Her kommer ENDELIG fødselshistoriene til snulla og vesla!!!:-)

[Gjest Riga + snulla & vesla]

I dag er det 14. oktober, og for akkurat ett år siden blei jeg mamma for første gang...21. september i år blei jeg mamma for andre gang, og her følger fødselshistoriene. Blei veeeldig langt, menmen!

 

Med Telma fikk jeg ikke plass på Ullevål, og det frista ikke med Bærum, så jeg bestemte meg for å reise til mamma i Skien for å føde. Terminen var 22. oktober, og planen var å reise dit ei uke før (den 15.), men ei venninne av meg hadde bursdag den 14., og ville feire den i Skien...hun og jeg og ei annen venninne blei derfor henta av mamma'n min fredag den 13. Jeg fikk jo ikke sove den natten...var bekymra for revning under fødselen. Blei heldigvis beroliga av ei på bim-chatten (husker ikke nicket ditt, men tusen takk!), og sovna til slutt på sofaen. Så skulle jeg og mamma lete etter en kjole til bursdagen, men jeg var så trøtt at jeg bestemte meg for å sove litt i senga mi...skrudde av alarmen og valgte å sove i stedet for å stresse med shoppinga. Så det neste jeg våkna av var at jeg lakk nedentil...ekkel utflod, tenkte jeg først, men etter et par sekunder skjønte jeg at det her var faktisk vannet som gikk!!! Spratt ut av senga, og wooosj så fosslakk det på gulvet. Da tenkte jeg: "Oi...da blir jeg visst mamma snart!" Klokken var da 14:25, og jeg ringte barnefar i Oslo med engang. Så sa jeg fra til mamma, som svarte med et "hæ?"! Vi var begge veldig rolige, men stakkars barnefar stressa visst enormt fikk jeg vite i etterkant.

 

Hadde ikke noen rier med det første, så fikk ordna baggen og sagt i fra på bim og msn om at vannet hadde gått. Måtte også melde avbud til bursdagsselskapet! Hadde jo ringt føden, og de sa at ved vannavgang blei man ikke sendt hjem igjen, så derfor tok jeg meg god tid...dusja, koste med magen og spiste litt. Men så gadd jeg ikke henge hjemme mer, og valgte å dra på sykehuset. Barnefar reiste fra Oslo samtidig...dette var vel litt etter klokka 17. Da hadde jeg hatt noen tak i magen...framme ved sykehuset fikk jeg et tak til, og da merka jeg at det gjorde ekstra vondt å stå når de kom. Inne på sykehuset blei jeg tatt imot av ei jordmor, og vi dro på ctg-rommet. Lå først på ryggen, men merka at det blei ubehagelig, så jeg fikk legge meg på venstre side...mamma var med meg, så vi prata og hun holdt isvannet mitt. Åpninga blei forresten ikke sjekka pga infeksjonsfaren.

 

Så var det ferdig, og jeg skulle ligge på observasjonsrommet for de med vannavgang. Var rolig den dagen, var aleine der og ville se på nyhetene, så klokka var vel 18:30. Men det var da det begynte. Fikk plutselig en skikkelig rie, og samtidig et lite angstanfall...blei ikke bedre av at jordmor og mamma stod å babla litt lenger vekk og hørte ikke at jeg ropte på dem. Så da rien var over snudde jeg meg på venstre side og spydde over hele gulvet. Det var faktisk veldig befriende, og jeg kjente meg bedre med engang! Så kom endelig jordmora, og jeg sa til henne at jeg skulle ha epidural når fødselen starta på ordentlig. Men det var det jo lenge til, virka det som. Slik situasjonen utarta seg hadde jeg vondt i korsryggen og tak i magen som kom med 6-8 minutters mellomrom...de var ikke så sterke som den første rien da. Tenkte at jeg kom til å ligge lenge på den her måten. Ringte barnefar, og spurte hvor han var, og fikk da vite at han og onkelen var i Larvik...noe som jo ikke var planen. Jeg hadde jo forklart den korteste veien til Skien, og hvilken utkjørsel de skulle ta, men neida...så jeg blei litt sur av at jeg lå der med rier og de greide ikke engang å kjøre rett! Da måtte jeg vente ekstra på barnefar, og var nok veldig utålmodig for tida gikk jo sååå sakte. Smertene i ryggen begynte også å bli plagsomme...ba derfor om varmeflaske.

 

Jeg styra litt med å få varmeflaska til å ligge inntil ryggen, stappa den til slutt inni trusa, men den datt ut hele tida. Mamma ville massere, men jeg ville IKKE bli tatt på mens jeg hadde smerter...men så gjorde hun det likevel, og det var jo så behagelig! Så kom jo endelig barnefar, og da skulle mamma dra på butikken (de stengte kl 20 så det var litt før det). Det var da jeg kunne vise angsten som hadde bygd seg opp...tilkalte jordmor og sa til henne at jeg skulle ha keisersnitt! Jeg tenkte nemlig at det tok en del tid å forberede ks, og at hvis jeg ba om det nå så kom jeg til å få det ordna før de ordentlige riene kom. Så redd var jeg altså for smertene som skulle komme. Jordmora var veldig forståelsesfull, og tok hånda mi og sa at ks var en stor operasjon, og at hun kunne foreløpig trille meg inn på fødestua for å sjekke framgangen. Så da blei jeg trilla dit...det var skikkelig gøy faktisk,- likte å bli trilla, men måtte selvsagt få en rie den korte turen.

 

Da hun skulle sjekke åpninga var det slim og blod i trusa, så det var nok den berømte slimproppen. Jeg var jo så sikker på at åpninga kun var på 1-2 cm, og at ingenting hadde skjedd, men så utbryter jordmora at her var det FULL åpning og at hun kjente håret til babyen...jeg bare what??? Fikk jo skikkelig fnatt, og så på klokka, og det gikk opp for meg at jeg skulle føde idag, og ikke imorra,- og jeg som hadde forberedt meg på en søndagsbaby! Men det tok ikke lange tida før jeg var strålende glad for nå skulle det verste visstnok være over, og den teite angsten forsvant!:-) Så ringte barnefar mora mi i ekstase og sa at det var full åpning (uten at vi visste det hadde hun dratt tilbake til sykehuset og satt i ventestua mens jeg pressa). Så var det bare å vente på pressriene. Jeg lå fremdeles på venstre, og det innebar å stirre inni en vegg. Au-a og uff-a meg for å ikke bli furtete under riene (som fremdeles ikke var sååå sterke)...fikk en sånn sterk da, og vrei meg i senga. Blir da møtt av verdenes tristeste fjes for barnefar trodde jeg hadde det helt jævlig vondt,- men det hadde jeg jo ikke, og i stedet begynte jeg å trøste ham!

 

Hadde lyst på lystgass for å liksom å ha prøvd det, men den var opptatt...da blei jeg furtete! Men da jordmora skjønte at jeg hadde vondt i ryggen foreslo hun akupunktur, og det har jeg jo heller aldri prøvd, så det virka veldig interessant. Så det fikk jeg i ryggen og foten...vet ikke hvor godt det funka, men ting blei i alle fall ikke værre fysisk, og det funka bra psykisk. Så kjente jeg tissetrang (tror klokka var kvart over åtte da, men er ikke sikker) og sa i fra med engang...gikk da bort til fødesenga, og la meg på knær der med overkroppen mot overdelen av senga som var heist opp. Var den stillinga jeg hadde tenkt på hele tida, men da jeg fikk rie i den gjorde det jo mye mer vondt enn å ligge sida, så da forandra jeg mening nokså fort...slapp på den måten å vise rumpa mi til samtlige på rommet! Så det blei venstre side med høyre bein i bøyle. Hadde veldig svake pressrier, så jeg skjønte ikke helt poenget med å presse siden trangen ikke var så stor, men tissetrangen var enorm, og helt jævlig siden jeg ikke fikk tissa!:-/ (Har en blæresykdom så vant med en idiotblære, og denne følelsen hater jeg!) Så det var faktisk trangen til å tisse som gjorde at jeg pressa under pressriene, oh ikke tanken på få ut babyen!

 

Men så merka jeg jo at jeg måtte bæsje...hadde jo ikke fått klyster. Sa også fra med engang, og da stod den andre jordmora klar til å ta imot på neste pressrie. Den blei fjerna på en veldig diskré måte, og så fikk jeg en våt klut på rumpa. Faktisk glad jeg ikke fikk klyster, for dette var slettes ikke så ille eller flaut. Var forresten kjempebehagelig med våte kluter på underlivet mens jeg hadde pressrier. Mellom pressriene snakka jeg med barnefar, og nå var det slutt på furtinga og au-inga og uffinga for pressriene gjorde jo ikke noe vondt. Dessuten satt jo barnefar foran meg nå, og holdt isvannglasset mitt og hånda mi.

 

Så blei pressriene kraftigere, ikke mer smertefulle, men sterkere. Så da fikk jeg jo et mye større trykkpress, som jo var veldig gunstig. Jordmødrene trodde at jeg kjente at babyen kom ned fødekanalen, men jeg kjente ingenting av det. Men den kom altså lenger og lenger ned. Jeg skulle jo ta ned høyrebeinet for å hvile det litt, men plutselig så gikk ikke det an for babyen var jo så langt nede...i stedet senka de nedre del av senga, og det var jo som å komme til himmelen!!! (hehe...måtte bare få med den linja selv om jeg ikke fikk epidural!) Så begynte jeg automatisk å brøle når jeg måtte presse...de sa at det var bedre å holde det i seg, men det kom jo helt automatisk. Men til slutt satte jeg haka til brystet med engang jeg kjente en ny rie så da blei det mest fokus på pressinga. Jeg krøp mer og mer sammen, og til slutt hadde jeg den høyre hånda på den høyre foten...dette var skikkelig gunstig da jeg pressa. Så sa jordmora at snart kom hodet, og da måtte jeg ikke trykke...dette visste jeg fra før av, og var veldig klar for dette, for jeg ville jo gjøre alt for å unngå å revne.

 

Og hun fikk helt rett, for hodet kom og stod i åpninga, og jeg slutta å presse...svei jo litt, men endorfinene tok jo helt overhånd så før neste rie kom lå jeg der og bare smilte, og var så glad...kjente ikke særlig smerte. Så kom altså den pressria vi hadde venta på,- pressrien som pressa ut vår kjære Telma! Dette skjedde kl 21:21. I det hun kom ut så vi begge på henne, og så så vi på hverandre...det blikket glemmer jeg aldri fordi vi begge to følte det jo på samme måte, men hverken jeg eller barnefar kan beskrive hvordan det var å bli foreldre. En helt ubeskrivelig følelse! Så tørka de av henne og la henne oppå fanget mitt...hun var så lita og skjør i mine øyne at jeg turte ikke å snu på henne slik at jeg faktisk kunne se ansiktet hennes. Så jeg stirra på det høyre øret hennes (som var flatt som en pannekake) i en halvtime sikkert! Barnefar fikk klippe over navlestrengen, og da spruta det blod oppover! Så skulle jeg få ut morkaka, men fikk bare to megasvake pressrier, så måtte til slutt hoste den ut. Revna bittelitt, så de måtte sy 3 sting...så da sprøyta jordmora først med sånn bedøvelsesspray, og fy som det svei!!! Heldigvis varte det vonde ikke så lenge, og jeg kjente ikke syinga.

 

Så var det bort til den andre senga igjen, og da sa vi i fra venner og familie...fikk da vite at mamma var like i nærheten, så hun kom innom. Telma blei så målt og veid...de magiske målene var 4250 gr, 51 cm og 35 cm rundt hodet. Vi reagerte litt på at hun var over 4 kg for hun så jo så liten ut! På fødestua fikk vi spist litt, og jeg fikk dusja og amma litt. Men så skulle jeg på barsel, og siden det da var natt kunne ikke barnefar bli der lenger...det var fryktelig trist for begge. Jeg hadde noia for at Telma skulle slutte å pusta så jeg stirra på henne hele tida. Da hun begynte å gråte spurte jeg romkameraten min hva jeg skulle gjøre...jeg hadde jo null erfaring med barn! Ca kl 2 på natta tok de henne for å teste oksygenet i blodet. Men de kom ikke med henne igjen for hun hadde spydd og de ville ha henne under observasjon...jeg blei egentlig letta da for jeg tenkte at hun var i trygge hender og at de ville merke om hun slutta å puste. Men jeg fikk jo selvsagt ikke sove før mye seinere. Dagen etter blei veldig koselig, og det var da mamma rota sammen ordene snuppa og tulla, og snulla var et faktum!

 

Men uansett...nå er jo fødselshistoria ferdig, men ville bare nevne at de på barsel på Skien var veldig snille mot meg (med unntak av ei som var skikkelig bitch!). De ordna enerom til meg selv om det hadde vært fødeboom der slik at barnefar fikk overnatte. Jeg hadde jo store søvnproblemer på den tida, så dette var veldig bra for meg. På legesjekken fikk vi vite at snulla hadde en bilyd (visstnok veldig spesiell lyd på den), og vi blei henvist til UL. Den viste at hun har vsd,- et hull i skilleveggen mellom hjertekamrene. Heldigvis av en liten grad, så egentlig helt ufarlig, og det forventes å lukke seg av seg selv med tida. Snulla var bare 2,5 mnd da jeg blei gravid igjen...det kom som et sjokk, men jeg greide å venne meg på tanken nokså fort. Hun blei min lille piratspire. Svangerskapet var lettere enn det med snulla, men likevel måtte jeg ha mye hjelp fra barnefar. Han er en helt super pappa! Det var dessverre også da at det blei slutt mellom oss, men vi bor fremdeles sammen. Terminen blei satt til 22. sept, altså akkurat 11 mnd etter terminen til snulla. Her følger fødselshistorien til vesla...da søkte jeg fødeplass på Riksen i uke 7, og fikk heldigvis det:

 

8 dager før termin, altså den dagen jeg hadde tenkt på som fødedag, nemlig fredag den 14. september var jeg hos legen. Der blei blodprosenten min målt til 6,2, og legen kontakta obsen på Riksen og de ville ha meg inn på sjekk. CTG og UL viste at alt var ok med piratspira, og hun var visst over 4400 gr! Blei bestemt at jeg skulle få blodoverføring dagen etter, men jeg presterte altså å få bihulebetennelse så jeg lå nærmest i koma hjemme de neste 3 dagene. På tirsdagen kom jeg meg endelig til Riksen og på onsdagen fikk jeg blod...på torsdagen bestemte de seg for å gi meg mer blod dagen etter, men jeg fikk dra hjem på perm den natta.

 

Snulla skulle til fysioterapeut før barnehagen på fredag, så jeg våkna av at barnefar skulle gjøre henne klar. Da merka jeg en liten sammentrekning i magen. Da jeg igjen kjente et tak så jeg på klokka...8:11. Tidligere har jeg hatt sånne doble tak, men så fikk jeg altså et til kl. 8:16. Da skjønte jeg innerst inne at dette var noe, men kunne jo ikke være helt sikker. Mens barnefar styra med Telma kom det noen tak til, og til slutt sa jeg til ham at jeg hadde hatt noen tak i magen. Han spurte om de skulle dra likevel, og jeg sa jadda...var såpass svake tak at jeg tok det hele med stor ro!

 

Så måtte jeg selvsagt på bim og dib for å oppdatere folk, så fikk i meg litt frokost samtidig. Så måtte jeg jo pakke baggen. Ringte også mamma, for hun skulle jo til Oslo samme dag, men jeg sa at nå var det i gang så hun skulle komme litt tidligere enn planlagt!:-) Barnefar ville ordne niste på butikken, og siden taka fremdeles ikke var så sterke var det helt ok...da de kom hjem igjen tok vi også alt med strålende ro. Var egentlig barnefar som hasta mest med å dra...han blei kanskje litt lei av at jeg skulle legge meg i senga for hvert eneste tak! Men når jeg lå på venstre side så kjente jeg jo nesten ingenting, så selvfølgelig gjorde jeg det. Men til slutt så dro vi jo...tror klokka var litt over 11 da. Tok faktisk t-banen og trikken til sykehuset...eller, barnefar og snulla dro den ene veien i trikken for hun skulle jo i barnehagen, mens jeg dro aleine til sykehuset med varmeflaska og helsekortet. Fikk en rie mens jeg gikk til inngangen, og måtte stoppe opp og holde på magen. Da spurte en mann meg om han skulle hente sykepleier, men jeg sa neida...jeg visste jo hva som var "galt"!

 

Så lå jeg på rommet mitt på obsen, og fikk 2 litt sterkere rier da...romkameraten min spurte om det gjorde vondt, og jeg fikk ut et ja. Misliker å snakke når jeg har det vondt, men det var altså ikke så vondt at jeg ikke fikk snakka. Hadde varmeflaska på magen, og det var nok grunnen til at det gikk lang tid mellom taka...bare greit det! Så kom jordmora innom og ville sjekke åpninga. Tror klokka var ca halv tolv da. Hun sa: "Ikke rart du har vondt, du har 7-8 cm's åpning." Hærligheten, tenkte jeg...at det skal gå så fort igjen uten særlig smerter. Hun måtte rett og slett sjekke igjen, og korrigerte seg til 6 cm...noe som var helt greit for meg! Så da skulle de ordne fødestue, og jeg oppdaterte mamma og barnefar. Måtte vente litt på fødestua, men med varmeflaska så hadde jeg nesten ingen smerte...litt tak hadde jeg av og til. Barnefar kom like før de skulle trille meg vekk, og denne gangen var det ingen rie som forstyrra transporten!:-) Klokka var vel ca 12 da, tror jeg...aner egentlig ikke.

 

På fødestua sa jeg i fra at jeg måtte på do (presiserte at det ikke var pressrier), så da bytta jeg til skjorte og nettingtruse med bleie i...how fancy! Så la jeg meg på fødesenga på venstre side...fikk en pute mellom beina for å gjøre det behagelig. Åpninga blei målt til 7 cm. Siden jeg kom fra obsen fikk jeg CTG, og så skulle jeg også få saltvann intravenøst...siden jeg har tynne årer, blei en lege tilkalt for å stikke veneflon i meg. Barnefar fikk beskjed om å telle rier de neste 10 minuttene. Hele 2 stykker hadde jeg, og de varte under 50 sek, og som kom med over 6 minutters mellomrom...da måtte jeg bare le, og kommenterte til ham at "vanlige" fødende hadde ikke engang ringt sykehuset med de talla der! Barnefar surra litt i sitt eget system (vi hadde ingen lapp å skrive ned tider på), men konklusjonen var vel den at jeg hadde rier som kom alt fra 4 til over 6 minutters mellomrom. Legen kom og stakk meg mens jeg hadde rier (han måtte stikke 3 ganger), men jeg beholdt roen i armene (mens kroppen var nokså rastløs), så det gikk til slutt.

 

Denne gangen slapp jeg de værste smertene i ryggen og hele angsten, så fokuset på smerten i magen blei jo større...riene var jo også vondere enn ved snulla sin fødsel, men lagt i fra dødsvonde, så jeg ser på meg som veldig heldig som slapp unna skikkelige smerter. Men igjen blei jeg litt furtete selv om jeg lagde lyder under riene (pusta bra inn og så "sang" jeg på en måte æææææ ut igjen)...denne gangen over CTG-beltene som jeg var overbevist om at gjorde riene værre enn nødvendig. Barnefar var enig, og etter litt småmasing og det faktum at CTG-en viste bra resultater tok jordmora den av, og da blei faktisk smertene mindre! Igjen hadde jeg problemer med å feste varmeflaska i ryggen, så jeg ba barnefar om å holde den under en rie...det var IKKE bra, gjorde bare vondt værre, så jeg kommanderte barnefar i stolen igjen. Ellers var det ingenting spesielt som skjedde...vi snakka sammen en del og bare venta. Utålmodige ham masa da jeg ikke svarte med engang (men jeg hadde jo rier innimellom da!), og jeg blei oppgitt over at han ikke forstod at jeg ikke snakker når jeg har det vondt...har jo sagt det til ham tusenvis av ganger! Men samtalen bar heldigvis ikke preg på av dette!:-)

 

Så sa jeg i fra med engang jeg kjente litt pressfølelse. Åpninga blei sjekka, og den var full. Da fikk jeg litt panikk for da kom jo den følelsen jeg mislikte så sterkt fra pressfasen til snulla...hadde jo forberedt meg på det, så sa i fra til jordmora (og barnepleieren som hadde kommet da) at jeg hatet å ha det sånn, og at det gjorde psykisk vondt. De beroliga meg med at det var helt normalt, og at jeg bare måtte fokusere på pressinga i tida som kom. Så fikk jeg en rie...holdt automatisk igjen, men på slutten pressa jeg. Det var en helt merkelig og veldig befriende følelse. Jordmor ville at jeg skulle ligge på ryggen, men jeg var litt skeptisk mtp bekkenet. Men jeg hadde jo bare to alternativer og det var liggende på ryggen og liggende på sida...planen var jo å ligge på sida, men der og da følte jeg meg faktisk litt enig med jordmora, så det blei på ryggen til slutt. Pressriene var mye mer intense enn med snulla, så jeg fikk presset 6 ganger på ei rie...blei litt for mye av det gode, og igjen fikk jeg panikk. Blei så intenst, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Eller...det var jo ikke noe annet å gjøre enn å presse, så gjorde det. Husker også at barnefars arm var i nærheten, og den skulle jeg jammen meg klemme...tenkte at jeg måtte gjøre noe typisk under fødselen!

 

Neste pressrie var jeg sånn halvveis klar til, så slapp unna panikken. Det som skjedde da var at jeg begynte å presse, og så BANG så gikk fostervannet,- var som en eksplosjon rett og slett...spruta som bare det! Barnefar sa at det hadde spurta så mye at det kom på veggen på den andre siden av rommet!!! Jeg hadde selvfølgelige øyene lukket så fikk ikke med meg synet av dette, men jeg kjente jo at det nærmest eksploderte og jeg hørt lyden av det! Takk og pris satt alle ved siden av meg, og ikke foran åpninga! Etterpå svei det veldig nedentil, og jeg kjente at jeg måtte bæsje. Sa i fra slik som sist, men da svar altså jordmora: "Neida, det må du ikke...det er babyen som kommer!" Var ikke akkurat det svaret jeg venta på, for jeg trodde ting kom til å ta myyye lengre tid. Hadde jo bare hatt pressrier i noen minutter! (De antok forresten at jeg kjente hodet på vei ned fødselskanalen, men igjen kjente jeg ingenting av dette.)

 

Så da så jeg på den store magen min og holdt rundt den, og tenkte at den var så rund og fin, og at dette var siste gang den var sånn. Opplevde dette øyeblikket som veldig fint. Så kom neste rie, og jeg pressa, og som sagt kom det ikke noen bæsj, men hodet til Iris. Jordmora sa at nå kom hodet, og så litt etter sa hun ikke press...da blei jeg dritnervøs for jeg tenkte at det var for seint å slutte å presse, og jeg kom til å revne som bare det. Men så fikk jeg plutselig klarsignal for å presse igjen, og pressria var ikke ferdig, så resten av babyen kom ut da. Mens de plukka henne opp kikka jeg på klokka. 21. september klokka 13:45 kom min kjære Iris til verden!:-)

 

Fikk henne på fanget, og da begynte jeg å skjelve som bare det...det var skikkelig ekkelt, men jeg blei ikke redd eller noe sånt. Bare koste meg med Iris, og barnefar tok bilde. Jordmora og barnepleieren syntes hun så veldig stor ut, og ville veie henne med engang...4614 gram var hun, og 54 cm lang og 37 cm rundt hodet. Akkurat perfekt!:-) Så skulle jo morkaka ut...hadde ingen rier, men fikk pressa den ut likevel uten noe stress. Skalv fremdeles, og nå kom altså det øyeblikket jeg hadde grua meg mest til. Nå skulle jeg få vite hvor mye jeg hadde revna!:-/ Var sikker på at det hadde revna masse, men utrolig nok kunne ikke jordmor finne noe som helst. Jeg fikk henne til å undersøke ekstra, og da fant hun en liten rift som hun sydde 2 sting på. Så jeg var jo helt i ekstase! Jeg hadde altså fått den fine babyen min, og det uten store problemer!

 

Så ringte vi rundt til familie...mamma var på vei, og hun skulle altså plukke opp snulla i barnehagen på vei til sykehuset. Hun blei litt satt ut av å ha blitt mormor for andre gang så hun spurte ikke etter Telma i barnehagen, men etter meg...og det i feil barnehage attpåtil! Men de kom seg til sykehuset begge to...da hadde jeg blitt trilla til et sengerom der jeg skulle få den blodoverføringa jeg egentlig skulle ha hatt tidligere på dagen. Så kom mamma med snulla, og hennes første reaksjon på vesla var å gråte, stakkars. Det skyldtest jo at vesla gråt i det de kom, men da hun slutta slutta også snulla. Hun var veldig nysgjerrig på lillesøstera si...pekte på henne og skulle ta på og klatre over! Så de får det nok koselig sammen når vesla har blitt litt større!:-) Når det gjelder meg så kan jeg med hånden på hjertet si at en blir like glad i nr 2, og at kjærligheten til andremann ikke går på bekostning av den til førstemann. Blir dessverre mindre tid til førstemann, men det varer bare i noen måneder, og hun har barnehagen og selvsagt pappa'n sin slik at hun får nok oppmerksomhet selv om jeg må amme vesla dagen lang.

 

Så her var altså de to fødslene mine...litt forskjellige, men kjempefine,- akkurat som de to barna jeg har fått gleden av å føde og være mamma til!

 

[snartmammapåny]

To flotte historier:D

 

Kjekt å lese!

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Jøss...så du orka å lese hele! Det skal du jammen meg ha skryt for!

[Lolita<3prins&prinsesse]

Kjempefine historier Riga!

Du er bare tøff som har så tette! :)

 

Gratulerer så mye med begge to!

[silhah og emilie]

kjempe fine historier:)

tøff er du..og gratulerer med telma sin 1 års dag:)

det har jammen gått fort..synes ikke det er lenge siden vi hengte sammen på bim jeg:)

[Grorüd..]

To kjempe fine fødselshistorier. Fødte selv på Skien (TSS) og all skryt til jordmødre og barnepleiere der altså :-)

[Gjest]

Fine historier, du er veldig flnk til å skrive

[rosa og en blå]

så flink du er til å fortelle..

du hadde fine fødsler.

mine begge kom til verden med sugekopp. ikke noe gøy, og eg skal greve å få keisersnitt om det blir et barn til..

det er 16mnd mellom mine 2

[Sabina og gjengen]

Så fine fødselshistorier Snuppa:)

Jentene dine kommer nok til å ha myye glede av hverandre. Kos deg masse med Telma og Iris;)

 

*klemmepå*

[Gjest]

Nydelige historier:) jeg skjønner ikke hvordan dere husker alt i detaljer jeg, imponert!.-)

[Verdens peneste gutter er mine]

Så fine fødsler du hadde da, du har sikkert 2 nydelige jenter. Begynnte å glede meg til fødsel nr 2 nå jeg også, det er enda igjen 6 mnder da jeg leste dine fødselshistorier

[Storebror & Lillesøster]

Det var 2 tette ja.

Fine historier,var inne på profilen din også og så på de nydelige jentene dine.

 

Kjenner jeg har lyst på en til når jeg leser slik....

[Gjest]

Så fine fødselshistorier du har:) Gratulerer med to fine jenter:)

[Guttemamma til tusen :)]

gratulerer så mye med jentene!!

 

har ALDRI lest en så lang fødselshistorie før, hihi:o)

 

var skikkelig rørende å lese, du er utrolig god til å skrive!

[Gjest]

Flotte historier! Du skriver veldig bra... skikkelig "real"...

 

Gratulerer med dagen til Snuppa foresten!

[lenej :o)]

det var ikke værst!

[*Rutletutt*]

To flotte fødsler du har hatt, Riga.

[Prinsessa&pøbelr@kkeren]

Flotte historier, kjekt å lese..

[anesam]

Så kjekt å lese, og bra skrevet!! :-)

 

Gratulerer med dagen til eldste! og gratulerer med ny baby!

[Dotten]

Så flotte, fine og koselig fødselshistorier du hadde

Gratulerer så masse med to (fortsatt små) prinsesser, og håper dere får masse kos med hverandre i tiden som kommer....

 

Lykke til!