Mormor er så flink - utad...men i praksis...

[Anonym bruker]

Hun strikker fine gensere og snakker masse om sønnen min på jobben sin. Tar med bilder av han til kolleger og skryter. Koselig nok.

Men vi ser henne ikke her...

 

Enda vi bor 2 km unna.

Hun er ofte sliten og sliter nok med en depresjon etter en umennskelig barndom hun ikke blir "kvitt". Dette er nok årsaken. Men for meg blir det så falskt. Å fremstå som en mormor som stiller opp og er varm..

Har aldri fått en klem selv, for å si det slik.

 

Sønnen min forguder henne - merkelig nok, for det får hun gratis. Når de en sjelden gang ser hverandre stråler sønnen min som en sol.

Dett burde jo gi henne energi? Han er en rolig god gutt, ikke slitsom.

 

Vi oss i mellom har ikke så nært forhold - later heller som om..

I min barndom drev hun omsorgssvikt, noe som har gitt sår hos oss begge. Hun med dårlig samvittighet, jeg med savn av et fang isteden for konstant kritikk.

 

Nok om det.

I dag ville hun at vi skulle handle sammen, mens sønnen min er i barnehagen - bare for at jeg skal hente henne. ( slippe å kjøre selv)

Da jeg sa at jeg ikke rakk dette på dagen, og heller lurte på om hun kunne beslke sønnen min og meg i ettermiddag - nei da hadde hun ikke tid... Hun har tid og fri, men gidder ikke.

 

Noen flere her som må leve med foreldre med psykiske problemer bak fasaden... ?

 

Et lite hjertesukk --regener vel egentlig ikke med svar..

[Anonym bruker]

Hvis hun sliter med depresjoner, så er det kanskje enklere å vise omsorg ved å strikke og vise bilder?

 

Kanskje er hun redd for å gjøre samme feil mot barnebarnet sitt, som hun gjorde mot deg?

 

Jeg har ei psykisk syk søster, og det er ofte hun ikke orker annet enn å sitte i sofaen. Veldig koselig når hun orker å lese ei bok for tantebarna, og når vi får strikkeklær til jul.

 

[Anonym bruker]

Ja, pappa sliter også med depresjon/angst. Det er selvfølgelig verst for ham, men tærer på alle. Nesten så jeg føler at jeg er på randen til å tippe over selv, mange ganger. Men det kan jeg jo ikke! Vil ikke! Jeg har jo min lille prinsesse å tenke på...

[Anonym bruker]

Hei,

Dette var som om jeg skulle skrevet det selv. Bortsett fra at vi ikke helt vet hvorfor hun er blitt som hun er blitt - vi antar bare at det har å gjøre med noe som skjedde i barndommen hennes.

Fasaden har alltid vært viktigst - og mye vi som barn gjorde var aldri bra nok. Det har vært vanskelig på flere måter - men jeg har brukt noen år (blant annet ved hjelp av psykolog-det hjalp) på å akseptere at det bare er slik. Litt anderledes ble det da jeg fikk barn, mer sårt. Men jeg har måttet godta at hun aldri kommer til å bli noen nær,god og trygg omsorgsperson for barnebarn (a). Det snodige er jo at hun i egne øyne - og overfor andre liker å fremstille seg selv slik. Blant annet ved å vise bilder, - og gjennom andre får jeg hele tiden høre hvor mye hun snakker om oss, og barnebarna. Så på sin lille måte er hun jo glad i oss - men hun klarer bare ikke å vise det...

 

Jeg har funnet min måte å leve med dette på - innimellom blir jeg veldig lei meg - men stort sett går det OK fordi jeg tenker at man IKKE kan forandre på andre (og spesielt hvis de er litt oppi åra og ikke innser at de har et problem)- det eneste jeg kan endre på er hvordan jeg forholder meg til henne på.

Hvordan kan jeg leve med dette, hva bør jeg gjøre (for eksempel ved å ikke forvente noe særlig, unngå mange høytidsfeiringer etc) - og søke omsorg/trøst/nærhet/trygge omsorgspersoner til barna via andre kanaler (svigerbesteforeldre, søsken etc). et annet råd: snakk med noen om dette, ikke gå og gruble alene:)

 

Ville bare si; du er ikke alene!!