å leve med en mor som er psyk

[Gjest]

Kjenner meg så fortvila nå... trenger litt innspill..

 

Min mor har hele livet mitt vært psyk.. Hun har veldig mange depressive episoder, er mistroisk og har lite sosialt nettverk. Jeg er hennes bossbøtte.. Nå i den siste tiden har jeg vært veldig flink til å si i fra, sette grenser og kreve mitt liv.

 

Men i høstferien har det toppa seg. Hun klager hele tiden på min far, han er udugelig, stygg med henne, stygg med ungene mine, rotete, jobber for mye, har aldri tid til henne.

 

Han tar igjen, tror ikke han orker jatte mer med henne. Blir irritert og svarer surt.. Jeg skjønner ham

 

Gav beskjed om at hun er like ille. Om at hun ikke får snakke nedsettende om han til mine barn, at hun ikke skal overvåke ham. Spurte henne om hun var lei seg siden hun ikke klarer å involvere seg i barna mine- leke med dem, bli med på tur, er tung og trist..

 

Fikk til svar at jeg er stygg med henne. At jeg er vanskelig... at hun må veie ordene sine til meg... at jeg har sterk vilje som ødelegger for henne.. Hun har nå lagt seg ned hjemme- i senga og der blir hun nok ut uka.... Lidende...

 

Jeg vet jo at jeg ikke er en stygg person.. Jeg bryr meg veldig om andre mennesker- spesielt min mor. Jeg vil henne alt godt, men hun er så vanskelig...

 

Hun har styrt hele livet mitt med dårlig samvittighet. Jeg har aldri fått noe forhold til far fordi hun alltid har snakket nedlatende om han..

 

Rotete dette, men må bare få det ut...

 

litt lei meg nå

[phantomet]

Først vil jeg sende deg en trøsteklem! *klem*

 

Min erfaring med mennesker som er psykisk syke er at de er særdeles selvopptatte, at de ikke evner å se andres opplevelser av situasjoner, og at de uansett hva som skjer klarer å vri alt til å dreie seg om dem.

 

Depressive mennesker er i slik måte intet unntak. Det er mye egoisme i å kjenne på egen smerte og dyrke sin tilstand som psykisk syk.

 

Jeg skjønner godt at det tærer på alle de som står din mor nær. Det er aldri lett å være passivt vitne til at en man er glad i ikke tar fatt i eget liv, men "forpester" alle i sin omgivelse med sine plager, mistro og sinne.

 

Mitt tips er å beskytte deg selv, og barna dine mot oppførsel og uttalelser som ikke faller innenfor "normalem". Det er faktisk din plikt å beskytte familien din, og om det betyr at du må kreere en avstand til din mor, så er det det du må gjøre. Astanden kan enten være fysisk eller emosjonelt, slik at du får en distanse til henne og hennes vanskelige verden.

 

Den dårlige samvittigheten hadde jeg sendt på en lang og velfortjent ferie. Din mor er voksen, hun må ta ansvar for eget liv, enten ved å leve det, eller ved å skaffe seg hjelp til å håndtere sine utfordringer!!!

 

Du kan støtte din far, men heller ikke han har rett på din energi og kraft, selv om du er hans datter... Han kan få støtte, men han må møte utfordingene som samlivet hans med din mor byr på etter egen beste evne....

 

Jeg sender deg en oppmuntrende klem, og minner deg på at du er for god til å bli tråkket på...

 

Klem klem

 

[Maud]

Jeg kan huske at vi har "snakket" om dette tidligere, er glad for at du har vært flink til å sette grenser den siste tiden. Allikevel klarer de syke å komme på innsiden av vår egenbeskyttelse og stikke i den dårlige samvittigheten. Min erfaring er at når jeg blir irritert over spillet den syke spiller, da stikker det også mindre i samvittigheten. Fint at du klarer å si fra til henne selv om hun da angriper dobbelt tilbake.

 

Det er din jobb som mamma å ta vare på deg selv og barna dine. Hvis det betyr å begrense kontakten med moren din, så er det det du må gjøre. Jeg vet at det er lettere å si enn å gjennomføre, men vet også at det føles godt når det virkelig blir gjennomført.

 

Du vet at du ikke er en stygg person, du vet at du er en flott mamma for barna dine og du vet at moren din er syk og det er derfor hun sier som hun gjør. Ikke la henne oppnå det hun er ute etter. Også syke mennesker lærer av responser fra omgivelsene og da er det viktig at vi ikke gir dem det de vil ha når måten de gjør det på ikke er akseptabel.

 

Stor trøsteklem fra meg til deg.

[solkrem]

Dette kan ikke være lett for deg. Og siden det har pågått i mange år kan jeg tenke meg at du er lei og sliten.

 

Jeg har liten erfaring med dette og burde være forsiktig med å skrive her... Syns det høres fornuftig ut det som de før meg har lagt inn:)

Det som jeg tror og har litt kjærlighet for er: Ta med mora di ut - ut og gå i skog og mark - til turområder, parker, fjelltopper eller hva det måtte være! Jeg ser at dette kanskje høres rart og teit ut, men jeg tror at å få tankene på noe annet, se noe annet og være med på noe annet er bra for nedstemte sjeler. Det og gjøre ting i lag gir en følelse av glede og tilhørighet. Selvfølgelig skal du ikke bli oppspist heller! Nei jeg burde vel kanskje ikke lagre dette men gjør det allikevel...

 

Jeg håper virkelig at din mor blir bedre slik at dere kan få et godt mor og datter-forhold:)

 

Sender en god klem!

[peonererfine]

Sett grenser - og tren deg på å ikke ha dårlig samvittighet for det. Kan faktisk være lurt å få hjelp av en veileder/coach til dette om det er vanskelig å gjennomføre. Kan være alt fra å 'bare' ville snakke med henne på tlf. 1 gang i uka, til å begrense besøk etc.

Du kan gjøre både deg og henne en bjørnetjeneste ved å stille opp og ta innover deg alt hun har på hjertet. Dette har jeg lært av egen erfaring...(ikke mor, men annet familiemedlem). det vil bli et sjokk for henne når hun merker at du setter grenser, men det kan virke som en liten oppvekker også...

Ønsker deg lykke til, iallefall!

[Gjest]

Takk gode fine damer. Det kjennes godt ¨å lufte tankene mine hos dere- får alltid gode og fornuftige svar. Jeg har snakket med min far i dag. Han kunne fortelle at hun var sint på meg- fordi jeg hadde sagt mitt....

 

Jippi, vi skal visst i bursdag på samme sted. Jeg får bare heve hodet og tenke at det ikke er jeg som er syk

 

Tror min far skal ta kontakt med fastlegen- jeg mener at hun er feilmedisinert. Går på "lykkepillen" men for å si det slik.. DE VIRKER IKKE!!!!!!!!!!!!!!!

 

Takk igjen. Gode dere er!!!!

 

Klemmer tilbake

[Attpåklatten :-)™]

Sender deg en klem og håper du klarer å ta tilbake ditt eget liv... En som misbruker, om det er piller, alkohol eller mennesker, vil som regel ikke klare å ta ansvar for eget liv før de rundt setter ned foten og markerer en slutt på å "delta" i mønstrene....

 

Heier på deg og håper du klarer å blåse ut frustrasjonen din her, det hjelper godt på noen ganger det;-)

[Plutseliten :)]

Dette er vond og vanskelig.

Å være pårørende til noen med psykiske problemer er en belastning.

Det høres ut som om du er i gang med grensesettingen i forhold til deg selv og din familie,skjermer dere litt. Det er bra!

Ofte er jo disse personene ekstremt selvsentrert,og mangler forståelse for andres liv,tanker og meninger. Det er ikke bevisst,men en del av sykdomsbildet. "lykkepiller" kan virke...om de som virker best på henne kan prøves.Lurt å snakke med fastlegen. De vil hjelpe henne å komme litt opp av de dype dalene,og forhåpentligvis gjøre henne mere stabil.

 

Den dårlige samvittigheten din,henger jo sammen med at hun overfører sine ting og legger skylden på deg og alle andre.

Men du vet jo at du har gjort og sikkert gjør det du kan for henne.

 

Håper du har noen du kan prate med...det finnes støttegrupper for pårørende.

Ønsker deg masse lykke til,vit at det hjelper å få ut tanker og frustrasjon...

En stor varm klem til deg!!