Jeg har ødelagt alt og det er uutholdelig å eksistere

[Anonym bruker]

Skrev et innlegg for en liten uke siden, om at min kjære og jeg sliter og at følelsene hans har vært i jojotilstand en god stund.

Vi har vært i lag i over 5 år og har to vidunderlige barn. Han er den beste mannen jeg kunne ha funnet, jeg fikk oppleve å bli dypt elsket og jeg elsker han uendelig mye. Han er den mest kjærlige og trofaste mannen. Min traumatiske oppvekst har gitt meg mye angst som jeg har jobbet med i terapi, jeg har hatt vanskelig for å kjenne på å bli elsket og stole på min kjære. Det har ingen ting med han å gjøre, men med min mor og far og miljøet jeg vokste opp i.

Jeg har vist en kontrollerende og svært masete side av meg selv. Han har slitt med det, men han har alltid vært så positiv og elsket meg så høyt at han har taklet det. Men siste tiden har det tæret veldig på han og jeg forstår det så forferdelig godt. Stakkars mannen min, den gode og snille mannen min. Han har ikke turt å si noe til meg om at følelsene hans har svinget i forhold til meg, for inntil for en uke siden. Og det har blitt værre og værre. Han sier at gnisten forsvinner mer og mer, han føler en enorm tomhet. Han klarer ikke leve med meg og ha det sånn. Og det forstår jeg.Han vil jobbe litt til, men vet ikke hvor lenge han klarer ha det slik før han vil avslutte forholdet.

Jeg har nå opplevd å kjenne på at dette skulle til for at jeg har slippet taket og aldri mer vil være sjalu og kontrollerende. Jeg har fått mitt største slag som har snudd opp ned på meg. Ja, det høres klisjeaktig ut, men jeg sverger på at dette har skjedd. Han sier det kan være for sent og at han akkurat nå ikke har noen tro på oss lenger.

Barna våre merker at vi er lei oss og at ikke alt er helt som det skal være. Det er så forferdelig vondt. Han ber meg slutte å spørre ham hvordan det går, at det gjør vondt værre. Vi kan gi hverandre en klem, men ikke mer. Han klarer ikke å kysse meg, sier det knyter seg i ham.

Jeg bærer på håpet, men angsten og redselen i meg holder på å rive meg i stykker. Jeg har knapt spist den siste uken og alt føles svart. Sliter veldig med å i det hele tatt "leve".

Min kjære trenger hjelp og venter på å få snakke med en kollega som tidligere jobbet som psykolog.

Er det noe håp for at han får gnisten tilbake? Det er min feil og jeg har svært vanskelig for å se at jeg kan klare å leve videre uten han og med skyldfølelsen. Men barna mine, som jeg elsker og som vi laget av all kjærlighet, de har ikke godt av å ha en mor som bærer på sin største sorg livet ut. Jeg vil, men er redd jeg ikke får det til. Vil se de vokse opp.

Er det håp for oss?

Noen snille som kan legge det ut på skravle for meg?

[SaftSuse *Overtid*]

Har lagt det ut på skravle for deg og vil sende deg en god varm klem!! )

[Anonym bruker]

Ingen her kan si ja eller nei på spørsmålet om det er håp for dere. Men jeg skal krysse fingrene for dere.

For meg høres det ut som om mannen din trenger litt tid for seg selv. Tror han har godt av å savne deg. Som du sier vil han nå ikke at du skal mase.

Kan tenke meg at dere begge vil ha litt godt av alenetid.

 

 

Når jeg hører at noen ikke kan leve uten en bestemt person er noe alvorlig galt. Får du noe hjelp til å takle dette?

For meg høres det ut som om du trenger mer hjelp, enn hva forholdet til din mann gjør. Man trenger ingen mann for å leve et godt liv.

Tenk på barna dine!

[FanteGuri]

Kjære deg! Du må ikke miste håpet, ikke miste håpet om at mannen din og du skal komme over denne kneika! Det høres ut som om mannen din trenger en stund for seg selv, kanskje han burde bo hos noen kjente en stund? Tror det kan bli vanskelig for ham å finne ut av ting når du er i nærheten.. Samtidig burde dere satse på familierådgiving tror jeg, det kan jo hjelpe..

Uansett om han bestemmer seg for å forlate deg eller ikke.. Du KAN leve uten ham!! Du har jo fortsatt barna dine, som du er så glad i, de trenger deg!!!

[Anonym bruker]

Huff da. Synd han ikke klarte å fortelle deg dette før det gikk så langt, litt typisk menn tror jeg desverre.

Husk nå at du uansett MÅ ta deg sammen for barnas skyld, de er uskuldige i dette og du sier at du selv har hatt en dårlig barndom. Ikkegi barna dine det samme, uansett hvordan det går til slutt.

Håper virkelig at det ordner seg for dere

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Takk skal dere ha.

Jeg må prøve mitt ytterste på å holde meg "fra" ham og ikke spørre ham mer rundt dette. Han trenger tenkepause og det har han gjort tydelig klart. Men vanskelig når han ikke har andre steder å bo akkurat nå, jeg har heller ingen steder å dra til. Han skal være bort et døgn til helga, men vil tro det er altfor liten tid.

Men jeg må holde meg.

Tar sobril nå for å få ned pulsen og for å klare gjøre noe av husarbeidet som ikke bør vente særlig lengre. Føler jeg detter snart.

Når gnisten er borte og han føler bare vennskap , er det håp da? Han har elsket meg veldig bestandig før, men gått og fortrengt mye inni seg. Jeg har ytet psykisk terror mot ham, følt det har vært vondt for ham, men ikke klart å holde tilbake mine spørsmål pga den knugende angsten. Men nå er jeg over med dette, det er det som er så godt. Men hvis det er for sent for min kjære, vil jeg aldri tilgi meg selv. klarer ikke tanken.

Hadde vært snillt om noen kunne dyttet dette innlegget for meg på skravle også.

[Anonym bruker]

Mulig hans definisjon på at han bare føler vennskap er at han ikke helt kjenner deg igjen. Han forelsket seg i en jente som var glad og positiv, mens han nå i det siste bare har fått mye negativt fra deg. Du har vært kontrollerende og mistenksom. Ikke rart han føler vennskap til deg nå, men vil så absolutt tro at han elsker den du var før - og den du gjerne vil bli igjen.

 

Kanskje dere trenger en ferie, litt tid til dating, samtidig som dere også får tid til å savne hverandre også. Høres ut som om dere har mye alvor rundt dere. Hvor er latteren? Gleden?

Synst at du og barna bør få en sjanse. Dette er jo første gang han har sagt noe om sine problemer. Man flykter jo ikke når det er motgang, man kjemper da ekstra hardt.

 

Ikke la han gi opp før dere har prøvd alt - for barnas skyld. Men ville også gitt han tid til å bo litt alene om han vil det. Gi han jenta du var tilbake. Lov at det skal bli forandringer.

Og hør hva han vil. Hvilke forandringer vil han ha for at han skal ha det godt.

 

Håper du forteller oss her inne hvordan det går fremover med dere.

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har kanskje ikke så veldig god erfaring me lange forhold selv (2,5år er lissom det lengste jeg har kommet). Men jeg kjente meg på en måte litt igjen i deg (har en del dårlig erfaringer i oppveksten selv, og kan være litt gneldrete). Hvis du har muligheten å låne bort ungen en liten helg til besteforeldre eller noen andre du stoler på. Så kan du jo spørre ham litt forsiktig om han kunne tenke seg å ha en aleine helg me bare deg, der du setter mest fokus på ham. Jeg gjorde i hvertfall det når jeg følte at forholdet gikk på felgene. lage god mat, og gjøre ting for ham du veit han elsker. skjem ham bort litt. Og kanskje sende ham ut me gutta etterpå. det kan jo hende at han har følt seg tilsidesatt av baby osv. Kanskje det kommer tilbake noen gnister igjen. Det funka fint på oss i hvertfall (men nå har jeg en veldig enkel mann, med enkle gleder da).

Jeg håper i hvertfall at du finner ut av det og at det går bra.

Lykke til og en stor klem fra meg

[Gjest]

Det heter i gode og onde dager når man gifter seg, synes det er fint! Selv om man ikke er gift liker jeg disse ordene. Nå har dere hatt de onde, og så tilbake til de gode. For at det skal gå bra må han være ordentlig interessert i å bli ordentlig kjent med deg, fortiden, alt! Når han forstår hvorfor du er kontrollerende, sjalusi, vil han sikkert se et mønster etterhvert. Så må du trygges trygges og trygges. Å bli sammen med et annet menneske er risiko like mye for deg som for han, ok, nå er det deg det har dreid seg om, det blir sikkert han i en periode i livet. Det er ikke din skyld at han har mistet gnisten. Som en ovenfor skrev at når han ble sammen med deg var du bare blid og glad for nå å ha blitt en kontrollerende.. Vi har alle litt baggasje og en overflate, det er vel det som er spennende? Klem

[Anonym bruker]

Jeg pleier ikke vanligvis aa svare paa innlegg her, men fikk skikkelig vondt av deg. Har kjent litt paa noen av de samme foelelsene selv og det er ikke spes artig...

 

For meg har det handlet om at selvtilliten min er lav og det har gjort meg masete, usikker og sikkert ikke spesielt morsom aa vaere sammen med. Paa den andre siden; Aa fodele skyld i et forhold er ikke noe saerlig fruktbart, dere er i en situasjon sammen og dere maa loese problemene sammen. At mannen din har deg paa "proeve" slik det virker som, er vel ikke akkurat noe som faar fram de beste sidene i deg? Jeg hadde i hvertfall foelt meg veldig usikker og ulykkelig i en slik situasjon og ikke blid og fornoeyd og morsom aa vaere sammen med.

 

Tror de har rett over, dere trenger kanskje litt tid fra hverandre. Tror ogsaa at dere trenger aa gaa i litt terapi sammen. Husk, det er veldig sjelden at et problemfult ekteskap bare skyldes en person, mannen din boer kanskje gaa litt i seg selv ogsaa og se hva han kan bidra med for aa loese situasjonen og ikke lempe alt over paa deg. It takes two to tango... Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for gode svar. Skriver mer nå jeg.

Nå har min kjære fått husrom hos en kompis til fredag, deretter drar han et annet sted og blir bort til lørdag. Han skal snakke med vår felles fastlege i morgen, jeg snakket med henne i går og hun var veldig grei og "så" meg som pasient.

Jeg er så redd for at alt er for sent. Jeg vil gjøre min kjære lykkelig og vise at han resten av livet kan være trygg på at jeg ikke vil være kontrollerende og sjalu lenger. Jeg skulle ha fått denne opplevelsen mye tidligere, har vært veldig redd for at dette skulle skje, men han har sagt at han har elsket meg og ikke turt å si noe siste tiden selv om jeg har spurt ham om alt er i orden og sett på ham at noe har vært galt.

Måtte det bare ikke være for sent.

Jeg sendte med han en liten bamse med en rose i hånden og et kort som passet så bra. Så på han at han ble berørt. Men det ble han for to dager siden også, da jeg gav ham en stor rosebukett. Men "gnisten" i ham varte bare sekunder, sa han meg.

Jeg er bare alene nå, klarer ikke jobbe og kan heller ikke jobbe for jeg starter så tidlig at han må levere de små.Og nå er jeg alene med dem.

Stakkars små barna våre merker at jeg er lei meg og ikke har mye å gi. Jeg prøver så godt jeg kan. Har ingen til å passe dem heller.

Jeg gråter og gråter og angsten presser seg på som en voksende stein. Jeg er så redd.

Glad for at min kjære får noen å være hos noen dager. Måtte han bare savne meg og finne troen på at han vil bli lykkelig sammen med meg. Forstår han så godt. Ikke rart han har det slik han har det. Jeg har full innsikt i hva jeg har gjort. Hadde jeg bare klart å gjøre noe med det tidligere.

Etter å ha levert ungene i bhg tar jeg beroligende midler, gjør husarbeid og graver meg ned i sofaen. Jeg klarer ikke tilgi meg selv for dette, han er verdens beste og før jeg traff han hadde jeg ingen tro på at en slik gave kunne finnes.Også fikk jeg han. Også ødelegger jeg ham.

Ser nesten ikke tastaturet for bare tårer. Det er så smertefullt,

Har ingen å snakke med heller.

Vil bare ha ham tilbake og vil han skal bli lykkelig med meg. Stakkars fantastiske mannen min (er forlovet).

Beklager å ta ut dette her, men takk til dere som leser.

[2 prinsar å 1 prinsessa;)]

Nå begynner jeg også å gråte, håper mannen din finner ut at han må gi deg en sjanse til! Du fortjener det virkelig...en god og varm klem fra Jørpeland:)

[Crazy mama]

Hei du!

Huff og huff, nå fikk jeg skikkelig flashback her! Jeg har nemlig vært i en lignende situasjon, og bakgrunnen vår er også lik. Jeg kan godt fortelle deg om mine erfaringer, og prøve å hjelpe deg så godt jeg kan.

 

Men kan du ikke bare sende meg en personlig melding på profilen, så tar vi det der?

[Anonym bruker]

Takk skal du ha, gråter ikke mindre nå etter slike gode ord fra deg. Kan jeg spørre deg om du kan legge dette ut på skravle for meg?

Tusen takk... Men om jeg fortjener det....

[2 prinsar å 1 prinsessa;)]

Jeg skulle gjerne lagt det ut på skravle, men hvordan gjør jeg det da? Er lite dataflink;) Jo, jeg syns virkelig du fortjener det om han aldri har sagt noe til deg før..stå på, du er en varm person og jeg VIL at du og den perfekte mannen for deg skal få et bra liv sammen!

[Anonym bruker]

Tusen takk igjen, Rolte.

Han har jo gitt veldig uttrykk for at dette har slitt på ham, og jeg har forstått det så godt. Men jeg har hatt vanskelig for å klare kjenne på hvor godt jeg har hatt det, barndommen var bare utrygghet og katastrofehendelser hver gang jeg bar på et nytt håp.

Jeg har til tider virkelig klart å slappe av de siste månedene når min kjære har vært borte, men han har vært så brent at han ikke har tatt det til seg. Han fortjener ikke slikt, den gode mannen.

Jeg gråter meg snart bort, er så redd.