Hva skal jeg gjøre, jeg sliter...

[Fiolinen]

Jeg er 26, har samboer og to barn, og vi bor i eget hus. Jeg har et kjempefint liv på hjemmebane, men likevel inni meg er det litt kaos..

Jeg har to foreldre som har vært gift siden året før jeg ble født. Jeg har vel hatt en fin oppvekst, kan man si. Jeg har gifte foreldre,har aldri manglet noe materielt, de har vært med og heiet når det har vært fotballkamper osv osv.

Men de krangler....'

Da jeg var ti år, sa mamma at hun ville skilles. Jeg glemmer5 det aldri, jeg var på vei til tivoli, og like før jeg skulle dra, sa hun det. Nå, 16 år etter, er de fortsatt gift, og krangler enda mer. I følge more min er pappa en ubrukelig dust, hun sier aldri noe pent om han. ALT er negativt! Mulig han er tverr når ikk ejeg er til stede, at det blir et spill for galleriet. Men det driter jeg i. Det er han som stiller opp når jeg trenger pass til ungene, han som kommer på besøk til oss, hun tenker bare på seg selv, og hvor fælt hun har det.

For hun ønsker å skilles, sier hun. Men hvorfor gjør hun ikke neo med det??

I dag når vi kom på besøk, s ahun bare hei ( med senket hode) til ungene, de var jo så glade for å se henne, så gikk hun på rommet SITT, og låste døra. SUR PÅ OSS, fordi de hadde kranglet....

Så sender hun meg meldinger at det er dumt av meg og støtte pappa i alt, når ahn er en jævel mot henne, bla bla..masse svada.

Det gjør noe med meg, hun sårer meg faktisk, når hun oppfører seg slik i mine barns nærvær. Jeg føles at jeg rives i to innvendig. Jeg har det så bra hjemme hos meg selv, men hos mine forledre er det krig og fred annenhverdag. Jeg vet aldri hvilken stemning det er når jeg kommer på besøk uten å si fra på forhånd.

Skal jeg virkkelig gå rundt å ha dårlig samvittighet for at jeg snakker med faren min, fordi hun er sur på han`???Er jeg ansvarlig for deres ekteskapsproblemer, som i følge henne ahr pågått siden før de giftet seg? Hun mener det var svigerforledrene hennes som presset på for å få dem til å gifte seg. Ja vel, hva kan jeg gjøre?? Mange skilles i dag,prøver jeg å si til henne. Hun er i fast jobb, og hun kommer til å greie seg alene.

Men er så møkklei av å være hobbypsykolog, jeg har anbefalt at de går i terapi, at de bør snakke ilag+++Men det går jo ikke inn.

Det virker som hun hater han, virkelig. Men fordi om ikke hun elsker han, så kan hunikke forandre min holdning, han er jo faren min.

Hva skal jeg gjøre?

Hun er nok deprimert, emn neketr å innse det. Hun har vært hos legen og fått vite at hun har høyt blodtrykk som skyldes stress. Og egentlig skulle hun sykmeldes, emn hun nektet. Så hun fikk gå på jobb, me dforbud mot overtid. Men hvem bryr seg om hva legen sier? Nei, ehr pøses det på med overtid og lørdagsarbeid bare verre.

Hun har kommet di at hun kun ser seg selv og sine problemer. det blir for mye til meg å tenlke på. Jeg vil jo gjerne hjelpe, men jeg føler hun tvinger meg til å velge side, og det har jeg aldri tenkt å gjøre. D ekan bare skilles, jeg drietr i det. Jeg skjønner ike hvorfor faren min bare slenger de papira på bordet, ogber henne skrive under...men han lider i taushet.. Stakkars folk og broren min bor midt oppi det her..

Hva bør jeg gjøre...jeg trenger virkelig råd....

[NoDoubt]

Jeg syns du skal si det du skriver her. At du ikke vil velge side, Si at du er glad i begge to og vil være med begge to. Si at du ikke kommer på besøk de dagene stemningen er så trykkende fordi det er fælt for deg og barna dine. Si at du støtter dem i en eventuell skilsmisse. Si at du er barnet/datteren deres og ikke trenger å vite alt det negative fordi du er glad i begge uansett.

 

Hørtes ut til å være en pyton situasjon:-(

 

klem