, feit og ekkel... Føler at det ikke finnes mange nok ord i ordboka som kan forklare hvor grusom jeg føler meg... Føler at ingen er glad i meg, at jeg kommer til å bli en grusom mor, at alle forlater meg... Føler at hvis jeg nå hadde dødd så er det helt sikkert ingen som hadde savna meg i det hele tatt... De hadde sikkert bare blitt glad for å bli kvitt plageånda meg... Jeg gråter hver dag og kveld før jeg legger meg, føler meg nesten konstant nedstemt, mista matlysten og alt...

Dette går utover forholdet til meg og samboer... Det virker på meg som om han bare hater meg og syns alt det stygge om meg som jeg føler meg.... Hvis han kjefter og smeller, føler jeg meg enda jævligere enn hva jeg tidligere gjør.. Jeg får skjelvetokter og begynner å gråte....

 

For andre så virker jeg som en utadvendt jente som bare er glad om dagene, men skinnet kan bedra...

 

Jeg er så sliten.... vil bare sove............

[Anonym bruker]

Kan noen legge dette ut på skravle for meg og? Så kanskje flere har erfaringer.....

 

På forhånd takk......

[januarbaby+maibaby]

Stakkars deg....

Har lagt ut innlegget for deg på skravle:)

Håper du får noen gode svar i fra folk som er i samme situasjon der:)

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Har lagt ut innlegget for deg på skravle, men det var det visst flere som hadde gjort! Håper du får noen ordentlige svar.

 

Jeg har forresten vært skikkelig nedstemt om følt meg helt forjævlig i dette svangerskapet, er arbeidsledig og har gitt opp å få jobb! Det har vært tungt,

har hatt perioder da jeg bare ville gråte og sove! Men det har gitt seg litt etter hvert, og har fortsatt slike dager men de bra dagene er der oftere! Håper du snart får føle deg bedre, hvis ikke kan du jo snakke med legen din!

[Gjest]

Kjære deg,

 

To ting:

Snakk med jordmor om dette. Det finnes hjelp å få.

 

For det andre:

Dette er hormoner. Dvs. du er i en situasjon hvor du er sykemeldt og kroppen din ikke fungerer som den pleier og du ikke får gjort det du skal. Det er grobunn for depresjoner hos hvem som helst - uansett hva som feiler dem. Men det at du har en del hormoner i ditt system som du ikke er vant til, forsterker dette ytterligere.

 

Jeg er omtrent like langt på vei med nr. 2, og har i begge svangerskapene hatt skikkelige down-perioder. Men på meg har det snudd ganske fort, så jeg har ikke trengt hjelp. Men da jeg var på første kontroll hos jordmor denne gangen og begynte å grine da hun spurte og gravde om forrige fødsel (som ikke var så bra), så fikk jeg en ordentlig oppramsing av hvilke muligheter hun hadde for å henvise meg videre om jeg sleit.

 

Jeg har også en veldig forståelsesfull mann, og jeg prøver å si at jeg er lei meg for at jeg er i dårlig humør, og at jeg forstår at det er kjipt for ham.

 

Forventninger til den moderne kvinnen er at vi skal jobbe fullt, og samtidig ha kontroll på husholdet, spennende hobbyer og et godt kjærlighetsliv, selv om vi er syke eller gravide. Når man ikke fikser det, så er det helt vanlig å ha en reaksjon. Men du er altså ikke den eneste som må trappe ned tempoet når du er gravid, det er helt vanlig.

 

Nå som du går hjemme må du ikke tenke på alt du ikke får gjort, men bygge opp en hverdag for deg selv med utgangspunkt i at du er sykemeldt, og i utgangspunktet ikke skal "gjøre" noen ting. Du skal ikke gjøre alt husarbeidet fordi om du ikker er på jobb! Ta dagene helt rolig, hvil, og tenk at alt du orker å gjøre er et pluss. Har du noen kreative hobbyer, er dette tiden for å sette i gang med et lite prosjekt (ikke stort!).

 

Du er verdifull som føder barn! Les noen av uttalesene til Kåre Willoch fra de siste årene, han synes jeg har et poeng. Han mener at moderne unge voksne er egoistiske som venter lenge med å få barn og får færre barn en tidligere. Det beste bidraget til samfunnet er å sette nye, flotte samfunnsborgere til verden. Og det er det du driver med nå! Det er jo superflott!

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært i akkurat samme situasjon som deg!!

Og jeg vil anbefale deg og snakke med samboeren din! Fortell han at du er deprimert og ikke aner hva du skal gjøre.. Jeg fortalte det også til mamma, og dagen etter virket plutselig alt så mye bedre!

 

Jeg gikk i 6 uker og bare gjemte meg unna og gråt. Lå bare hjemme, orket ikke stå opp.. Klarte ikke glede meg over den lille i magen, noe som resulterte i at jeg følte meg enda værre. Det ble en ond sirkel..

Det værste var at jeg følte meg så dum som ikke hadde en "grunn" til å være deprimert!! Jeg ventet jo en sunn og frisk gutt og burde bare være lykeklig.. Derfor ville jeg ikke noen skulle vite noe!

 

Til slutt skjønte jeg at jeg trengte hjelp, så jeg snakket først med samboer så med mamma. Og bare det og høre henne si at det var helt normalt og at kjempemange opplever nøyaktig det samme fjernet mye av dumhetsfølelsen. Noe som igjen resulterte i mindre dårlig samvittighet, som igjen førte til mindre gråting!!

 

Anbefaler deg virkelig og snakke med noen!! Anbefaler noen som står deg nær og som kan støtte deg!! Så kan du evt ha med denne støttespilleren og snakke med jordmor..

 

Ønsker deg lykke til!

 

Mange varme klemmer fra en som velger og være

[Anonym bruker]

Takk takk alle sammen! Går litt bedre nå!

Tror jeg skal ta en telefon til jordmor i morgen og høre hva hun sier om det..

Har fått grått av meg det meste akkurat nå, så tror jeg skal legge meg nedpå litt og sove!

Tusen takk alle jenter... kjempeglad i dere!