Anonym bruker Skrevet 17. oktober 2007 #1 Skrevet 17. oktober 2007 Er det noen her som har vokst opp med en pappa som er psykopat....? Vi prater ikke sammen lenger, og jeg skulle ønske jeg aldri så han igjen. Men han og mamman min bor sammen, og jeg vil jo ha kontakt med henne.... Også vil jeg jo at hun skal få være sammen med barnet mitt. Ønsker på en måte at pappa og sønnen min skal ha et godt forhold. Men samtidig så vil jeg ikke at han skal like han FOR godt... Vi har vært tilstede alle sammen i ulike familietilstelninger. Men de har ikke hatt noen kontakt. Lurer veldig på hvordan han vil reagere når sønnen min f.eks går bort til han og prater/smiler/vil opp på fanget.... Vil pappan min overse han, som han gjør med meg? Vil han "ta seg sammen" og oppføre seg normalt. Eller vil han dytte han bort? Er så redd for at han skal såre sønnen min psykisk/fysisk. Føler at jeg burde avklare dette med pappan min. Gjøre et forsøk på å kommunisere med han. Men jeg er så redd. Fatter ikke hvordan jeg skal klare det uten å bli sint/gråte/redd.... blir kvalm bare jeg tenker på det...
gunnelisa*fikk jente 06.01.07* Skrevet 17. oktober 2007 #2 Skrevet 17. oktober 2007 Faren min er oxo psykopat, og det samme er den eldste broren min. Nå bor heldigvis ikke mine foreldre sammen da, så sånn sett blir det litt enklere for meg. Jeg har brutt alle bånd til både faren min og broren min, og det er det beste jeg noen gang har gjort for meg sjøl. Jeg har sagt klart i fra til de at de ikke lenger er bestefar eller onkel til jentene mine oxo jeg da, men det hjalp veldig lite for broren min, nå oppsøker han de to eldste når de er hos faren sin, og slenger masse dritt om meg til de der sammen med faren dems. Er ikke bare bare med sånne psykoer i familien hvertfall, hadde mange ganger vært en fordel med skuddpremie på sånne svin mener jeg.
Anonym bruker Skrevet 17. oktober 2007 #3 Skrevet 17. oktober 2007 Jeg har ikke en far - men en mor som har store psykiske problemer. Vet ikke om hun er psykopat, da dette er en diagnose som er vanskelig å stille selv for fagfolk, men han har trekkene.. Mamma og pappa er fremdeles gift... Pappa er en snill mann, men en diger dott.. Bare det å se han bli der i forholdet, gjør meg helt uvel. Han er ikke lykkelig, det sier hans selv, men som mange menn/kvinner er han redd for å stå alene. Vil heller forholde seg til det kjente og triste. Mamma er nok periode dranker. Drikker seg ekstremt full og blander med tabletter. Andre dager er hun litt mer oppe, men vi vet aldri hvor vi har henne. På en måte kan man si at hun er iskald og ekstremt egosentrisk. men jeg har også sett sårbarhet hos henne. Dog også denne utfra et egosentralperspektiv. Pappa har holdt seg hos henne pga oss barna, nå mener han det er for sent å skille seg. han er 60. Vi barna har alltid ønsket at de skulle skille seg, for vi har det så godt bare med pappa... Da er vi en ekte familie, sitter ikke på anke, kan si hva som faller oss inn og er veldig åpne og varme mot hverandre.. Det er vondt å skamme seg, ikke respektere sin forelder. Alt ved henne byr meg i mot. Selv lukten.. Hadde hun ikke vært min mor, hadde jeg aldri hatt kontakt med henne. Det er det som er så fælt.. Så er det sønnen min da - han forguder henne - men hun har aldri overskudd til å være sammen med han. Ikke engang et lite besøk. Ja,ja. dette hjalp deg ikke stort, bare vit at vi er flere i samme båt. Når jeg er langt nede pga dette, trekker jeg meg fort opp igjen ved å tenke på alt det fine jeg har. Sønnen min - barnet i magen - kjæresten min... Jeg har mye å glede meg over.
Anonym bruker Skrevet 22. oktober 2007 #4 Skrevet 22. oktober 2007 Du ovenfor med moren, da jeg leste brevet ditt var det som jeg skulle skrevt det selv. Min mor er sånn, hun har store psykiske problemer hun drikker og tar tabletter. Hun har pappa i sin hule hånd ved å bruke stygge hersketeknikker. Mot oss barna pluss barnebarn er hun veldig grei, når hun er edru da. Det værste er at jeg gjør alt for å gjøre henne "glad". Sliter med dårlig samvittighet pga tenåringsopprør. Når vi er på besøk sitter vi på anke for å ikke si noe som kan bli brukt mot pappa. Men jeg opplever ikke å bli forstått dersom jeg forteller åssen ting er, ikke engang samboeren min forstår. Det er sånn at når en kvinne er offer for en mann er det synn på henne, men når det er en mann som er offer er det han som er teit.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå