Holder jeg på å få svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Er 21 uker på vei med en nydelig lita ønska jente! I det siste så har det holdt på å tippa fullstendig over for meg...

Jeg går hjemme pga bekkenløsning , jeg har så innmari dårlig samvittighet for at jeg går hjemme om dagene! Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å gjøre så masse her lenger, jeg føler meg nedstemt, utilstrekkelig, trøtt, stygg, feit og ekkel... Føler at det ikke finnes mange nok ord i ordboka som kan forklare hvor grusom jeg føler meg... Føler at ingen er glad i meg, at jeg kommer til å bli en grusom mor, at alle forlater meg... Føler at hvis jeg nå hadde dødd så er det helt sikkert ingen som hadde savna meg i det hele tatt... De hadde sikkert bare blitt glad for å bli kvitt plageånda meg... Jeg gråter hver dag og kveld før jeg legger meg, føler meg nesten konstant nedstemt, mista matlysten og alt...

Dette går utover forholdet til meg og samboer... Det virker på meg som om han bare hater meg og syns alt det stygge om meg som jeg føler meg.... Hvis han kjefter og smeller, føler jeg meg enda jævligere enn hva jeg tidligere gjør.. Jeg får skjelvetokter og begynner å gråte....

 

For andre så virker jeg som en utadvendt jente som bare er glad om dagene, men skinnet kan bedra...

 

Jeg er så sliten.... vil bare sove............

[Matildesnusk + lille ups]

Det kan virke sånn ja. Det er mange som opplever det sånn, men jeg anbefaler sterkt at du snakker med noen om det så snart som mulig, enten lege eller jordmor. Det er viktig at du får hjelp, for sånn skal du da ikke ha det! :-)

 

 

[gulle88]

hei.

jeg er 9+3 i dag og føler meg ganske nedstemt jeg og... skriker for ingenting og føler meg helt hjelpesløs.. er sykmeldt pga kvalme og svimmelhet og kommer ikke til å gå tilbake til i svangerskapet pga. risiko.

Er hjemme alene hver dag, har ikke førerkortet og det er ikke kollektivtransport tilgjengelig. Føler meg som en fange i et isolat. og dette blir man virkelig deppa over altså.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er 31 uker på vei og har hatt det samme problemet som deg, har vært sånn i alle svangerskapene, men har blitt mye verre i dette svangerskapet! Er så sliten av alt at jeg kunne ha sovet meg gjennom resten av svangerskapet hvis det bare hadde gått! Jeg har ikke så mange gode råd til deg, men det er kanskje en liten trøst at du ikke er alene om å føle deg slik! Det du skriver kunne jeg ha skrevet selv! vi får prøve å komme oss gjennom det, å håpe at alt blir bedre etter fødselen!

[Gjest]

Hei!

På en måte er det godt å høre at andre også føler det slik. HAr vært slik i mange uker nå jeg også, er 21 uker. Jobber aktiv for jeg syntes det er godt å komme seg ut også. Men føler til tider at jeg ikke får støtte på hjemmebane og føler meg utslitt hele tiden...

 

Lykke til alle sammen, det går over om ikke lenge *S*

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du og resten her skriver. Flyttet ut av Norge i sommer, gravid med nr. to, kun ti uker igjen... Har fryktelig kort lunte denne gangen. orker ikke alltid stelle meg for er jo 'bare hjemme'. Har lite energi til eldstemann og er glad for at det finnes barnehager... humöret svinger fra dag til dag og det er så ufattelig slitsomt. I tillegg er jeg hjemmevärende, har en mann som jobber 12-13 timer per dag og som har flere sosiale aktiviteter i forbindelse med jobben og som dermed får dekket alle sine behov og som ikke orker särlig mye når han kommer hjem. Kjenner ingen her og er mye alene. Er dritt lei av å väre alene. Föler meg isolert og sosialt avstumpa. Savner gamle jobben, kollegaene mine og fölelsen av å bidra med noe i samfunnet. Savner et liv! Dagene fylles med husarbeid, turer, surfing på nettet, litt lesing, soving, blir ganske lei av det også....har derfor heller ikke så mye å prate med noen om. Föler meg til ingen nytte, föler også det sånn at dersom jeg plutselig ble borte hadde ingen reagert, for föler meg hverken sett eller hört til tider. Ingen av våre 'venner' hjemmefra ringer eller sender mail. Virker som om de ikke bryr seg i det hele tatt. Når vi er hjemme på besök en uke eller to er det ingen som tar initiativ til å treffe oss. Ingen som har tid, eller gidder å ta seg tid. Föler meg som en masekjerring som hele tiden må mase meg innpå folk.

 

Elsker familien min, gleder meg vilt til neste kommer og håper jeg da får så mye å gjöre at jeg ikke rekker å tenke så mye. Men savner noe å gjöre i ventetiden. Savner noen å snakke med, le med, gå på turer og finne på ting med. Synes det er vanskelig å bli kjent med noen her vi bor nå. Vet ikke hvor jeg skal henvende meg heller.

 

Er skikkelig frustrert og trist. Jeg later også som at alt er bra når jeg snakker med mamma og pappa og andre. Vil ikke at de skal bekymre seg for meg, siden vi bor utenlands. 'Alle' synes det er så modig gjort og så spennende at vi har valgt å bryte opp å gjöre noe annet, men jeg synes ikke det... Ser på meg selv som en ressurssterk jente. Er godt skolert, jobbet mange år og alltid klart de målene jeg har satt meg. Men nå tviler jeg på meg selv, föler jeg ikke har noen helt näre venninner og savner det. Savner noen som kjenner meg som den jeg egentlig er og som aksepterer meg med og uten feil. men föler jeg ikke fikser vennskap, at det alltid går skeis uten at jeg helt forstår hvorfor...Hjelper ikke akkurat å aldri se folk..........

 

Hjelper heller ikke at tåka er tjukk og sola er milevis unna...

 

Nå skal jeg hente barnet mitt i barnehagen.... Hormoner er noe dritt!

[Anonym bruker]

Jeg blir også sånn når jeg går mye hjemme. Jeg liker faktisk best å ha en jobb og mye å gjøre. Er nå i uke 9, forrige svangerskap ble jeg sykemeldt en ekstra mnd. før jeg gikk ut i perm. og kjeda meg noe vanvittig. Synes og det var et ork å bare gå hjemme når sønnen min ble født. Ble deprimert av det. Evig innvendig uro liksom, følte meg asosial og utafor. Jeg trives bare ikke som hjemmeværende. Har alltid vært sånn, liker faktisk ikke å ha lang ferie heller hvis vi ikke har noen planer. Denne gangen har jeg og mannen min faktisk blitt enige om at vi skal dele på permisjonen 50/50 for jeg har faktisk ikke godt av å gå så mye hjemme. Så får de heller steile de som er "perfekte mødre" og helst bare vil dulle hjemme med hus, barn og gå på treff med andre mødre. Jeg har faktisk vært med på sånne jevnlige treff jeg altså, og det var redningen for meg, men samtidig "er det ikke meg" om dere skjønner. Føler meg ikke helt i den "morsrollen" jeg har inntrykk av at andre er i. Jeg elsker min sønn over alt på jord, men allikevel var det en belastning 1 året. Mennene slipper generelt for lett unna her føler jeg. De kunne jo prøv det, å gå hjemme i månedsvis! de fleste vil nemlig ikke...

[Anonym bruker]

Så deilig å høre at jeg ikke er alene!

[Anonym bruker]

Syns du skal snakke med noen. For det kan gå over av seg selv, men kan komme igjen etter fødsel. jeg hadde svangerskap og fødsels deprisjoner, og begynte ikke å snakke med noen før det var gått en stund. Det hjalp kjempe yme å snakke om det