Da hører jeg vel til her....

[lillebille80]

Begynte med brun utflod på lørdag, idag kom klumper og friskt blod... Veldig trist og meningsløst. Var i uke 6+3. Skjønner at vi er mange i samme båt, men føler meg så utrolig alene. Etter å ha lest litt ser jeg at uke 6/7 er en kritisk uke, er dette noen andres erfaring? Kjenner jeg gruer meg litt til å begynne på nytt, med venting-glede-redsel... Tror jeg kommer til å bekymre meg gjennom de tre første måneden når/om jeg blir gravid igjen.. Huff, dette ble deprimerende. Blir veldig glad om dere vil dele noen av deres erfaringer med meg!

[lana<3]

Hei ja vi er mange som har vært der...jeg selv hadde en sa for noen mnd siden..var rundt 5 uker på vei..men har lagt det bak meg og har begynt på ny frisk og forhåpentligvis har jeg en ny spire snart...

 

er et par tråder her inne for de som har mistet tidlig..var der rett etter jeg mistet og fikk pratet ut..det hjalp meg voldsomt..

 

håper det går bra denne gangen iallefall og velkommen tilbake til oss

[Gjest]

Hei - og trøste klem

 

Vet akkurat hvordan du har det nå, opplevde det samme for en uke siden. Var 6 uker da. Og man kan si hva man vil, men 6 uker er likevel 6 uker, og man gleder seg over det, og da er det en ordentlig nedtur når det går galt..

 

Og i tillegg til at man er lei seg kommer alle tankene og bekymringene for neste svangerskap - går det galt da også liksom?

 

Men jeg tror at jeg etter denne uken som har gått nå, med snørr og tårer og sinne og frustrasjon, har kommet dit at det er viktig å la seg få lov til å kjenne på de følelsne, selv om det var tidlig. Nå ser jeg fremover, og lengter etter å bli på vei igjen.

 

Så jeg vil bare sende deg alle mine gode tanker, og håper du snart får det til igjen

 

Klem til deg

[Fru Anna]

uff, det var trist å høre, sender en trøste klem jeg også.

 

hadde SA for 10 dager siden og var 6+1, og jeg også har tenkt det at 6.uke må være en kritisk uke for det er veldig mange som mister rundt da. Det er jo da hjertet skal begynne og slå og anlegget til alle organer skal legges til rette så det er mye som skjer på liten tid og sikkert derfor litt kritisk.

 

Det er så sant det Miemamma sier - en må tillate seg å jkenne litt på sorgen. For jeg følte meg nesten helt knust når det skjedde og ikke så lenge etterpå kom tenkene om at dette er jo bare helt dumt, bli så lei seg for noe som nesten ikke har begynt og som er så vanlig. Men 6 uker er faktisk 6 uker og en har begynt å glede seg og så smått kanskje legge noen planer sånn i tankene og plutselig så er det ikke noe mer....jeg følte meg helt tom, i mangel av et bedre ord.

 

Vet det kanskje ikke akkurat er noen særlig oppmuntring men om noen dager virker ting litt bedre og en begynner å tenke litt fremover igjen

 

klem klem