Sønnen min på 3 (Utenom tema)

[Anonym bruker]

har sett meg gråte ved endel anledninger. I forbindelse med at heg er gravid og er sliten etc. Tar han skade av dette tro?

[Anonym bruker]

Hei:) Jeg har absolutt ikke svar på det du spør om men jeg har tenkt akkurat det samme. Jeg har ikke barn fra før, men m tanke på neste graviditet når jeg da har et barn, og m tanke på hvor elendig form og deppa jeg har vært i dette sv.skapet og grått hver dag i første trimester. Jeg kan ikke huske å ha sett mine foreldre gråte noen gang men jeg var 4 da min mor gikk gravid m min søster og jeg husker ikke en ting av hva som skjedde da til tross for at hun visstnok var superdårlig og spydde daglig. Og jeg fulgte etter og satt på kne sammen m henne over doskålen og liksom-brakk meg i takt m mamma....har jeg blitt fortalt. Jeg tror absolutt ikke du skal bekymre deg, man husker svært lite fra man er så liten! Good luck videre.)

 

Hilsen 20 dager igjen:)

[Bdancer]

Barn kan jo bli litt usikre når foreldre, som vanligvis er barnas "trygge havn", ikke er like stødlige som før. Men jeg tror ikke det gjør noe å vise følelser åpent foran barna..

[Gjest]

Forklar barnet ditt hvorfor du gråter. Si at du er sliten og at man gråter lett når man er sliten og gravid. Da får barnet ditt forståelse, og vet at det ikke er han det er noe galt med.

[Anonym bruker]

Dette var et veldig godt spørsmål. Datteren min som snart blir 4 har vel også sett meg vre ganske nedfor og gråte. Jeg tar kanskje relativt lett til tårene i forhold til en del andre. Samtidig har det vært mye som har gått oss i mot i de siste månedene i tilleg til at jeg er gravid, så det har vært nok å være nedfor for.

 

Men tar hun skade av å se det? Jeg vet at hun noen ganger har reagert ved også å begynne å gråte og være lei seg en stund etterpå. Da føler jeg meg skikkelig skyldig.

 

Jeg har prøvd å fortelle henne hvorfor jeg er lei meg og forklare at noen ganger så blir voksne også lei seg.

 

Jeg klynger meg til håpet om at hun har litt godt av å oppleve følelsesuttrykk i alle former - også fra voksne. Hun ser meg jo for det meste være glad, da. Hvis jeg var depreseiv over lengre perioder ville jeg nok blitt mer bekymret for henne.

 

 

[Heiaar har blitt 2-barnsmor]

Enig med En liten spire her. Så lenge man forteller hvorfor man gråter tar ikke barn skade av å se foreldrene sine gråte. Fortell at "Uff, nå ble mamma litt lei seg" - og si hvorfor. Er bare fint at barn kan se at voksne også kan gråte.

[Anonym bruker]

Går til psykolog akkurat nå, og det setter i sving masse følelser hos meg. Jeg har spurt psykologen om hva jeg skal gjøre ovenfor jenta mi, og hun sier at det er bare sunt for barn å se at foreldrene også kan gråte. Da forstår de at; hos oss er det lov å gråte og vise følelser, men det er selvfølgelig viktig å fortelle barna hvorfor man gråter, ellers tenker de nok fort at de har gjort noe galt eller at det er deres skyld.

[pilutt1]

Slenger meg på her jeg og. Tror ikke de tar noe skade av det,heller motsatt at de kan se at vi voksne også kan bli lei oss,og ikke prøver å skjule det overfor dem,for de får det som regel med seg uansett! Datteren min på tre har også sett meg flere ganger i løpet av svangerskapet gråte,og da er hun så søt,skal trøste meg,og får litt lei seg ansikt hun også. Forklar ungen hvorfor de gråter så forstår de det!

[Lille`mor & lillebøll]

Barn tar ikke skader av og se verken far eller mor gråte..Det er derimot bare sundt.Barn har gått av og lære det at voksene også kan ha det vondt,at voksene også kan gråte,Ingen ting i veien for det.

Men det er viktig selv om din sønn bare er 3 år og forklare på en lett måte at mamma griner pga.......Eller mamma har ikke vondt,men......

Eller så kan barnet bli redd for mammaen sin og tro at mamma ikke har det noe godt.

 

barn tenker mere en det vi tror.Men når du skal forklare det til han å du gjøre det i sitvasjonen!Det er ikke sikkert han klarer og koble det hvorfor mamma gråter lenge etterpå.

 

Lykke til:)

[Gjest]

Datteren min på tre har sett meg gråte noen ganger ja. Jeg er et følelsesmenneske fra før og nå med ekstra hormoner i kroppen skal du ikke si "Bø" til meg før tårene renner! Har forklart henne at mamma er litt sliten og litt lei seg, og at det ikke er hun som gjør at jeg blir lei meg. Hun er så søt og gir meg kos slik jeg trøster henne om hun gråter!

Det jeg også har lagt merke til er at hun har begynt å si ifra at hun er lei seg og går på rommet sitt for å være litt i fred fra og hvile seg litt. Noen ganger er det gjerne en litt falsk underleppe som stikker ut og hun er ikke særlig lei seg, bare sur for at hun ikehar fått viljen sin, men tror samtidig at små barn også har godt av å lære å uttrykke følelsene sine. Derfor forsøker jeg å beskrive de sinnstemingene vi går i gjennom og hvorfor vi blir opprørt over noe. Blir hun eller jeg skjempeglad for noe så snakker vi gjerne litt om det eller om noe vi gleder oss til. Jeg kan heller ikke "kjefte" eller være sliten og avvisende uten å forklare hvorfor, det er bare forvirrende for et lite menneske med mange nye følelser inni seg.

Ellers så husk at barn tilpasser seg og må jo lære litt om livet gjennom å se hva vi går gjennom og ta del i det...