Tydeligvis er det ikke nok...

[-Mariposa-]

Hei jenter. Litt sliten for tida, mye å gjøre og mange intrikate samtaler med sambo. Vi har snakka om så mye at jeg ikke helt klarer å holde styr på alt, men her er essensen:

 

1. Selv om jeg føler jeg har gjort så godt jeg kan med å ikke snakke om baby og ikke presse ham, så sitter det tydeligvis så langt inne i ham at han føler seg presset uansett.

 

2. Hver gang vi går forbi en lykkelig familie med barn eller noe lignende føler han seg presset selv om jeg nesten ikke reagerer på sånt lenger, orker ikke bli lei meg hver gang jeg ser familielykke. Men det skjønner han tydeligvis ikke.

 

3. Det kom fram at han ikke har skjønt at vi egentlig er på samme nivå nå, at jeg heller ikke vil ha barn akkurat nå pga Afrika, skole etc.

 

4. Dessuten tok han fram det med at jeg bare kunne slutte på pilla når som helst og lage baby uten at han visste det. Faen, ble så lei meg da han sa det, for jeg har jo sagt det til ham en million ganger at jeg ikke er sånn og at jeg ikke kommer til å slutte på pilla uten å si det til ham god tid i forveien.

 

5. Han fortalte om at han hadde sittet i byen og sett på en mor og liten datter og syntes ungen var skjønn og det så deilig ut å ha all tid i verden som den moren tydeligvis måtte ha fordi datteren var så liten og gikk superduper sakte og alt skulle utforskes. Yes, tenkte jeg, et godt tegn. Helt til han sier at han plutselig ble redd for at jeg kunne se ham (jeg var ikke engang i nærheten) og at jeg ville ta det som et tegn på at han var klar så da følte han seg presset av meg selv om jeg ikke engang var der!

 

Skjønner dere eller? Herregud, jeg har jo trodd at ting gikk bedre og at presset var borte, men så viser det seg at han bare føler seg mer presset enn noen gang. Det er "feil" om jeg sier noe og det er "feil" om jeg ikke sier noe. Vi har ikke direkte krangla, men vi finner absolutt ikke en løsning på hvordan vi skal klare å forholde oss til dette.

 

Hadde han bare kunnet bestemt seg for noe! Vi er jo verdens beste venner og ALT går bra, bortsett fra dette. Jeg har jo prøvd å legge dette til side og tenkt at om jeg bare tar bort presset så kommer han til å komme seg videre, men nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre.

 

Har spurt ham hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal oppføre meg, hva jeg skal si, men han vet ikke. Sier han vil leve, at jeg må skjønne at han vil gjøre som han vil. Jeg prøvde å si at om han bare kunne sette en slags tidsfrist så kunne han gjøre akkurat som han ville fram til det (herremin, høres ut som livet hans er over i det jeg blir gravid). Men nei, DET ble for mye press. Alt er press, alt er dritt.

 

Jeg fikk også vite at om jeg snakket om ei venninne av meg som er gravid (selv om jeg ikke snakket om graviditeten) så fikk jeg "stjerner i øynene". Jeg får slutte å snakke om henne da.. Og Bare Ine: jeg fikk beskjed om at du skulle slutte å hause meg opp med dette greiene her... Herregud altså. Jeg prøvde å forklare ham hvorfor jeg hadde sagt til ham hvem du var (at vi kanskje skulle treffes og jeg ikke ville lyve på hvem du var, men at det ikke var ment som press, bare informasjon).

 

Nei, dette ble langt. Er forvirra langt inn i sjelen jeg nå.

Kommer dessverre til å holde meg unna BiM i en periode, må se om jeg klarer å få sambo til å ikke føle seg presset.

Jeg stikker innom av og til. Lykke til alle sammen.

Bare Ine, vi sees på msn:)

[jenta fra havet]

Huff.. det er ikke greit! Skjønner at du har det vanskelig med dette! Er ikke noe særlig når det "henger seg opp" på den måten..at du prøver å ikke være masete, og han ikke helt tror på det, fordi han kanskje "kjenner på seg" at det er der uansett hva du sier/gjør eller ikke..

 

Skulle ønske jeg kunne si: "gjør sånn. si det. så vil det kanskje løse seg"..men jeg kan ihvertfall si at jeg føler med deg, og at jeg håper det kommer til en løsning for dere på en eller annen måte..!

 

Klem, og lykke til videre!

[Hulda77]

Hei du frøkna

Jeg føler veldig med deg, tenker nå på at du akkurat nå sitter et eller annet sted i landet vårt og kanskje er litt lei deg. Jeg vet av erfaring at dette med barneønske og -lengsel svinger, men at man selv om man har det helt ålreit også samtidig er litt sår et sted inni seg. Ja, at savnet alltid er der. Om jeg forstår deg rett, er det sikkert både et savn etter barn og et savn etter at samboeren din skal glede seg med deg og være klar og tydelig på at han ønsker å få barn med deg.

 

Jeg har de siste ukene begynt å titte mer og mer innom her på BiM, noe jeg er litt ambivalent til. Som du var inne på, gir det på en måte enda mere næring til tankene som man kanskje skulle ønske ikke var der så sterkt.

 

Jeg venter som deg på min kjære. Bare det at vi er "gamle" begge to. Jeg gråter inni meg når jeg for eksempel leser innlegg fra jenter her inne der nicket kanskje ender på 85 eller 86 eller der omkring. Dere er så unge!! Jeg er så gammel, og jeg bare så lage barn NÅ!! Jeg har ofret mye for min samboer, for et par år siden tok jeg abort pga han ikke var klar. Aborten har jeg et avklart forhold til, men i blant blir jeg trist over det igjen.

 

Jeg lurer i blant på hvor ofte jeg tenker på dette med barn, at vi - ikke bare jeg, men også han, skal ønske seg barn. Han er litt klar, men jeg er litt redd han ikke vil prøve denne måneden, at han vil vente enda litt til. Dersom vi krangler om en bagatell eller vi snakker om et problem vi har, blir han så usikker igjen. (Forholdet vår er godt i det store og hele, men vi har våre ting som trykker.). Jeg lurer på hvor lenge jeg kan vente på ham, jeg har faktisk sjekka priser på Storkklinikken... Hadde min samboer visst hvor ofte jeg har tanker knytta til barneønsket, hadde han følte seg (om mulig) enda mere presset enn din samboer...

 

Uff, det er vondt dette. Jeg har dessverre ikke vært så åpen som deg. Min samboer vet at jeg ønsker barn med ham så snart som mulig, men han vet ikke at jeg daglig assosierer alt mulig med det. Og verst er det at ALLE liksom er gravide for tida. Jeg har tenkt at når Madde og Victoria (de svenske prinsessene) blir gravide, for det blir de snart - alle blir visst det, har jeg på følelsen - ja, da er jeg på vei til Danmark!!

 

Lykke til, jeg har ingen gode råd til deg. Selv holder jeg, som sagt, mye av tankene min for meg selv. Men da er jeg også mere ensom med det, kanskje.

[Tøydukka]

Uff, ikke gøy med sånne mannfolk som blir "skremt av sin egen skygge". Er ny her, har samboer som er litt forvirra kan man si. Men jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, tenkte jeg kan fortelle deg litt om min erfaring.

 

Jeg og min samboer har snakket om barn og familie ganske lenge, men da med en "kanskje det" i bakgrunnen. Da jeg første gang begynte å ta opp temaet barn med en alvorlig undertone fikk jeg problemer med å nå fram. Det var ikke tale om at min kjære ville forstå hva det var jeg prøvde å si, han holdt fast på den tonen vi hadde fra tidligere.

 

Til slutt sprakk det for meg, vi begynte å krangle, og det eneste jeg fikk ut av ham var at han ikke var klar for sånt. MEN... Jeg har aldri vært personen som gir seg med et udefinert svar, så jeg tok opp igjen temaet fra en annen vinkel. For han har jo alltid sagt at han ønsker seg barn. Så jeg innledet en samtale om hva det var han så for seg skulle skje før han fikk barn. Sånn kom vi inn på mange forskjellige ting.

 

Det kom fram at for ham var det veldig viktig å være i en stabil arbeidssituasjon, han har vært mye fram og tilbake i det siste. Han fortalte at for ham personlig var ikke det å være gift først viktig, men det forenkler situasjonen litt (han har katolsk mor, og det kan sies at hans eldre søster som var passert tredve og gift da hun ble gravid har fortalt at å fortelle moren at hun ventet barn var det verste hun hadde vært gjennom. Det ble som å stille seg foran moren og si "ja vi har sex, og nå har det blitt noe ut av det også...").

 

Men det som også kom fram i denne samtalen, var at jeg skjønte etterhvert hva som var problemet hans når det var snakk om barn. Det å få barn var noe han aldri hadde tenkt seriøst over hva innebar, og de inntrykkene han hadde fått av det å få barn kom mest fra overfladiske komentarer fra andre menn. Og kulturen mellom menn i dag er (som sikkert kjent) at det å få barn er noe man ser ned på. Det er "slutten på livet", som du selv sier. Det er veldig få menn som faktisk setter seg ned og forteller åpent om de positive sidene ved det å være far til en annen mann.

 

Vi ble enig om at det nok var best å vente en stund med barn, men jeg ba ham om å bla litt i en bok jeg har lest. "Foreldreboka" heter den, Biddulph er forfatterne. Det er et par som har skrevet den, og man kan vel si at den tar opp det som de fleste andre foreldrebøker ikke tar opp. Du lærer lite om bleieskift, amming, fra måned til måned og fra år til år med barnet ditt, men den handler rett og slett om barneoppdragelse og om hvordan foreldrepar i realiteten har håndtert det å bli foreldre.

 

Jeg kom over denne boken ved en tilfeldighet, og det er ikke en bok som er nødvendig å lese fra a til å. Men det er en bok som bruker mye humor, og som jeg tror gav et litt mer håndfast bilde av hva det vil si å få barn for min samboer.

 

Vi er enda ikke prøvere, på langt nær. Kanskje sommeren 2009, eller noe... Men vi kan ihvertfall snakke om det nå, og er på veldig mange plan enig om hva som er "målet" ihvertfall.

 

Tror kanskje dette presset som din samboer føler på kan bli litt mindre farlig hvis han lærer litt mer om hva det vil si å være pappa. Men for all del, alle er forskjellige. Og jeg kan ikke annet enn å krysse fingrene for deg, og la deg ta avgjørelsen om hvorvidt det er lurt å be ham om å se på boka. Og husk å presisere at det ikke er fordi du har det travelt at du eventuelt gir ham boka;)

 

Masse varme tanker!