Til dere med en samboer/kjæreste som ikke er pappa til barnet deres.

[miniime]

Vi har nettopp flyttet inn til kjæresten min...

Jeg er lykkelig for det, men er litt "nervøs" eller noe... Klarer ikke helt sette ord på det. Men er på en måte redd for at han kanskje synes det blir for mye med barnet, å gjøre det slutt etterhvert. Han har ikke barn selv, og aldri vært sammen med ei alenemamma før. Blir jo en del skrikeng og alt som hører til med ett barn i trassalderen.

 

HVordan fungerer det hos dere? Følte dere det samme?

 

[(S)TinkerBelle <3]

Tja, vi har ikke flyttet sammen da men han er mye her hos oss. Vil vel tro at til tider blir det mye for han med en 3åring som kan være vanskelig hvis hun vil, men jeg går ikke rundt med noen frykt for at han skal gjøre det slutt pga ungen. Tror jeg er vanskeligere å leve med en 3åringen. HAHA. Det er vel sikkert litt tilpasningsvansker når alle må dele. Det er vel mest problemet her. Jeg må dele både unge og ny kjæreste, han må dele kjæresten sin og hun må dele mamma'n sin. Det er nok enklere for de voksne en for hun som ikke har måtte dele for å si det sånn.

 

 

 

 

[Allybeen ♂ ♂ ♀]

Slika tanker har jeg også av og til. Det eneste som hjelper er å lufte dette for kjæresten din =) Fortell at du av og til er bekymret for at det blir for mye for han.. osv

Regner med han avkrefter dette med den gang, så kan du slappe av og kose deg som samboer =)

Jeg har selv ny kjæreste, han er faktisk 7 år yngre enn meg, og aldri vert samboer eller hatt noe alvorlig forhold. Har nå vert sammen i 6 mnd snart, og han takler dette veldig fint. Han sier han kan være med på alt utenom bleieskift! hehe!

Tror dette er helt vanlige tanker, men tror mennene takler dette bedre enn vi tror.

[M by M]

Jeg ga min samboer valget om hvor mye han ønsker å delta. Spørsmålet var da om jeg skal ta meg av oppdragelsen og alt det praktiske og han bare være en støttespiller og lekekamerat eller om han skulle ta like mye ansvar som meg, delta i oppdragelsen og alt det andre på lik linje som han ville gjort om det var hans sædceller som produserte ungen.

Han valgte å delta fullstendig og det har vært det beste for oss. Han tenkte han han orker ikke bo sammen med et barn han ikke får være med å sette grenser for og dele gledene med. Han har også blitt veldig glad i jenta mi og ser på henne og behandler henne som sitt barn. Det var en utrfordring for meg å slippe han til fordi jeg er så vant til å gjøre alt selv og jenta mi er vant til at mamma gjør alt. Så en liten tilvenning for oss alle var nødvendig. Ellers snakker vi en del om det og jeg gir han rom for å si hva han tenker på og vi respekterer hverandre.

Kommunikasjon er nok veldig viktig her. For oss ble det et brytepunkt da jeg begynte å jobbe fulltid nattevakter og han og jenta måtte stå opp alene om morgenen. Da måtte han stelle henne, pakke sekken, smøre matpakke osv...han leverer henne også i barnehagen hver eneste dag. Når dette kom, fikk de et veldig nært forhold seg i mellom. Og jeg begynner nesten å gråte jeg, når han sitter og ser på henne og det lyser av øynene hans at han er stolt og glad i henne.

Anbefaler at dere tar en skikkelig samtale om dette og blir enige om kjøreregler. Blir dere enige, så følg de.

 

:-)